STILLHETEN ETTERPÅ

Det er så stille her. Jeg sitter i huset ved havet.

Min venninne steller med plantene, jeg røyker en sigarett, drikker kaffe.

Jeg tenker på ord, jeg tenker på stillhet.

Ordenes kraft.

Jeg tenker på hva Grethe Faremo sa da fire norske soldater ble drept for noen dager siden:

"Vi har mistet fire av våre beste menn!" sa hun.

For det er alltid de beste som dør.

De beste mennene, den gladeste jenta, det sentrale midtpunktet.

Nei, jeg mener ikke å harselere over døden, jeg bare tenker på ord, på ordenes kraft.

Der Norge sender sine "beste" kvinner og menn i krigen, setter en medalje på brystet på dem når de kommer hjem, blir mange av dem sittende igjen med skrekk og angst.

Staten følger ikke opp disse menneskene som er fratatt nattesøvnen, som ligger og stirrer i taket mens skrekkbildene ruller bak øynene.

Som kanskje har mistet helse og psyke i troen på det gode.

Ord gjør seg best mens vi lever, også handling.

Ord som blir sagt for sent, store ord som "våre beste menn" er en trøst for de etterlatte, jeg forstår selvfølgelig det, men forsvarsministeren snakker til "døde ører" i sin kråtkvalte tale.

Ord som "helter" og "beste menn" faller så lett, mens ordet "krig" sitter lenger inne.

For det som hender i Afghanistan er krig og ikke en "spisset" utgave av 71 grader nord.

Det er lett for meg her jeg sitter i stillheten ved havet.

Så enkelt å skrive om store og små ord.

For jeg er ikke en av våre "beste" menn. Jeg ville aldri gått i krigen.

Ikke en gang for fedrelandet.

Jeg får ingen dekorering for heltemodig innsats.

Men jeg håper at de som får det, også for oppfølging og omsorg.

Her hjemme slikker vi fremdeles sårene etter andre verdenskrig.

Mens ettervernet av våre soldater er et sorgens kappittel.

I land som Irak, Afghanistan og Palestina har sorgarbeidet ennå ikke begynt.

Ja, det var nok noen store ord fra min priviligerte stillhet ved havet.

Fra en mann som sikkert ville fått "de feiges medalje"

Men han tror på ord.

Store og små ord, på ordenes kraft.

Mens vi lever.

FREMDELES UNDERVEIS TIL JULESTJERNEN

Den chilenske forfatteren Isabel Allende skriver i sin selvbiografi

"Summen av dagene" at hun har gitt opp å skrive for barn og ungdom fordi forlagene legger for mange føringer og driver sensur når det gjelder tekst for denne målgruppen.

Hun sier videre at forlag, film og teater er helt akterutseilte i sin henvendelse til de yngste.

Hele verden ligger et tasterykk unna, og de unge kan se tonnevis av vold og grov sex på sine egne dataskjermer, mens historiene som fortelles for de minste er på "Tornerose-stadiet" hvor alt handler om den vakre prinsessen som får den like vakre prinsen, mens erotikk, sex og "vonde" ting er luket vekk for ikke å "støte" disse skjøre små.

Vel, her til lands er vi fremdeles underveis til julestjernen.

Den innovative teaterkunsten for de minste er "hemmelig" teater som spilles for Den Kulturelle Skolesekken, forestillinger som ingen annmeldere eller vanlig publikum får se.

Ok, at "Kurt koker ett hode" en sjelden gang, men de store teaterene vender stadig bunken av gamle klassikere, mens de minste sitter som spørsmålstegn i salen.

Dette er en alvorlig ting når vi vet at disse unge er framtidens teaterpublikum.

Isabel Allende skriver videre:

"Jeg forstår godt at barnebarna mine ikke gidder å gå på teater, fordi det de ser der er noen daterte historier de ikke kan identifisere seg med!"

