tirsdag 30. mars 2010

HER Æ HØRE TELL?

Jeg sitter på nordgående hurtigbåt fra Harstad til Tromsø.
Det er påske, sola skinner, fjell og fjord fra sin beste side, nesten vulgært vakkert tenker jeg her jeg sitter ved vinduet og knatter på min hvite laptop med kaffe og Kvikk Lunsj i min næreste nærhet.
Jeg har min røtter her, jeg er født her, jeg har brukt mange år av mitt liv her oppe.
Men e det her æ høre tell?
Nei, jeg hører ikke til her lenger, jeg er en gjest, en forbipasserende.
*
Etter hvert som årringene legger seg rundt våre spinkle liv, utvides også ringene for våre bevegelser. Verden er blitt mindre, kommer stadig nærmere.
Jeg kan fly til Paris for tre fire dager uten å fortelle det til andre enn mine aller nærmeste, det er ikke noe hokus pokus lenger.
Før, da en Oslotur var forbundet med den reneste magi, kunne jeg ligge søvnløs i uker av spenning og angst for hva som kunne vedefares meg i tigerstaden, men nå, ja, vi er nok blitt en smule mer blasert her til gårds.
Nå sitter vi i selskapslivet og slår hverandre i hodet med de mest eksotiske feriedestinasjoner, så ja da...
*
Men jeg tenker på dette med påsken. Vi nordmenn elsker påsken.
Vi elsker alt som smaker av askese, av forsakelse og slit.
I påsken kommer husmannen og fiskerbonden fram i oss alle.
Vi løper til fjellet, vi lever som uteliggere, det handler om å tilbringe flest mulig timer under åpen himmel, tilbakelegge flest mil i sno og isvind.
Vi bakser med tunge ryggsekker, stormkjøkken og telt, vi sitter og hutrer i solveggen, men vi er nordmenn på vår hals.
Noen har sagt:
"En nordmann har god samvittighet kun når han sitter på en vond stol"
- kanskje noe i det?
Men uansett, reiser du ikke til fjells i påsken er det noe stakkarslig over deg, du er en enslig venneløs person, en ikke helt ekte nordmann.
Vel, jeg reiser aldri til fjells i påsken.
Fjolls til fjells! Der har du meg. Nei gi meg en stille og rolig bypåske.
En ukes inntak av asfalt og svevestøv, en stille flanering på Karl Johan.
Alltid et ledig bord på kafe, stille og rolig, kino og turer.
*
Vel, jeg er på vei til Kautokeino for å synge et par trudelutter.
Men ski og stormkjøkken ute på vidda?
I don't think so.
Søndag er jeg tilbake i byen igjen.
Jeg liker byer, i byer kan du gå i dagevis uten å møte et menneske, oppleve et øyeblikk av kontakt. Ute på viddene er det blitt så alt for folksomt...



fredag 26. mars 2010

EN LITEN VAREOPPTELLING..

Av en eller annen grunn har jeg en slags sjelelig oppdatering ved hver høytid.
Og siden høytidene kommer stadig tettere, det var jo jul i forrige uke synes det som, utsetter jeg sjelen oftere og oftere for de tilgjengelige virusprogrammene som finnes på markedet.
For lampene blinker hele tiden, fra den eller den!
"Det er bare tre dager igjen før harddisken din ikke lenger er beskyttet!!!"
Så man laster inn ny beskyttelse, oppdaterer seg etter beste evne.
*
Går det bra? er det spørsmålet vi oftes stiller mennesker vi egentlig ikke orker å prate med.
Vi haster forbi dem på gaten, en kollega, en fjern bekjent, går det bra, hva gjør du for tiden, jasså sier du det, så gøy! du - jeg må fly - der er så mye på denne tiden vet du!
Og etterpå, litt senere, tenker du på det du så i øynene hennes, i det nedslåtte blikket hans, de trøtte dragene rundt munnen, men du orker ikke å ta det innover deg, det er jo påske, min påske, nå er det min påske, min lykke, mitt ve og vel jeg skal tenke på...
Du tenker ikke på de som henger på Facebook og Twitter om natten, som sender små signaler ut i cyberspace, som taster, stalker venner som egentlig ikke er venner, men en bunt navn vi samler opp på den blanke veggen vår, den vi pusser for å fortelle verden at vi jobber, vi har det SÅ stresset, vi henger med, ja da...
Jeg har 1100 venner på Facebook, men jeg kjenner kanskje bare 50 av dem, så...
*
Nei, jeg sitter bare her og oppdaterer meg, kommer i takt med meg selv.
Kofferten er pakket, svigermor og vidda venter.
I am leaving on a jetplane.
Så, til alle dere 1100 venner:
HA EN FIN PÅSKE.
LIVET HADDE VÆRT MYE MER STUSSELIG UTEN DERE!
BABY, NÅ LOGGER JEG MEG UT I LIVET.
BLIR DU MED?


onsdag 24. mars 2010

I AM WHAT I AM!

Jeg tilstår, jeg har alltid blitt litt fnisete når det kommer til transer.
Du vet, gubber i litt for feminine rysjekjoler og dårlige akryl-parykker.
*
Men jeg kan selvfølgelig ikke sette meg inn i hvordan det er å være født som mann og ønske å være kvinne. Jeg har "vært kvinne" ved to anledninger, begge gangene på scenen, og det var verken pirrende eller særlig spennende. Når du tolker en annen person på scenen er det en jobb, og tekstilene kommer til på slutten av prøveperioden, så...vel.
*
I går så jeg "Jentene på Toten."
Jeg rigget meg til i sofaen med en litt overbærende mine, tenke at nå får jeg vel sjekke ut dette freakshowet som "alle" snakker om.
Jeg fniste ikke en eneste gang.
Ok at det er litt vittig at en mann som vanligvis mekker biler kler seg i skjørt og rysjebluse på kveldstid, eller at transer også driver med basehopping eller er professorer på universiteter, men dette er mennesker som sliter, som har tatt valg i livene sine.
I går fikk jeg alle mine fordommer rett i fleisen, ja da.
*
Lise, jeg husker ikke hva han heter som mann - er fradømt retten til å nærme seg sine egne barn om han stiller opp i dameklær.
Han har ligget i årelang krangel med ekskona om ungene.
Vel, i krig og kjærlighet er ennå mye ugjort.
Han er en vakker mann med langt lyst hår.
Han bygger hagemur i det lille rekkehuset sitt i Asker, han har barnetegninger på kjøleskapet, et pent hjem. Her kan barnevernet komme og ikke finne noe annet en noen blomstrete damekjoler bakerst i skapet.
Han reiser til Malaga på sitt nye pass der det står at han heter Lise.
Det er en stor ting for ham at han slipper gjennom passkontrollen uten noen vanskelige spørsmål...
*
Du kan godt si at dette med transer er et lite og ikke spesiellt viktig problem.
Kan ikke de transene kle seg i kjoler og holde på med sitt liksom?
Kan de ikke bare ha sine treff og samlinger, herre fred?
Jeg kan som sagt ikke sette meg inn i denne problematikken.
Vi fikk jo transegreia inn med morsmelka på 80-tallet med glamdronningene Great Garlic Girls, selv heterofile menn kicket på det og kjente at det strammet litt i buksene.
Men "Jentene på Toten" er ikke underholdning, det er nærbilder av flotte damer som kjemper for livene sine. Stanger hodet mot et forutinntatt byråkrati som ikke vil hjelpe dem.
*
Jeg forstår jo at det kan være tøft å oppdage at den mannen du er gift med egentlig er en kvinne, at barnas far sniker seg ut om natten i skjørt og bluse.
Eller at den kvinnen du er gift med er en mann!
*
Denne serien er kanskje viktig. Kan hende at menn kommer ut av skapet tidligere, og ikke må bli over 40 eller 50 før de våger å tre pumpsene på de alt for store føttene.
Simone de Beauvoir skrev:
"Du er ikke født kvinne - du blir det!"
Vel, det var kanskje ikke Jentene på Toten hun tenkte på?
(For ordens skyld, bildet over er ikke en av Totenjentene)


tirsdag 23. mars 2010

JUST A FRUITCAKE!