Eller som min venninnes lille datter sa etter ett kvarter i salen under "Et Dukkehjem":

"Hun må vel få lov å bestemme selv om hun skal spise kaker eller ikke, det er jo hun som blir tjukk, og ikke han."

Og Bestemor Skogmus synger stadig at det kan være farlig for en liten mus å gå en tur i skogen. At hun må "se seg for og passe på"

Er det ikke snart på tide å finne ut hva bestemor er så redd for?

Det kan da ikke bare være reven?

AN AMERICAN DREAM

I dag er det ett år siden en telefon kom inn til politivakta i Los Angeles.

På en knitrende linje ropte noen:

"Vi har en mann her, ca 50 år, han puster ikke!"

Mannen som ikke pustet var Michael Jackson, verdens største popikon.

USA er mulighetenes land.

Et land der selv en liten svart gutt kan jobbe seg opp til å bli hvit.

Og den amerikanske drømmen lever stadig.

I dag sitter en svart mann i det hvite hus, i landet som fostret forfatteren som skrev den verdenskjente romanen "Onkel Tom's Hytte"

- kloden har gått noen runder, USA likeså.

Michael Jacksons historie er en saga vi aldri blir lei av - den lille svarte gutten med engelstemmen som i løpet av noen tiår transformerte seg til et vesen fra ytre verdensrom, mens en hel verden danset til soundtracket som tonesatte hans eget og våre liv.

Som endte opp i sitt Neverland alene med en ape og alt for unge venner.

Ett år har gått, og platesalget har nådd astronomiske høyder.

Michael Jackson har noe Marilyn Monroe over seg.

Dette genuine, sårbare, et slags lys rundt sin person

- som disse svært få som "kommer fra en annen planet" har...

Eller en slags plante som bare trives i drivhusets beskyttende klima.

Men setter du den ut i den skarpe luften dør den av vind, regn og sol, ting "vanlige" mennsker er konstruert for å takle.

Hvem Michael Jackson var, hvem personen bak det ødelagte ansiktet var, får vi aldri vite.

Da en reporter for litt siden spurte Liz Taylor om hva hun og Michael Jackson snakket om da de satt sammen i sene nattetimer svarte hun:

"Oh, wouldn't you like to know baby!"

Jeg tror noen mennesker er "feilsendt" til jorden, nei jeg er ikke gal.

Og jeg tror Michael Jackson var en av disse "feilsendte"

Vel, nå har himmelens store "greenroom" hentet ham tilbake, om du tror på denslags.

Jeg ser for meg et lekkert scenario der han sitter i en hvit sofa sammen med Janis Joplin og Jimmy Hendrix, mens Jim Morrison og Kurt Cobain ligger og sover på gulvteppet.

De drikker champagne og synger flerstemt.

Og alle er de skjønt enige om at jordkloden var et drittsted hvor de aldri følte seg hjemme.

Kanskje titter de ned til oss, der menneskene fremdeles danser til "Thriller" og tror at "We are the world" kan redde verden?

Jeg kom plutselig på en av de vakreste titlene jeg vet, den er:

"And the band played on..."

Vel hansken er kastet, en diamant-besatt hanske som vil glitre like lenge som dansen går...

R.I.P Michael Jackson.

HVORFOR ER VI SÅ SYKE NÅR VI HAR DET SÅ BRA?

De fleste mennesker mener at det er mulig å tenke eller gruble seg syk.

At tankens kraft kan dra oss ned, føre oss inn i en negativ spiral, utløse sykdom.

Jeg undrer; om dette stemmer, er det mulig å tenke seg frisk?

Et det mulig å sende små positive signaler til hjernen, snu spiralen, bli med oppover?

Jeg tror det.

(Jeg kjenner mange mennesker som elsker å snakke om sykdom.

Det er nesten så de "kvikner" til når de får snakke om alle stedene de har vondt.)

Den norske lommeboken er mer enn full, landet har fått diagnosen "verdens beste"

- men vi topper listen som konsumenter av beroligende midler.

Ja da, vi vet jo at penger og lykke ikke nødvendigvis går hånd i hånd.

At en sorg er en sorg om man ligger i ei grøft eller sitter i en sofa til 50 tusen.

Så, hvorfor er vi så syke når vi har det så bra?

Jeg har ingen enkle svar.

Jeg ble født ti år etter siste verdenskrig, i optimismens tidsalder.

Landet skulle bygges, og foreldrene mine bygde og bygde.

Det handlet om å skaffe seg ting, penger, trygghet.

Vi fikk fjernsyn, vi fikk vaskemaskin, telefon, ting som i dag ikke regnes som luksus.

Og den gangen var det ingen som spurte: "hvorfor er det ingen som ser meg?"

Vi snakket ikke om følelser, vi var glade og fornøyde, på overflaten.

Og da vi ble voksne var foreldrene våre plutselig gamle og utslitte av all byggingen.

Da ville vi vite hvem de var, disse som hadde satt oss til verden.

Men vårt opphav hadde intet alfabet for følelser, kunne ikke snakke om slikt.

Det eneste de maktet å si fra hagestolen var:

"Men har vi ikke gitt deg alt?"

Jo da, vi fikk alt, alle ting et barn kunne ønske seg.

Materielle ting, ubetydelige, verdiløse ting.

Og fremdeles er foreldre livredde for at barna ikke skal ha de samme tingene som andre barn.

Og mantraet er "barna mine er det aller viktigste" - en helt politisk korrekt ting å si når klesvasken og pliktene vokser oss over hodet.

Jo da, foreldrene mine ga meg mye, jeg led ingen nød.

Men jeg kan ikke huske noen glede over alle tingene vi fikk.

For merkelig nok, det jeg husker best er en replikk min far lot falle.

Noen små ord ikke ment for mine små gutteører. Han sa:

"Min sønn synger så vakkert, kanskje han kan drive det til noe, hvem vet?"

Jeg tror på tankens kraft.

Jeg tror på å gjøre godt.

Jeg vet at ingen oljebrønner kan lege oss, hjelpe oss til lykke.

Men en fars ord...

Og som sagt, tankens kraft...

På at vi skal våge å gå tettere på hverandre.

Her om dagen var det en som kalte meg "Facebookmannen" -

sa at "du skal nå være så jævla personlig på den bloggen din hele tiden!"

Vel, jeg kan godt ta den, og jeg kan selvfølgelig være litt mer upersonelig, skrive om rynkekremer og fashion, slike livsviktige ting.

Men jeg blir nok desverre aldri noen rosa blogger

Har jeg forresten fortalt deg at jeg skal bytte politisk parti?

Jeg skal gå inn i RØDT!

Muligens vurdere på konvertere til islam.

Moooooaaaahhhhh...

FRANSKE KVINNER BLIR IKKE FETE

Jeg har akkurat lest Mireille Guilianos bok

"Franske kvinner blir ikke fete"

og er på vei ut i kjøkkenet for å lage en aprikospai med honning og en ekstra tyktflytende vaniljesaus.

Den vittige boken har undertittelen "Kunsten å spise med nytelse"

- og Guiliano er en svært morsom dame.

Ok, at hun synger fra den grønne gren, er en av sjefene i franskeide Champagne Veuve Clicquot, men språket er like sprudlende som de gyldne dråpene hun administrerer.

Dette er ingen slankebok, men heller en livsstilbok.

Madame Guiliano hever fanen for det ritualet det er å sette seg ned ved matbordet sammen med familie eller gode venner, at man kan "spise litt av alt" og ikke "mye av litt"

- dagens tekst er:

Har du lyst på en kremkake, så spis en kremkake, men ikke gjør det hver dag!

Vel, selv var jeg feit allerede da jeg kom ut av min mors liv.

Og har slitt med vekten i hele mitt liv.

Jeg legger på meg bare ved synet av en kake, og jeg har utsatt meg for alle tenkelige og utenkelige slankekurer som finnes i universet.