Av en eller annen grunn har kjøkkenradioen blitt stående på en kanal som heter Radio Norge.
En kvikk liten radiokanal med musikk og pluddernyheter.
I dag er den store nyheten at det er menn over 56 år som oftes blir tatt i fotobokskontroll, for, som Radio Norge sier, gamle mennesker er ikke så oppmerksomme, da særlig eldgamle menn som ikke behersker nymotens teknologi som GPS f. eks.
Jesus Christ, nå ble jeg sjokkert liksom?
(Jeg minner igjen om at det er vi dinosaurene som har funnet opp all den moderne teknologien som de unge jyplingene brisker seg med!)
*
Vi lever i et land hvor en tv-klovn har tatt på seg forkynnerrollen, forklarer oss hvordan det hele henger sammen.
Vi sitter foran radio og tv-boksene som noen mette fruitcakes og lepjer det i oss.
Å, jeg blir så trøtt på alt dette, på pludder, pludder, pludder!
Men jeg, en gammel mann på 54 år, som hver dag som helst kan bli knipset av en fotoboks jeg er for gammel til å oppdage eller fatte hva er, har Gudskjelov Aftenposten, den siste utpost av anstendighet i mediebildet. (ironi? kanskje?)
*
Vel, i går sto det en uhyre interessant artikkel i Aftenposten.
Den handlet om en svensk forfatter som heter Karin Johannisson som er professor i idéhistorie ved universitetet i Uppsala - og nylig utkommet med boken "Melankolske rom".
Boken handler om sykdom, skrøpelig sjeleliv, og mest om nervesvake menn!
For opp i gjennom all tid har hysteri og nerver vært forbeholdt overklassemenn med kunstneriske anfektelser. Sammenbrudd og dårlige nerver har nesten vært statussymboler i enkelte macho-miljøer og særlig i de øvre samfunnslag.
Først etter 2. verdenskrig har disse lidelsene fått andre mer feminine navn, eller begynt å hefte ved kvinner.
*
Det som nå i denne evigvarende biologitimen kalles "motesykdommer" og "nye" lidelser er, sier Karin Johannisson - lidelser som alltid har eksistert, de har bare fått mer moderne navn som ME og utbrenthet.
Hennes teori er at når vi lever i "anstrengte tider" som f. eks etter store kriger eller i tøffe økonomiske nedgangstider er det "ikke plass for" sykdom.
Men når hjulet snurrer og ting går bedre er det legitimt med slike lidelser, de blir mer aksepterte og de som lider av dem høster medfølelse og forståelse.
*
Jeg hadde selv en morfar som "bukket" under for svake nerver og hysteri rett etter den siste krigen. Han ble sykemeldt, han ble sendt til sanatorium som det het den gangen.
Jeg kan huske at en i familien sa:
"Morfar er ikke et skikkelig mannfolk, sitter og gråter mens alle ser på.
Sutrer og klager som et kvinnfolk!"
Vel, morfar var ingen Kafka eller Proust, han var en enkel jernverks-arbeider, en sliter med svake nerver og hang til svartsyn.
Han stanget pannen i livsveggen og levde sitt stusselige liv til han ble nesten nitti år gammel.
Jeg husker han begynte å kalle oss inn til dødsleiet sitt allerede 20 år før han endelig gikk ut av det slitsomme livet sitt.
Hadde han levd i dag og jeg hadde vært så gammel som jeg er nå, skulle jeg strøket ham over pannen og sagt at "det går nok bra morfar, ta det med ro!" Men livet er ikke slik.
Erkjennelse kommer til menneskene sent i livet, ofte for sent.
Så får det heller være at vi overser en fotoboks eller to.
Her i landet går jo reality-kameraene ustoppelig, så frykt ikke.
Nå synger Dolly Parton "I will allways love you!" på Radio Norge.
Fin dame det der!
Tenker plutselig på narren i Shakespears Kong Lear som sier til kongen:
"Feilen med deg vet du, du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!"
*
Men hva vet jeg? I'm just a fruitcake!
Ikke særlig fotogen (lenger) heller...

mandag 22. mars 2010

KRF - HIMMEL OG SKJØRTEKANT

JEG HUSKER DET SOM DET VAR I GÅR.
Det var i 1969, jeg fikk bli med pappa på en stor varemesse.
Min salige pappa solgte symaskiner, og hadde en stand på varemessen.
Og hver kveld var det underholdning på den store scenen, det var Tammy Wynette, det var, ja stort sett.
Men det jeg husker aller best er Inger Lise (den gang) Andersen, i et ørlite minskjørt som framførte låten "Fru Johnsen"
- og setningen "fordi min skjørtekant er nærmere den himmelen dere aldri kommer til"
vil for all tid sitte prentet fast i minnet.
Pappa var en svært kristen symaskinselger, han nappet meg i jakkeslaget, sa at
"nei, dette får du altså ikke lov å se på!!!"
- vel, det han ikke visste var at den forbudte singelen allerede lå gjemt lengst innerst i skapet på gutterommet.
*
I dag. Pressen er en rar mekanisme.
For en stund siden lar en vakker pen og kristen pike seg avbilde i Det Nye i en godt utringet kjole som til forveksling kan minne om en litt vovet underkjole.
Hun er tungt sminket, hun er sexy, hun er nestleder i KRF, ja da...
Og selvfølgelig blir disse bildene snappet opp av gnageravisen VG og vips - skandalen er et faktum, i hvertfall i VG.
Dagfinn Høybråten smiler et gjeddesmil på fjernsynet, men vil ikke snakke om dette.
Andre mer progressive krefter i KRF sier at de støtter "nakenbildene" som forøvrig ikke er nakenbilder, men ganske så tekkelige.
Men vi vet jo alle at KRF har et svært anstrengt forhold til sex, kropp, kvinner og menn og alt som smaker av menneskeblod som banker i årer og underliv.
KRF er et parti som er mer opptatt av folk flests røykevaner enn mangel på kjærlighet og tolleranse, ja, men dette vet du godt så jeg skal ikke kverne på det...
*
Vel i dag konstanterer kulturkanalen P4 at "kjolebråket" i KRF er over, så det så.
Og KRF kan seile videre, men mot hva?
Er det Inger Lise Hansen har gjort noe som vil ta partitet i en mer moderne retning?
Jeg tror ikke det. KRF er en kuriositet og et parti for spesielt interesserte.
Kun i vaffelsonen på Sørlandet og Vestlandet har KRF fremdeles et godt grep...
Vi lever i en annen tid enn i 1969, da en annen Inger Lise sjokkerte det ganske land med sin provokative sangtekst.
Men kjære vene, det som skiller en god politiker fra en dårlig er evnen til å gripe muligheten som ligger der rett under nesen på deg.
Tenk om Dagfinn Høybråten hadde stilt i en åletrang truse fra Calvin Klein i VG, tatt litt spray-tan og flekket musklene, sagt "kan hun, så kan da vel jeg!!"
I Danmark for lenge siden stilte forfatter og feminist Suzanne Brögger med puppene ute på en stor mottakelse i København, hvorpå statsministeren straks åpnet gylfen og fisket fram sin lille penis og sa, ja nettopp: "Kan Brögger, så kan da vel jeg!!!"
Men Norge er ikke Danmark, har aldri vært det og kan aldri bli det.
*
Spøk til side. Inger Lise Hansen har en agenda, klart hun har det.
Og hun vet at politikk er politikk, religion, bekjennelsesparagrafer og barnetro
- noe ganske annet.
Men det har ikke Høybråten forstått, heller ikke VG.

lørdag 20. mars 2010

WHAT THE FUCK???