Men først etter at jeg begynte å frekventere Frankrike, og har tatt opp i meg den "franske" måten å spise på, har vekta vært stabil i ett par år.

Jeg spiser store måltider, sammensatte middager med litt av alt.

Og først og fremst, jeg har begynt å drikke vann og spise fett.

Nordmenn spiser alt for lite fett og for mye sukker.

Dessuten har jeg sluttet å ta heis, jeg går i alle trapper, og jeg går mer enn jeg gjorde før.

Og dessuten har jeg tatt innover meg at problemet ikke sitter rundt magen, men i hodet.

Jeg har sluttet å tenke på vekta, og derfor har vekta sluttet å plage meg.

Så nå spiser jeg karbohydrater.

Brød, pasta og poteter, matvarer som har vært bannlyst av bl. a orakelet Fedon Lindberg.

Og jeg eser ikke ut.

"Franske kvinner blir ikke fete" er en god bok.

Den forteller oss hvor fucked up vi er i forhold til mat.

At vi tror at det å ikke spise gjør oss tynne.

At det at vi ikke lenger setter oss ned sammen ved bordet og spiser får følger for våre barn som ikke lærer seg å ha et naturlig forhold til mat.

Men altså, ut i kjøkkenet for å lage aprikospai.

Mireille Guiliano

"Franske kvinner blir ikke fete"

J. M. Stenersens Forlag A.S

Finnes på norsk i paperback.

A VISIT TO GRANDPA'S

En gang hvert år fyller vi mennesker år.

Om en uke er det min tur.

Jeg liker ikke å fylle år...

Jeg tenker på morfar, på hagebenken han satt på om sommeren.

Der huset hans en gang sto, vokser det nå en skog.

Benken er borte, så også roser og georginer.

Ikke en gang et snev av pipetobakk henger igjen etter ham.

Sporene etter oss mennesker utslettes så fort av dette hurtigvoksende kraftige livet.

Der levde de og strevde de, to mennesker som gikk stille og ydmykt gjennom livet.

Morfar og mormor.

Jeg har plantet de samme rosene som mormor hadde i sin hage.

Slik kan jeg snuse inn noe av henne, reise tilbake til en sommer for lenge siden.

Rosene heter "Peace" eller fred som vi sier her i landet.

"Slik får du mest igjen for feriekronene dine!" skriker en avis mot meg i dag.

Jeg blir av og til så kvalm av denne "slik får du mest igjen-tiden" vi lever i.

For livet skal hele tiden være billigst mulig.

Og nå skal jeg ikke komme med disse "livet er dyrebart" argumentene.

Men akkurat nå, i dette øyeblikket, sitter jeg ved vinduet og skriver på Mac'n mens jeg ser ut i hagen på de store røde orientvalmuene som har åpnet seg, og jeg tenker, mer enn dette vil jeg ikke "ha igjen for feriekronene mine."

Som valmuer, er mennesker en art som stadig reproduserer seg selv, ingen fare med det.

Om en valmue vet at den er en valmue aner jeg ikke.

Men vi mennesker vet at vi er mennesker.

Og akkurat nå er det mer enn nok.

I dag er jeg ikke sint på noen, ikke på Siv Jensen, ikke på kulturpolitikken.

Jeg sitter her med kaffen, og bloggen går i feriemodus.

Men jeg tenker på morfar, på benken der han satt.

På den trygge lukten av Mac Barens-tobakken og den rutete skyggeluen han alltid gikk med.

Om 30 år er jeg like gammel som han var da han døde.

Jeg har satt en benk under pæretreet i hagen her jeg bor, en grønnmalt benk.

Om en stund kommer jeg ut og setter meg der.

UTSIKT FRA PIDESTALLEN

Det er først når noen prøver å rive deg ned fra den pidestallen du ikke har klatret frivillig opp på, du forstår at du har lykkes, at du har rørt ved noe som er større enn deg selv.