I går kveld, jeg skulle synge en sang.
Du vet, når du skal opptre vil du gjerne ta deg best mulig ut, vel.
Jeg barberte meg, klippet skallen snau slik jeg liker, nei, jeg skal ikke plage deg med alle detaljer....
Men det er slik at når menn barberer seg kan det hende at de får et slags rødt utslett der skjegget har sittet - og dette hendte meg i går.
*
Så jeg ilte i all hast til et kjøpesenter i nærheten av der jeg skulle opptre.
Nei jeg skal ikke komme med noen geografiske spesifiseringer, jeg vil ikke henge ut dette ellers så hyggelige stedet - men jeg iler som sagt inn i et enormt kjøpesenter, finner et parfymeri.
Jeg stiger inn i dette feminine paradiset hvor det står en blond herlighet i bordellaktige tekstiler, tonnevis av løshår, sminke og med en sukkersøt liten Barbiedukkestemme spør hun:
"Hei hei, hva kan jeg hjelpe deg med da?"
Jeg blir litt vippet av pinnen av denne plutselige vennlighet, men jeg har det travelt, så jeg forteller at jeg skal ha en god dekkene brunkrem, ikke for brun, ikke for blek, og den skal ikke drysse, ja stort sett...
Den blonde dukkebaben er vennligheten selv, sier:
"Er det til din kone?"
Jeg sier at , "nei, det er til meg selv, ja, jeg skal bruke den selv."
"Ok!" sier den blonde "da skal vi gå bort til herreavdelingen!"
Ok, da går vi til herreavdelingen!
Jeg visste ikke at det fantes en herreavdelig på et parfymeri i utkanten av Oslo, men det gjør det tydligvis.
Den blonde viser meg en rekke herreprodukter, men ingenting av det hun kommer fram med er en dekkende ansiktskrem.
Så jeg tar saken i egne hender og går tilbake til dameavdelingen.
Jeg griper en liten eske som det står Clinique på.
Det er en dekkende brunkrem, ikke for brun, ikke for lys.
"Denne!" sier jeg til den blonde.
"Men den er ikke for menn!!" sier hun litt lattermild.
"Ikke for menn?" spør jeg
"Er det en lov som sier at denne ikke skal brukes av menn?
Eller inneholder den kanskje noe som kan være farlig for menn?"
Den blonde forstår ikke spørsmålet, så jeg tar saken litt videre.
"Jeg mener, er det noen farlige hormoner, er den tilsatt noe, slik at jeg plutselig kan begynne å utvikle bryster eller andre kvinnelige atributter?"
Jeg er i slaget. Men den blonde sier bare, litt høyere nå.
"Den er bare ikke for menn!!"
"Vel" spør jeg "betyr det at jeg ikke kan få kjøpt den?"
"Jo, for all det!" sier hun. "Men den er ikke for menn, det er en damekrem!"
Hun snapper fra meg den lille glossy boksen, tripper bort til kassen med den.
(Jeg får visst kjøpt den! Jess!)
Selve kremen koster 370 kroner, men du må i tillegg kjøpe et etui med svamp, speil og noe annet fiffig til 190 kroner - for at denne vidunderkremen for damer kan smøres på ansiktet, men andre ord ca 500 kroner.
Jeg betaler, det er hardt å være mann i et feminint paradis, når du ikke vil nøye deg med en liten Lipsyl eller et trist såpestykke med muskduft i herrehyllen.
Vel, når jeg først var i gang tenkte jeg at jeg skulle spørre etter en øyevippetang, du vet en slik tang som du kan krølle øyevippene på plass med når de strutter i alle retninger, men jeg kjente at jeg ikke orket - for slike tenger er sikkert også bare for kvinnner...
*
Er det slik kvinner har det når de går inn i en mannebutikk for å kjøpe en hammer, et vater eller en stikksag? Blir de foralt at "nei, denne hammeren er bare for menn!?"
Sier noen "at vi har noen små lette feminine kvinnesager her borte i hjørnet"???
Don't think so...I don't.
*
Vel, kremen var brillefin, veldig fin.
Legg merke til at jeg ikke har nevnt likestilling eller fordommer en eneste gang i denne teksten. Jeg kommer heller ikke til å gjøre det baby!
*
Men når jeg satt og sminket meg før jeg skulle ut på scenen tenkte jeg:
Håper hun ikke trodde at jeg var en av disse transene på Toten, de som er på tv for tiden!
Men at jeg bare var en ganske vanlig mann med rødt utslett i ansiktet, kunne hun ikke få inn i det lille hodet sitt! Jan Thomas, tar du saken??
Det får da være grenser, mannehyllen - har du hørt!!!?
I verdens mest likestilte land liksom!
Oooops, der sa jeg det visst...



fredag 19. mars 2010

VUOI VUOI MU...

Jeg synger sanger på norsk, nynorsk, tysk og engelsk.
Jeg kaster meg til og med ut i en fransk sang med dødsforakt.
*
Nå skal jeg synge på samisk, og jeg er stiv av skrekk.
Difftongene vokser som fiendtlige lavvuer i hodet.
Jeg ser for meg språkpolitiet som peker og ler.
Ha ha, se bysamen, som står der oppe og knoter på noe han tror er samisk!
*
Ja, jeg er redd, men hvorfor?
Er samisk et språk som bare de som behersker det kan snakke?
Nei, det er det helt sikkert ikke, i så fall ville det jo være en antikvitet på linje med en hellig gammel runebomme, eller en helleristning som MÅ bevares, men som heller ikke må besudles eller komme i fremmede hender...
(Å, nå ble du sur?)
*
Hvorfor er jeg så redd for samisk?
Kanksje fordi bakerst i hukommelsens flimmer kan jeg så vidt høre et gammelt soundtrack fra barndommen da mine besteforeldre hvisket lavt sammen på det språket vi barna ikke kunne forstå?
Eller minnet om det sepia-gule bildet av oldemor som hang på en spiker på stueveggen, en kroket kvinne som ikke gikk i norske klær, men i noe fremmed vi aldri hadde sett?
*
Vel nå sitter jeg her og terper på to små vers på nordsamisk.
Det skal nok gå bra!
Jeg skal jo tross alt bare delta i en sangkonkurranse, og ikke på et språk-seminar!
Eller, kanskje jeg tar feil?
Det er aldri for sent å engste seg, slett ikke...

Vuoi vuoi mu!

OUR MAN JOHNNY JOHNSON!

Det er sjelden to teatertimer flyr avgårde uten at du observerer at tiden går.
Heller ikke ofte du sitter ytterst på stolen i åndeløs spenning, hva vil skje, hva blir det neste dette mennesket oppe på scenen kommer til å gjøre?
Jeg er ikke teaterkritiker.
Dette er en blogg hvor jeg pøser ut mine høyst personelige meninger så - ja.
*
I går så jeg JOHNNY JOHNSON IN D'HUS på Dramatikkens Hus eller "House of Drama"
"som our man" Johnny kaller det.
Jeg sitter her, dagen etter, oppløftet, glad, litt klokere, inspirert og ikke minst, jeg tenker på Johnny's siste spørsmål som han dro opp av innerlomma på den mørke dressen:
"Is there hope?"
*
IS THERE HOPE?
Alltid når jeg ser Kate Pendry på scenen tenker jeg at, ja, det er håp.
Dette engelske skuespillermennesket veksler mellom galskap, humor og stort alvor.
Hun er helt unik i sin slag, rett og slett.
Og i går kveld forkynte hun via sitt alter ego Johnny at:
"Så lenge det finnes kjærlighet, så finnes det håp."
I disse Harald Eia-tider hvor "tung" forskning pumpes ut via statskanalen er Johnny Johnson "to the point" og en befriende stemme som f. eks kan humre bak skjegget til de teater-interesserte kvinnene i salen:
WHAT MAKES YOU THINK THAT YOU'RE SUCH A HOLY COW?
Hvorfor tror du at det er livsviktig at bare DU skal være hjemme med barnet?
*
I går reflekterte den gode Johnny rundt teamaet WOMENS RIGHTS.
Sa ting, tenkte tanker som mange av oss "modige" menn knapt nok tør hviske over rødvinsglasset i pene selskaper. Jess!
Takk Gud for Kate Pendry!
THANK GOD FOR JOHNNY!
AS LONG AS THERE IS LOVE, THERE IS HOPE!
Vel, womens rights?
I går handlet det vel mer om HUMAN RIGHTS?
*



onsdag 17. mars 2010

KRONE ELLER MYNT?

Hjemme igjen etter 3 travle uker i Paris.
*
Jeg begynner og avslutter alle mine besøk i denne byen med et besøk på Café de Flore, derfor dette bildet. Å kjøre med taxi inn i millionbyen gir meg alltid et grøss av forventning, av fryd, som det å forlate den bestandig fyller meg med en dump sorg.
Du pakker veskene som har vokst seg større, setter deg inn i en taxi og stanger i trafikken en times tid før du endelig er ute på "le peripherique" som den store ringveien rundt Paris heter, du ser et siste glimt av lysene fra byen, Eiffeltårnets topp som kaster lange laserstråler mot himmelen.
Men jeg vet at slik Paris har satt en kraftig avtrykk på meg, har jeg kanskje satt et ørlite avtrykk på den, noen mennesker vil savne meg, håpe at jeg vil vende tilbake, vel, i mai er jeg der igjen...
*
Jeg kommer hjem til en liten kuriøs nyhet på P4
- i Sverige vil noen ihuga republikanere fjerne kongefamilien fra pengesedler og mynter, andre storheter skal komme i stedet.
Og forslagene hagler inn - og P4 slår ironien på vidt gap.
Hva med Carola? Astrid Lindgren? Vel, det siste hadde kanskje ikke vært så dumt.
Eller kanskje Zlatan? Ja! Eller Linda som vant Robinson? Jo da.
Hva med en dalahest? Anna Anka?
Eller Madeleine, den pene prinsessen? Men det går jo ikke for hun er jo - eh - kongelig.
*
Og i Norge? spør P4 lytterne.
Peter Nortug! sier svært mange.
En elg! mener andre. Hva med Rimi-Hagen? he he liksom.
Eller kanskje Tone Damlie Aaberge? Hun er jo så søt, tenk dere henne på en 100-lapp?
Eller Idol-Kurt? Hva med Eli Hagen?
Eller rett og slett Jan Thomas!!? Han har jo gjort så mye for Norge?
Kanskje Siv Jensen? Jo, hun hadde sikkert kledd å være på en 50-øre?
Vel, for meg er det helt ok at Harald er på pengene, helt i orden.
Eller en elg? I solnedgang? Vakkert.
Men en kvinne på alle pengesedler og mynter? Kanskje på tide?
(Ja da, vi har hatt Camilla Collett og Sigrid Undset, men de er jo ikke på tv!)
Jo, det må bli Tone Damlie Aaberge!
Helt klart.
Deilig å være hjemme igjen dere.
Hjemme i dette herlige fokuserte fedrelandet!

søndag 14. mars 2010

EN LITEN PIKE I HVIT KJOLE...

Bildet over har ingenting med denne teksten å gjøre.
Det er, som de fleste bilder i pressen alt for ofte er
- et blikkfang som bare såvidt har en fjern tilknytning til teksten.
*
Jeg går av og til inn på norske nettsider for å oppdatere meg om hva som skjer i gamlelandet, er noen døde, har de skjedd noe viktig?
Verdens-nyhetene får jeg på CNN eller BBC-News sammen med morgenkaffen.
*
I dag flimret nyheten om den store og blodige MGP-krigen mellom Norge og Sverige.
Jeg klikker opp dette samtidig som BBC viser noen ferske bilder fra Bagdad - bilder av gru, døde mennesker, barn som ligger sprengt i filler på torget - i den virkelige krigen.
Jeg skroller vantro nedover nettsidene til Dagbladet og VG.
Ikke et ord om dette.
Nei det er en blond babe på 18 år som sier:
"nu jävlar skal jag ta Norge!"
Og i VG er hoved-oppslaget gode råd om parkering av DIN private bil.
Så følger glossy bilder av MGP-Didrik med en gammel 50-talls mikrofon - og ja - stort sett.
*
I en krig dør mennesker, i en krig dør barn, kvinner og menn.
Mennesker blir sprengt i filler på vei til arbeid, på vei til skolen.
En sko, en ransel, ligger igjen på fortauet.
Er de triste restene av den dagen som aldri skulle bli.
*
Vi, det norske folk, som er en stor elsker av sport og realityfjernsyn, hvorfor tør vi ikke se virkeligheten?
Hvorfor holder en hel nasjon pusten mens en skiløper springer for gull?
Eller går av skaftet når en deltager ryker ut av "Farmen"?
Men om noen begynner å snakke om den virkelig realityen som skjer, så sier verten:
"Nei huff og huff, nå skal vi ha det hyggelig dere, noen som har kommet seg levende gjennom Knausgård?" Jeg føler at vi er tilbake til 50-tallet, "nei, nå skal vi legge alt dette vonde bak oss, ikke snakke om triste ting, vi skal smile og være glade, husk det!"
Et sunt norsk tindrende smil med snøkrystaller i pupillene.
*
Og pressen følger på. Pressen har blitt vår venn.
Den sier DU til oss.
Så mye kan Du spare. Dette må DU passe deg for! Slik kan DU betale mindre.
Slik blir DU slankere. Slik lever DU lenger. Slik sikrer DU DIN fremtid osv.
Og vi tror på pressen.
For når avisen skriver at det er MGP-krig mellom Norge og Sverige, så tror vi at det er sant.
For vi vet jo alle at avisen er smartere enn oss, mye smartere.
*
For hadde avisen skrevet om den lillle piken som gikk på skoleveien i morges.
Hun hadde hvit kjole, en rutete ryggsekk, og i sekken lå nisten som moren hadde smurt sammen med en flaske saft. Hun gikk med små lette skritt, kanskje hun tenkte på den fine kjolen, kanskje hun gledet seg til matpakken, kanskje hun ikke hadde rukket å spise frokost?
Og det var det siste hun rakk å tenke før himmelen tok fyr og så var hun ikke mer.
Men om avisen hadde skrevet dette, hadde vi ikke trodd på den.
Vi hadde trodd det var en filminnspilling eller et tv-program?
Og vi vet jo alle at i slike programer blir noen stemt ut.
I dag var det en liten pike i en hvit kjole.






fredag 12. mars 2010

PUSLESPILLMANNEN.