Tidligere i vår forsøkte Aftenpostens anmelder Inger Margrethe Lunde å skubbe vår største dramatiker Jon Fosse ned fra sokkelen.

For er egentlig Fosse så fantastisk?

Skriver han ikke det samme stykket om og om igjen?

Og skriver han ikke fort fort, for mye?

Spørsmålene var mange, og motsvarene like så.

Og mange mente det lå et snev av norsk smålighet bak dette litt adresseløse innlegget.

Men Jon Fosse?

Selv er jeg ikke hodestups forelsket i mannen, men jeg er ærlig nok til å erkjenne den melankolien, den litt stille sorgen jeg føler hver gang jeg ser eller leser tekstene hans.

(Og det er vel det som gjør ham til den store forfatteren han er.)

Jeg kan ergre meg over de evige repitisjonene, men du tas inn i et ostinat av tekst, inviteres inn i et skyggelandskap som bare er Fosses og ingen andres.

Det sies at det er mottakerens meddiktning som er Fosses store styrke, luften rundt teksten som åpner for videre refleksjon når du kanskje har lagt hodet på puten og tektsen fremdeles kverner i deg. Og det er sikkert sant.

Jeg er ikke så opptatt av om en dramatiker er stor eller liten, om han står på en pidestall eller bør tas ned derfra. Fosse er en dramatiker som berører meg, som jeg ikke kan forholde meg til med likegyldighet, selv om hans difuse, litt "tåkelagte" tematikk ofte kan få meg til å savne litt mer sprut og blod i de lange strekkene.

Vi lever i en veldig tilbakeholdt og politisk korrekt tid.

De store utbruddene ses og høres ikke ofte på teaterscenen.

Ei heller nye tekster som får folk til å forlate salen i avsky som på Ibsens tid.

Det som hisser oss opp for tiden er mest "radbrekking" av gamle klassikere og uannonsert hønseslakting i det frie kunstfeltet, for ny norsk dramatikk gjør seg fremdeles best

(sett bort fra Fosse) i festtaler, på dramatikkfestivaler og seminarer.

Jeg skal skynde meg å sende en rose til Dramatikkens Hus hvor du som dramatiker plutselig er blitt et ansikt som ses, et skrivende menneske som blir invitert inn på en kaffe, som blir spurt "hvordan det går med det du holder på med?" Og det er gledelig.

Men det er fremdeles teatrene som er "proppen" i systemet.

For øyeblikket har jeg en tekst som har ligget hos et stort teater i hovedstaden i 13 måneder uten at teateret har maktet å ta stilling til om de skal gjøre den eller ikke.

I mellomtiden dør kyrne på båsen, og dramatikeren sitter som en hubro og venter ved postkassen, mens lysten til å skrive for teater langsomt smuldrer.

For en dramatiker er for øyeblikket som en irriterende flue under lampekuppelen på de fleste teatersjefkontorene, og en oppføring sitter langt inne.

Og dramatikeren tør ikke trykke for hardt på, for hun/han vil ikke bli oppfattet som masete.

Jeg vet at det å skrive for teater er en høyst frivillig gesjeft.

Det er ingen som truer deg til det.

Men det er faktisk noen av oss som ikke kan la være.

God sommer fra denne bloggeren!

TEATER - MEST FOR KVINNER?

Jeg viklet meg litt ufrivillig inn i en debatt på nettstedet scenekunst.no i går om et tema som egentlig ikke opptar meg noe særlig.

Kort fortalt var det en kulturkritiker som hevdet at det er for mye applaus, særlig stående applaus på teater, at vi som publikum er for ukritiske til det vi ser, og at "vi muligens klapper for oss selv?" Så, det var en tre fire stykker av oss som hadde et lite ordskifte hit og dit, mer var det ikke...

I etterkant tenker jeg på noe helt annet;

Er det for mange kvinner i norsk teater?

Det er for det meste kvinner som ser teater, da helst litt voksne kvinner.