"Å, en gang vil jeg reise til Paris sammen med deg, den byen høres så fantastisk ut!"
Jeg hører denne replikken ofte fra venner og arbeidskamerater
- som om Paris var et skimrende Shangri La som bare noen få er så heldige å oppleve.
*
Paris ligger her, solid plantet midt på kontinentet, to timers flyreise fra Oslo, det koster mindre å fly hit enn å ta bussen til Kristiansand, om man skulle falle på å reise dit.
Å ja, Paris er flott, fantastisk, byen er vakker, den er romantisk og et perfekt sted for en reise med den du elsker, den du vil tilbringe noen gyldne dager sammen med om våren.
Men Paris er også hard og kald, som alle steder der det bor mange mennesker stuet sammen på svært liten plass - for i denne byen er det trangt, og det er mange fattige.
*
Jeg kjenner byen svært godt, og jeg vanker derfor ikke rundt de sedvanlige turistfellene.
Men forleden kveld havnet jeg av en eller annen grunn på Place du Tetre i Montmartre, du vet den lille plassen hvor kunstnerne en gang i tiden satt og malte, hvor liksom "kunstnerne" nå sitter utstilt til ære for amerikanske turister - der du kan få tegnet et bilde av deg eller ungene dine på noen minutter.
Og plutselig kommer det en liten mann bort til meg, en slik mann som ser ut som en dukketeaterspiller, med stripete t-skjorte, lapsete bukser, en liten hatt bak på hodet og en rød rose i knapphullet, han sa:
"Jeg har observert deg på avstand, og nå har jeg skrevet et dikt til deg!"
Ja ha? Jeg har ikke noe i mot å bli observert, og hyggelig å få skrevet et dikt til seg, så...
Men da jeg nektet å betale ham 10 eller helst 20 euro for en bit av hans poetiske forfatterskap spydde han edder og galle over meg, en tirade av franske gloser som gikk ut på at jeg var en rik, stupid, frekk og overfladisk turist som ikke "hadde respekt" for kunstnere, som bare kom hit for å "suge ut" restene av denne byen.
FUCK OFF på fransk, med andre ord.
Jeg snakker fransk sånn passe, så jeg fortalte ham at jeg overhodet ikke hadde bedt om noe dikt, så vær så vennlig! Og som siste replikk fyrte jeg av at han heller burde sende epistlene sine inn til et forlag, for, min gode mann, det er slik verden fungerer!
*
Ellers er ikke tiggere og andre løse fugler så veldig pågående, men de er overalt, og hvorfor skulle de ikke være det?
Her som i alle store byer sover mennesker på pappplater og i slitne soverposer, på gaten, i portrom og på torg.
*
Oppe på Montparnasse, i rundkjøringen - sitter en jeg kaller "Puslespillmannen"
Han sitter der hver eneste dag, forsøker å sette sammen de bittesmå blå bitene som skal bli en himmel på dette enorme puslespillbildet sitt...
Som du ser på bildet, snikfotograferte jeg ham, men han så meg, han sa:
"Jeg ser deg nok! Jeg ser deg nok!"
Jeg smilte og la noen euromynter i koppen hans -
"Det blir fint dette bildet ditt" sa jeg.
"Ja, men himmelen er problematisk!" sa han "svært vanskelig!"
*
Dette er hvorfor jeg elsker Paris over alle byer i verden...
En mann som sitter frossen i en rundkjøring, forsøker å lappe/pusle sammen en himmel.
Er det ikke vakkert, nesten som poesi?
*
Men ikke alle burde reise til Paris, slett ikke.
Som f. eks de to enormt feite og sure amerikanske damene jeg overhørte da jeg tok en sigarett utenfor Virgin Mega Store på Blb. Haussmann, du aner ikke!
Den ene sa:
"Oh! It's so good to visit Virgin Mega Store, it's just like home!"
Den andre svarte:
"Yes Gladys, Paris is awfull, the food is bad, and it's so cold! I just hate it here!!!"
Jeg stumpet røyken og sa:
"My advise madam: STAY HOME!"
Damene stirret skrekkslagne på meg.
Grep veskene sine og pilte som to velfødde vraltende gjess nedover gaten.
Som om jeg hadde et helt lite 9/11 på innerlomma.
Det er vel en grunn til at bare 22% av USA's befolkning har et dokument som vi andre jordboere kaller pass.
Ha en god dag!

torsdag 11. mars 2010

GOD MORGEN!

Jeg så Julie&Julia i går.
Du vet filmen med Meryl Sreep om den amerikanske kokken Julia Child som bodde her i Paris på 40 og 50-tallet.
La det være klart; Streep overgår seg selv.
Dette er en studie i skuespillerkunst rett og slett.
*
I Paris handler det meste om mat, ja, det gjør det hjemme også.
Men i Norge handler det mest om hva vi IKKE MÅ spise!
I Norge er du et ryggesløst (fint ord) menneske om du setter deg til med en diger kremkake en mandag formiddag, for ikke å si et glass vin en torsdags kveld.
Om en stormakt vil beleire Frankrike, så gjør det mellom 1200 og 1400 - da senker roen seg over det ganske land. I disse to timene spiser franskmennene, forvandler seg til et smattende og stønnede folk, som spiser salat, varm hovedrett og dessert, og ett eller to glass vin - vel, vinen er blitt redusert noe i de siste år.
(franske forretningfolk er blitt mer edru
- det siste er kurs i Oxford-engelsk, små halvtimes kurs midt på dagen)
*
Julia Child kom fra Pasadena til dette matparadiset Paris.
Hun skulle forandre amerikansk matkultur for all tid.
(vel - USA ble en hamburger-nasjon anyway...)
På grunn av kostnadene da filmen skulle spilles inn eksteriørt ble de fleste restaurantscenene innspilt i New York, noe som var problemfritt - for i Brooklyn ligger det franske bistroer og spisesteder som er mer Paris enn Paris.
Julia Child tapte hjertet sitt til Paris, som så mange har gjort både før og siden.Det går ikke en dag uten at jeg lengter til denne byen når jeg ikke er her.I fjor var jeg her seks eller syv ganger, og ja, mest på grunn av maten!Og det rare er at her i denne byen legger du ikke på deg, om du skulle være oppatt av det.Jeg selv legger på meg bare jeg ser bildet av en kake, men ikke her i Paris.Det kan selvfølgelig være at jeg går mer her nede enn hjemme, jeg vet ikke?
*
Men det er deilig å sitte ute på fortauet med lammeskanker og stuede erter, grillet fisk med endiver eller biffgryte med små glasserte løk og kantareller, mens folk flanerer forbi og stirrer glupskt på tallerkenen din - for folk smiler når andre spiser, det er en slags hellig stund.
*
Rett bak her jeg bor - i Rue Cadet ligger et enormt matmarked.
Hver morgen forvandles den lille gatestumpen til mat, mat, mat.
Høner og ender henger med nebbet ned, fisk og ost, vin og brød.
I dag skal jeg spise kanin kokt med laurbær, olivenolje og tomat.
Men nå må jeg logge meg ut i livet.
Frokost, hvitt brød med masse smør, litt ost, og mer kaffe!
Fedon Lindbergh - sleng deg i veggen!!!!
*
Nora Ephron:
"JULIE&JULIA"
Columbia Pictures