Og det er stort sett kvinner som anmelder teater, de fleste store "tunge" avisene har kvinnelige kritikere, og fire av de store kulturformidlerne i hovedstaden har kvinnelige teatersjefer.

(Nationaltheatret, Oslo Nye, Riksteateret, Dramatikkens Hus)

Stopp en halv før du hisser deg opp!

Jeg vil bare stille noen høyst relevante spørsmål.

Med så mange kvinner i sentrale posisjoner, og med en så stor prosent kvinner som mottakere av produktet, hvordan gjenspeiles dette i forestillingene?

Eller gjør det i det hele tatt det?

Er det blitt lettere å være kvinne i teateret med så mange kvinner ved roret?

Er de gode kvinnerollene blitt fler?

I går hørte jeg tre teateranmeldere på NRK P2 diskutere siste teatersesong i Norge, alle tre kvinner, tre svært ulike kvinner i alder og ståsted.

Alle disse tre var skjønt enige om at sesongen hadde vært "grei nok"

men uten de helt store høydepunktene.

Jeg hater, som også mange kvinner gjør, fokusering på kjønn.

Jeg har som mantra; først menneske, så kjønn.

Men som sagt, kloden har gått noen runder, og vi har fått mange kvinner i viktige posisjoner.

Og jeg har årvåkent fulgt norsk teater i fire tiår, og like lenge har jeg hørt evangeliet om at "bare kvinner kommer i "til makten"... så..."

Vel, nå har det skjedd.

Tilbake til denne litt absurde applausdebatten.

Jeg er mer opptatt om denne dreiningen jeg nettopp har beskrevet har forandret teateret.

Jeg kaster denne ballen videre til bl.a "den høyt utdannete" kvinnen som "belærte" meg litt om teaterets vesen i går...

For etter hva jeg hørte på "Scenerom" på P2 i går "så er alt stort sett ved det samme"

Selvfølgelig kan man ikke forlange at kvinnelige teatersjefer skal sette opp "kvinnestykker" eller ha en "mykere" og mer "empatisk" profil bare fordi de er kvinner, men jeg er bare opptatt av om det har skjedd en endring, eller om det er så enkelt at kjønn ikke spiller noen rolle?

DEN VANSKELIGSTE ROLLEN, OSS SELV

For noen år siden tok en regissør meg til side og spurte følgende spørsmål:

"Er det vanskelig for deg å voldta den kvinnelige motspilleren din på scenen?"

Først ble jeg litt perpleks, jeg forsto heller ikke helt spørsmålet.

"Hva mener du?" måtte jeg spørre, han vred på seg, sa:

"Ja, for du er jo...jo..." "Hva er jeg?" spurte jeg...

"Ja, altså, ikke ta det ille opp, men du er jo, ja, du skjønner vel hva jeg mener?"

Noen menn har svært vanskelig for å uttale ordet "homo" - verre er det ikke?

Men jeg svarte: "Nei, jeg har ingen problemer med det i det hele tatt, for her inne i scenerommet er jo alt trygt og godt, og vi kjenner hverandre, så, nei, jeg har ikke problemer med det, selv om det er en røff scene, men jeg er vel (i denne scenen) først og fremst skuespiller og ikke homo?"

Puh...Jeg kjente raseriet begynne å bygge seg opp. Vel.

Jeg tenker mye på kjønn, kjønnsroller, på hvem vi er i det sceniske rommet.

Og jeg tenker like mye på skjønnhetsidealer, på at vi presses til å være unge, slanke og vakre i jobben vår, på tross av at teateret i beste fall skal speile det virkelige livet der ute.

For der ute, på gatene, i sengene, i hjemmene og på jobben, i alle hverdagstragediene er ikke alle like unge, slanke, pene, eller hvite for den saks skyld.

Og damer med noen ekstra kilo på hoftene i vår verden sliter, noen menn også, men tjukke menn er blitt litt mer comme il faut etter hvert.