onsdag 10. mars 2010

Å SKRIVE I UTLENDIGHET

Å SKRIVE I UTLENDIGHET.
*
Det kan være kulda, det kan være isvinden som blåser gjennom de parisiske gatene.
Jeg vet ikke, men denne ganger flyter teksten avgårde.
Drømmen om et forfatterliv i utlandet?
Sitte litt sånn romantisk med penn og skriveblokk på en fargerik kafé?
Nei, tenk jeg tror ikke det.
Å skrive er hardt arbeid, noe du må gjøre om morgenen når hodet er tomt.
Når hjernen iskald og klar, og edru.
Her i Paris står jeg opp klokken seks.
Jeg har en vannkoker, lager kaffe - jeg skal spare deg for hele frokost-ritualet
Frisk og rask logger jeg på min nye venn Mac, og så går vi i gang.
Så når klokken nærmer seg elleve, dusjer jeg, kler meg.
Deretter går jeg en lang tur på noen timer.
Så spiser jeg på min favoritt-bistro på St. Germain.
Tar en kaffe på Cafe de Flore om jeg orker det kaoset.
Flore er byens se og bli sett sted, hvor jeg forøvrig så Juliette Binoche trippe inn sammen med to venninner forleden.
Det koster ca 100 kroner for en kanne kaffe og en flaske vann.
Men det er verdt pengene, mer Paris enn dette blir det ikke.
Her har Jean Paul Sartre sittet sammen med Simone de Beauvoir hver eneste dag i mange år og intelektualisert over pastis og middag
- og Hemingway har falt under bordet mer enn en gang.
Det sies også at August Strindberg og Oda Krogh sloss her en sen aften - akk ja...
Og dessuten er den en av Paris' vakreste kaféer hvor det er deilig å være en taus flue bak mørke solbriller på verdensveggen.
*
Og etterpå vandrer jeg kanskje en sving langs elva, eller snuser litt i butikkene.
Dette er jo den ultimate shop till you drop-byen over alle byer.
Så går jeg hjem og vasker teksten, stryker, retter og knar språket litt.
Slik har jeg holdt på i snart to uker, og slik går no dagan!
*
Og nå sitter jeg altså her med en kaffe og blogger mens CNN durer i bakgrunnen.
Blogge skal man egentlig bare gjøre når man er sint, engasjert, eller har noe på hjertet som må skrives ut av kropp og sjel
- men jeg er verken sinna eller engasjert her jeg sitter, jeg er såre fornøyd, ja det er jeg.
Kanskje fordi Paris er en total Siv Jensen-fri sone, eller at jeg ikke har vært inne på norske nettaviser i dag - eller rett og slett fordi at OL er over, og at Facebook og Twitter ikke er oversvømt av sportshysteri og hatgrupper om at den eller den MÅ GÅ AV NÅ!!!!?
For det jeg elsker med Paris og Frankrike er denne likeglade holdningen franskmenn har til det meste, sett bort i fra fotball
- det ligger en fotballpub rett under meg, drevet av eiegode Ahmed fra Marokko
- og når gutta boys ser fotball er det bare å sette på øretelefonene.
Ellers er det lite å hisse seg opp over her i Paris i dag
- det er stille og rolig, vel, stille blir det aldri i denne byen.
Ute på Rue Lafayette durer rushtrafikken forbi, og kinesere kakler nede på take awayen på andre siden av gaten
- forøvrig et sted du ALDRI må handle, sier husverten min
- for der inne bor selve døden i kjøleskapene.
*
Vel - jeg har skrevet 70 sider siden jeg kom - jeg er mer enn fornøyd.
Og i morgen er det en ny dag!
Jeg kan forøvrig melde at jeg har fått meg en fransk kontakt og en oversetter her i Paris.
Så kanskje et stykke av petit moi havner på en scene i denne byen?
Den som skriver får se!
Bon soir mon ami.

mandag 8. mars 2010

MENN OG KLÆR

MENN OG KLÆR?
*
Jeg har en soft spot for klær, særlig sko.
Jeg er ikke sykelig opptatt av slike ting, men litt over middels.
Mine mannlige (hetrofile) venner ser ofte på hverandre i smug når jeg kommer spankulerende i en nyvinning fra couture-bransjen.
Du vet, et sånt lite blikk som ikke skal bli sett av den det gjelder, men jeg ser - jeg ser, jeg ser også dette lille blaffet av "galskap" i øynene deres;
"Kanskje jeg også skulle kjøpt meg noe lignenede?"
- for det menn på vår alder er reddest for er å stagnere, ikke være attraktive lenger.
Men de setter seg rolig ned, retter på pressen i kordfløyelsbuksene, hekter brillene på.
Jeg sier ingen ting.
Jeg sitter bare og vipper med den elegante skotuppen
- som for å signalisere at de gubbeskoene dine er "helt ute!"
- og da ser jeg at de tenker, "disse homsene skal nå alltid være så ekstravagante i klesstilen"
*
Jo da, ja da - jeg har levd litt over 50 år på jorden, og lever sikkert ikke i 50 år til, så derfor akter jeg å ha gode sko på beina, å være pen i tøyet den tiden jeg fremdeles skal vandre her.
*
Jeg flyr ofte - særlig tidlig på morgenen når alle de viktige forretningsmennene også er oppe i
luften i forskjellige ærender.
Og jeg tenker ofte;
Har de en hemmelig liten motekatalog som de bestiller tøyet og skoene sine fra?
For alle mennene er kliss like, selvfølgelig med en ørliten variasjon
- men dog over samme tema - vindjakken over dressen, de gode skoene med solid tupp og traktorsåle, og i det siste - et lite stripete skjerf som de slenger elegant over den ene skulderen - og selvfølgelig - den alltid nærværende pc-baggen fra Morris.
Vel, jeg skjønner jo at dette er de seriøse mennene, de som bygger verden, får den til å gå fremover - de som tar de store viktige beslutningene, de som styrer samfunnet - at de selvfølgelig har andre ting å tenke på enn sko og klær...
*
Og tror du ikke at lengst foran i flyet sitter disse seriøse kvinnene som også styrer verden, disse damene med drakt, pc-veske og langtuppede støvletter
- disse "nesten-mennene" som har fått billett inn i manneverdenen
- der alt som er FOR kvinnelig regnes som en seksuell invitasjon
- for er du kvinne i testosteron-korridorene må du ha et godt synlig "slips" for å bli tatt på alvor, ja slik er det vennen min...
*
Men alstå klær.
Klær signaliserer hvem du er.
Klær er en maktfaktor.
Vi kler oss for enhver anledning, for å matche situasjonen.
Jeg sitter her på dette lille kvistværelset i Paris og ser på de lekre nye skinnstøvlene mine som jeg har stilt opp i vinduskarmen - en slags lettsindig lykke.
Det er en egen, nesten sensuell glede å treffe brosteinene med elegante sko på føttene.
Snart skal skoene og jeg, samt min venninne Madame Gegauff klakke runde oppe på Montparnasse - Madame Gegauff er forfatter, men også skuespiller og tidligere fotomodell.
Hun orker ikke dette skjønnhetstyraniet lenger! sier hun - Jeg er som jeg er!
Og så gapskskratter hun, for ingen kan se så utstudert tilfeldige ut som en pariser - og det koster mange penger...
*
Til sist - jeg er ingen Jan Thomas.
Jeg spiser ikke 3 stivpiskete eggehviter til frokost eller smører ansiktet mitt inn med kremer som er ment brukt i endetarmen, jeg gjør ikke det.
Jeg vet også at inne i vindjakkene fra Gortex sitter det mange flotte mennesker, både kvinner og menn. (og at det er vanskelig å være glamrøs i det forblåste fjordhølet Norge)
Men jeg er enig med skjønnhets-terrorist Jan Thomas i en ting;
Hver dag er en gave - og vi skylder verden å vise oss fra vår beste side.
*
Her i Frankrike er ikke forfengelighet (les - å bry seg om hvordan man ser ut)
noe fjolleri og fjas. Det er en dyd.
Ha en god dag alle!



lørdag 6. mars 2010

HVITE PELSDOTTER I BOGSTADVEIEN?