Vi vet f. eks alle innerst inne at Hamlet sikkert var, om han hadde levd, en blek, tykkfallen mann med dårlige gener, men det er nesten alltid den peneste gutten i klassen som spiller ham.

Og hvem har sett en mannhaftig og tykkfallen Julie?

For mer enn 20 år siden luftet jeg en idé om å la to menn spille Hedda og Tessmann, og de fleste trodde det hadde klikket for meg.

Og det er ikke så lenge siden (i Norge) at det var utenkelig å se en kvinne i en mannsrolle eller omvendt.

Selv om på kontinetet spilte bl.a Sarah Bernard Hamlet med stort suksess, og det ble nok murret litt i gangene, men Sarah var Sarah, og gjorde som hun ville.

Mulig hun tenkte at "den rollen er faen tute meg så god at den vil ha"

Gledelig er det da at et cast av bare kvinner nettopp har spilt "Fluenes Herre" på selveste Nationaltheatret med stort hell.

For, er det viktig at Peer Gynt spilles av en mann?

(Marika Enstad spilte Peer Gynt ved Rogaland Teater for noen år siden, en forestilling jeg desverre ikke fikk sett)

Eller at Hedda spilles av en kvinne?

Begge disse rollefigurene er spekket med menneskelige følelser som ikke er kjønnsbetinget.

Gode roller er gode roller, og det kreves først og fremst en god skuespiller for å mestre dem, kjønn burde komme i annen rekke. Nok om det...

Som mannlig homofil artist og skuespiller har jeg støtt på en rekke begrensninger.

På grunn av min legning har mange teatersjefer trodd eller antatt at jeg ikke har kunnet dekke inn den eller den rollen.

Vel, en mannemann som spilles av en macho er like kjedelig som en homo som spilles av en homo.

Eller spille en homo? Hvordan spiller man en homo?

Løse håndledd og hoftevrikk ses ofte, for det finnes en del sjablongmåter å spille en homo på, som det ikke finnes for heterofile rollefigurer.

Men unntakene finnes.

Jeg glemmer aldri når Alan Bates spilte Bette Middlers homofile manager i "The Rose"

et råskinn av et mannfolk, med koden; først er jeg et menneske, homo? So what?

Kjære du, det jeg skal fram til er at jeg holder på å skrive en forestilling, eller forestilling?

Jeg skal lage et show, et "live talkshow" om dette bl. a.

Leke litt med fordommer, kjønnsroller, finne noen svar, eller ikke finne noen svar?

Kanskje det ikke finnes svar?

Og en liten kuriositet til slutt:

I forbindelse med premieren på mitt nye stykke

"DEN SVARTE GRISEN"

ved Nordland Teater kommende høst ble jeg spurt av teaterets PR-avdeling:

(stykket handler nettopp om kjønnsroller. Se: www.nordlandteater.no)

"Hvorfor er du, som mann og homofil så opptatt av feminisme?"

Vel, jeg skal ikke henge ut PR-avdelingen på Nordland Teater, de en utmerkede mennesker som gjør en kjempejobb...

Men jeg måtte trekke det gamle slitte svaret opp av hatten:

"Jeg er først og fremst menneske, at jeg er mann, at jeg er homofil, er bare små bagateller"

Vi som jobber med teater lever og ånder for roller.

Den vanskeligste rollen av dem alle er oss selv...

Våre holdninger...

For litt siden ble det holdt et seminar i Oslo om kjønnsroller i teateret.

Jeg hadde desverre ikke tid til å være der.

Stadig fler føler seg "stengt inne" i kjønnsbegrensninger.

Og det klages over at det skrives for få gode kvinneroller, at kvinner som oftes spiller opp mot mannen, som kone, elskerinne, sekretær osv...

Vel, "kone, elskerinne, sekretær"? Hadde vært gøy å prøvd seg på det feltet?

Jeg er mer enn klar!