**********
For et par år siden ringte jeg politiet!
Jeg ville rapportere en merkelig sak...
For på vei hjem fra byen oppdaget jeg at det vrimlet av hvite kaniner i Bogstadveien!
Horder av søte små pelsdotter som virret rundt mellom parkerte biler og søppeldunker.
*
Politiet svarte bryskt at de skulle sjekke ut saken!
Og det var da jeg fikk idéen om å ringe VG, jeg øynet plutselig muligheten til et 1000-tips, skjønner - men VG svarte at jeg burde gå å legge meg fordi det var veldig sent på natten, og at når jeg våknet i morgen ville nok sikkert kaninene være borte, helt sikkert, jeg kunne bare ta det med ro!
Jeg hørte til og med et snev av latter og hånflir i redaksjonen i den andre enden av tråden.
(Det er bare et av disse nøttehodene som har døtta i seg ett eller annet)
Jeg skulle selvfølgelig sagt at jeg sto der sammen med Ari Behn eller en annen A-listet kjendis - så hadde det nok blitt fart i sakene.
*
Vel, et par dager senere sto det en liten notis i Dagsavisen om at 40 kaniner hadde rømt fra en dyrebutikk på Majorstua, mer mystisk enn som så var det ikke.
*
Ok, jeg kommer til saken!
Som du kanskje vet er jeg i Paris for tiden, så jeg skal ikke plage deg med det...
Men her nede går jeg på nettet for å sjekke ut hva som skjer av nyheter hjemme.
Og det har vart 3 SKANDALER av største viktighet i fedrelandet!
Romø(r)en tok jomfrudommen på nye Holmenkollen!
Giske har for tette bånd til kongehuset (vil at Haakon skal sitte i et slags panel)!
Og til sist, men ikke minst:
Nortug, den dritten, har gått rett forbi en journalist uten å ville snakke etter et nederlag i skisporet!
Og verden (les Norge) går av hengslene.
*
Vel, les linken jeg la ut fra Aftenposten i dag.
Jeg trodde et øyeblikk at jeg var blitt gal, at jeg i noen dager har vært landssviker eller simpelten blitt totalt overfladisk fordi jeg ikke maktet å engasjere meg i disse 3 store skandalene, men takk Gud - en enslig svale fra høyreavisen kom med til støtte:-)
*
For hva er det med pressen, med de skrivende nyhets-reporterne?
Hva er det med Marie Simonsen stakkar?
- ok, hun er pålagt å mene noe om alt fra storpolitikk til ruccula-salat hver eneste dag, og selvfølgelig vet jeg som et voksent menneske at det er vanskelig å mene noe hver dag, eller helt vite hva man mener om dette og hint.
Ikke det at jeg har noe personlig i mot Marie Simonsen, slett ikke!
Hun klakker forbi meg på Kampen svært ofte, jeg har til og med sett henne kjøpe petunia og sommerblomster i den lille blomsterbutikken vi har oppe i SV-land på Oslos Montmartre...
Så hun er sikkert et eiegodt mennekse, for all del!
*
Men det er ULV ULV! stort sett hele tiden fra den kanten.
Kan ikke Marie begynne å snoke litt i hvorfor vi kan kjøpe 20 roser hos Rimi-Hagen til 49 kroner når rosene i vår lille blomsterbutikk koster 18 kroner stykket?
Kanskje hun kunne avdekke en riktig horror-historie?
Eller skrive at "så fint at kongehuset engasjerer seg i debatten om Norges framtid?"
Det seiler jo tross alt under den flotte fanen ALT FOR NORGE!?
Eller berømme alle sports-idiotene som ved et trylleslag er blitt feminister!?
Ja, jeg vet at din jobb ikke er å fortelle oss nyhetene.
Din jobb er å fortelle oss hva du mener om dem, så - lett er det nok ikke...
*
Puh, jeg savner Sissel Benneche Osvold, som en gang skrev i en kommentar:
"I dag mener jeg nesten ingenting, jeg sitter her i solveggen, påskeliljene blomstrer, jeg leser John Irving - det kalles leselykke. Ha en god dag!"
Men jeg skjønner jo det kjære dere, slikt selvopptatt pjatt selger ingen aviser.
NO HARD FEELINGS MARIE!


torsdag 4. mars 2010

PARIS QUEENS AND BITCHES

I morges, før jeg fikk tenkt meg om sprang jeg ut av huset jeg bor i her,
rett nedenfor det forgjettede Sodoma og Gomorra, også kalt Place Pigalle.
Jeg skulle kjøpe kaffe og ferskt brød, hoppet bare i ei slapp treningsbukse, en hettejakke og et par utgåtte Adidas, svopp, ned trappene og ut i morgensola som traff meg som en feber-trompet i ansiktet.
Jeg hadde ikke en gang fått på meg kontaktlinsene, så som en halvblind norsk høne løp jeg bortover fortauet mot Chez Juliane for å handle.
Og da skjer det fatale!
Jeg dundrer inn i to halvfulle og kokain-høye transer på vei hjem fra Gud vet hva.
Og de kjerringene var ikke i godt humør.
Den ene, en karibisk "skjønnhet" - svingte med paljettveska og skreik
STØGG TURIST-FITTE etter meg.
Ja, ok, jeg er kanskje støgg, jeg er kanskje ei turist-fitte, men faen da!
*
Jeg har tidligere lovprist franskmennenes utsøkte høflighet, men nå har jeg møtt
THE DARK SIDE OF PARIS.
*
Så, etter noen jobbetimer ved tastauret, dusjet jeg, barberte meg,
dynket meg med Chanel por l'Homme på de fleste kroppsdeler,
kledde på meg lekre jeans fra Gabba, en silkegenser (nylig kjøpt) fra Kookai, mine svindyre støvler fra Dolce Gabbana, min nye skinnjakke (Zara) og et snadderlekkert skjerf fra Gud vet hvor, og toppet det hele med min svarte skinnveske fra lovely Jimmy Schoo.
Så bitches and queens, her kommer bondetuppa!
Den halvt samiske sangerinna/skribenten på storbytur seilende nedover Rue Faubourg St, Honore, bare pass dere!
Og mot alle solemerker ble jeg bukket inn i de flotteste butikker,
neiet inn i de lekreste og mest trendy kafeer.
For her i Paris er det ikke det indre som teller, det er utseende som gjelder, like it or not!
*
Da jeg sneiet innom Le Marais, byens mest trendy strøk på vei hjemover,
fikk jeg et nådig nikk av to dronninger som vrikka forbi på brosteinene.
Men jeg spillte "hard to get" og kasta med nakken, som om jeg var livstrøtt og fullstendig lei av skamros og komplimenter.
Det var da jeg hørte replikken falle, på klingende skånsk:
"Jævlar hva bögarna är sura her i fuckings Paris!"
*
Så ok, imorgen tar jeg det litt enkelt, en bukse, en jakke, de sedvanlige gåskoene.
Jeg er da tross alt en seriøs dramatiker med stipend som er her for å arbeide!
Men "dum turist-fitte?"
Verste jeg har hørt!
Tror ikke jeg kommer over det - før i morgen!

onsdag 3. mars 2010

HOPP KAROLINE, HOPP!!

"HOPP KAROLINE, HOPP!!"
ropte en gang en dikterhøvding til sin kone som ville hoppe fra balkongen.
Hvorfor hun ville hoppe er jeg ikke så sikker på, og om hun hoppet vet jeg heller ikke.
Jeg tenker på denne dikteren, jeg tenker på ham fordi jeg er i Paris og at han døde på et hotell rett nede i gaten her for lenge siden (på det for lengst nedlagte Hotel Wagram) og fordi ordet hopp og hoppbakke er på alles lepper i disse dager.
For i disse dager handler det om en hoppende kvinne i en veldig stor bakke.
Og også, kanskje mest av alt at en ung spirrevippp av en guttevalp sneik i køen og tok jomfrudommen på den flunkende nye Holmenkollen, fy, fy, fy - ropes det i cyberspace og fra andre utropsposter...
*
Selv hadde jeg håpet at knikkers-adelen på Frogner og Montebello hadde sendt Siv Jensen utfor den superdupre hoppbakken.
"Fly, fly Siv, fly over tretoppene, fly som en Maria-flyfly, med stor fart - ut av landet!!"
Men jeg tror knikkers-adelen er for glade i søte Siv og redde for at hun skulle komme til å slå seg eller falle, ja du skjønner, disse knikkersgutta med gamle blå strikkeluer med hvit stripe og hard snøballdusk er innerst inne noen ekte gentlemen, så.
Dessuten skal jo Siv tale deres sak ved neste valg, for disse gode gamle gutta ligger og skvalper mellom Høyre og Frp mens de hele tiden vurderer vindretningen, ja da
- hopp frøken Sagen, hopp?
*
I følge nettavisene leser jeg at frøken Sagen endelig fikk hoppet, selv om sporet var tilgriset av guttelus og andre vederstyggeligheter.
Men kjære, en hoppbakke er en hoppbakke, og Norge er et lite land.
Sagen's hopp var et symbolhopp, en demonstrasjon liksom (hater det ordet) - for nå skal kvinner få hoppe i stor bakke, fuck knikkersgutta! Selv mannsbastionen reiser seg i harmdirrende vrede og krever frøken Sagen i OL 2014!
*
Så sånn sett er jo dette hoppet en god ting.
Kanskje dette hoppet kan åpne for tilgang til større og viktigere bakker?
Brattere kneiker, testosteron-trange korridorer og mannsdominerte styrerom?
Vi elsker jo å kalle oss likestillingslandet nr 1 med selveste Gro Harlem Brundtland på CV'n.
Men vi henger etter, det står dårlig til.
Likestillingen trenger mer en gode ski, Blå Swix og tjærebrennere, det er vel et språk selv gutta i åsen kan forstå?
En kvinne har en fysisk svakere kropp enn en mann, ja det vet vi.
Men som vi også vet, de største prestasjonene kommer fra hodet og tankens kraft.
*
Jeg leser for øyeblikket romanen "Blonde" av Joyce Carol Oates, hun sier:
"Som kvinne oppdager du at kroppen din ikke er til for deg, den hjelper deg heller ikke, den er til for andre, for å beundres, begjæres, men den hjelper deg ikke, den er for svak til på kunne ta deg dit du vil, vil ikke hjelpe deg over den høye muren..."
Disse ordene legger forfatteren i munnen på Marilyn Monroe.
*
Når en kvinne f. eks går til Sydpolen spør pressen henne:
"Hva gjorde du når du fikk menstruasjon?"
"Fikk du ringt hjem til barna?"
Når en mann gjør det samme spør de:
"Hva følte du da du plantet flagget på polpunktet?"
*
HOPP JENTER, HOPP!
Få dem på for faen!






BIT FOR BIT GÅR VI I STYKKER, LIMES VI SAMMEN?

Helt siden en mann, det må ha vært en mann, satte en stav i jorden og sa at
DENNE JORDLAPPEN ER MIN!
har verden elsket grenser, murer, vegger, stykker, biter.
I går gikk jeg rett på en merksnodig ting i Rue Jacob i Paris;
En feministisk kvinnebokhandel!
Jeg sto et øyeblikk ute på fortauet, stirret på bildene i vinduet.
Simone de Beauvoir, Susan Sontag, Toni Morrison, ja, damene you know.
Så gikk jeg inn på de myke teppene, inn i dette feministiske reservatet.
En kjølig dame, i drakt, stort etnisk smykke tok i mot meg, ikke skeptisk, men heller ikke vennlig, hva jeg søkte? lurte hun.
Jeg ser etter en bok, eller bøker om Maria Callas, sa jeg på stotrende fransk.
Callas? Den kjølige kvinnen så på meg med et trett blikk.
Nei, bøker om Callas har vi ikke! litt mer is i stemmen nå.
Men prøv Fnac eller Tachen, sa hun og presset meg i retning døren.
*
Ok, menn har sitt hjørne, sitt lille macho-paradis på de fleste bensinstasjoner, så helt ok for meg at kvinner har sin egen bokhandel, det skulle da bare mangle.
Men jeg fikk en slags følelse i går.
En følelse som mange en gang må ha fått når de møtte skiltet:
WHITES ONLY! eller NO BLACKS!
Jeg vet ikke, jeg er kanskje bare veldig sensitiv, mulig.
*
Men, what the fuck!
Jeg gikk inn igjen, restartet hele greia.
Kjøpte en film om Annie Leibowitz og to bøker av Simone de Beauvoir!
Smilte sukkersøtt til damen med drakt og etnisk smykke.
Tror jeg mumlet "ha en god dag frue" før jeg gikk.
Ok, glemte i farten at Simone de Beauvoir såvidt er sluppet inn i den feministiske varmen, men det er jo tross alt 100 år siden damen ble født, og feiringer, det er franskmennene gode på.
Det ligger forøvrig en homoseksuell bokhandel i Marais, et av byens mest populære sjekkesteder, (for homofile) men der har jeg aldri våget meg inn.
Seksuelle aktiviteter inngår ikke i min dannelsesreise, ha ha...
Ha en god dag!



tirsdag 2. mars 2010

ET UROLIG HJERTE.

Paris viste seg fra en god side i dag.
Folk trakk ut i sola, rigget seg til med vin, mat og kaffe, et smil om munnen.
Selv gikk jeg som en ør veps, bak mørke briller mot denne våren som traff som en gedigen følgespot midt i pannen.
Knallgule påskeliljer i krukker, et tre i blomst, en rosa krone av marengs.
Og elva som blinket sølvskimrende, ja, Paris er vakker når sola skinner.
Som alle byer er når sola skinner, selv good old Skien, den lille drittbyen jeg vokste opp i...
*
I dag har jeg skrevet 16 sider på det manuskriptet jeg jobber med.
Det går fremover, men det skulle da ellers bare mangle.
Jeg har oppsøkt ensomheten her i storbyen for å få ro til å jobbe.
Men tidstyvene Facebook, Twitter og andre vederstyggeligheter gjør alt for å distrahere meg vekk fra teksten. Ja, og så denne våren...
Så jeg må bite meg fast i tanken om å drive teksten videre, jeg går en tur, kjøper kaffe, tar en røyk, går opp på kvisten igjen, skriver et par sider til, stryker, retter, banner og, ja da...
*
En gang var jeg alene i en liten by i Goa India.
Satt i ensom majestet og skrev et barnestykke, snakket ikke med noen på dager.
Av og til måtte jeg teste stemmen, si hei til meg selv i speilet, hei hei du!
How goes? Jo takk, det går fint.
*
Man blir litt sprø av å være alene, litt skrullete, redd på en måte.
Merkelig å stue seg inn på den parisiske metroen i rushtrafikken sammen med en million fremmede mennesker når du har sittet alene med teksten din i det rommet som teksten er.
Alt vel? spurte husverten i sted, hva har du gjort i finværet i dag?
Eh, vel, du kan jo ikke si at du har vært i California hele dagen (for det er der teksten min foregår) når du står lys levende på et fortau på sletta nedenfor Montmartre, så jeg sa:
Jeg gikk over til den andre siden av elven, tok en kaffe og en brioche på en kafe ved St. Germain. Han smilte, så ut som om han syntes det var en fin ting å gjøre på vårens første dag.
*
Det slår meg ofte, å skrive er en billig måte å reise på, eller det er jo gratis.
Jeg må nesten le.
Jeg har reist hit til Paris for å skrive, så forflytter jeg meg straks til Los Angeles via teksten, og så på toppen av alt dette lengter jeg hjem og lurer på om katten sitter ute på vinduskarmen og om noen har sluppet den inn.
*
Ja, jeg lider av et rastløst og urolig hjerte.
Jeg lengter hit og jeg lengter dit, vil helst være alle steder på samme tid.
Men jeg vet at en gang skal jeg være vinden som blåser i trærne, eller regnet som faller et sted jeg aldri rakk å komme til.
Men akkurat nå vil jeg være i denne teksten og i den lyse våren.
Så får det være at mange kaller meg livskunstner, livnyter og vagabond.
Ja, det er en kunst å leve, for ikke å si overleve.
Man gjør så godt man kan, et åndedrag, et sekund av gangen.
Vel, vel...
Det virker som om pennen er i ferd med å tørke inn for i dag, og språkblomstene får overtak.
Ingenting er vel mer pinlig enn det?