HYMNE TIL WENCHE BAKKEN

HYMNE TIL WENCHE BAKKEN

I huset i Nordmobakken

bor selveste Wenche Bakken.

Hvorfor huset har fargen blått?

Jo, for huset, det er et slott

Og i huset bor en regent

en dronning-innspisient

En bestemt og myndig brugle

- en poetisk sårbar "ugle"

som skriver om kjærliget

om ting som kun hjertet vet

som hulker, gråter og ler

men først av alt, som ser...

et øyeblikks skjør poesi

et fnugg av teatermagi

som roper med myndig stemme:

"Nå må du ikke glemme"

"kun 15 minutter igjen!"

"og det gjelder også Sven!"

"til teppet går opp i kveld

og salen skal tas med et smell!"

Til lykke vår elskede mater

Hurra for "Mor Teater"!!!!

Første akten har vært en fest!

Men andre akt, den er alltid best...

Tross haltende verseføtter

og nødrim i spann og bøtter:

Beskjeden er ganske klar

NO DOG HAS PISSED ON A MOVIN' CAR!

SLIPP MEG UT - JEG VIL INN

Den eneste drømmen jeg hadde som gutt var teater.

Jeg visste ikke som hva, jeg visste bare at det måtte bli teater.

Jeg satt som 13-åring i en gymsal og så Riksteateret spille "Vildanden"

og da Greger Verle sa sluttreplikken om at "kanskje jeg også kan bli trettende mann til bords"

var jeg sikker, det måtte bli teater og ingenting annet enn det.

Og teater ble det, og teater har det vært i 40 år og vel så det.

I begynnelsen ville ikke teaterkunsten ha meg like mye som jeg ville ha den.

Det ble nederlag under opptaksprøven ved Teaterhøgskolen som det het den gangen.

Men en klok dame, en kjent regissør sa:

"Om du vil dette nok, så blir det slik!"

(Hun er forøvrig også skuespiller, og skal i disse dager gjøre sin første rolle på en norsk scene på 30 år, oh, I hate namedropping!)

Og uten at noen visste det, snek jeg meg inn sceneinngangen.

Inn bakdøren, som en liten hund som smetter inn uten at noen rekker å stoppe den.

Jeg fikk skreket meg til min første lille statistrolle, det ble fler etterhvert.

Og samtidig, uten at jeg hadde planlagt det, ble jeg etterhvert en av landets mest brukte maskører i ca to tiår. Jeg lagde masker og parykker for ett par hundre oppsetninger.

Men drømmen om scenen vokste seg stadig større.

Jeg var blitt en voksen hund etter roller.

Men jeg satt på den gale siden av glasset og stirret inn.

Jeg var blitt en sur gneldrebikkje som var misfornøyd med det meste.

Så jeg brøt, jeg tok sangutdannelse - jeg fikk min første store rolle.

Jeg begynte å skrive dramatikk (til stor fornøyelse for mange)

- vel - dette skal ikke være en sutretekst, for jeg er mer enn fornøyd...

Men folk som går litt utenfor de opptråkkede stiene blir lett hakkekyllinger i teatermiljøet. Skomaker, bli ved din lest, ikke sant?

Så det var en del replikker som "helledussen, skal han begynne å skrive også nå?"

- og når de litt større scenerollene kom måtte jeg tåle å høre "at vi liker ikke at folk som ikke er ordentlige skuespillere kommer rekende på ei fjøl og tar rollene fra oss" - ja ja...

I disse dager "feirer" jeg 40 år i norsk teater.

Jeg kaller meg ikke skuespiller, jeg kaller meg ikke sanger.

Jeg er ikke så opptatt av merkelapper.

Selv med 12 helaftens teaterstykker ført i egen penn vegrer jeg meg for å kalle meg dramatiker.

Jeg er bare et menneske som er litt over gjennomsnittet opptatt av teater, og jeg tenker hele tiden at nå må jeg finne noe annet å gjøre.

Jeg tenker at jeg kanskje skulle bli kokk?

Kjøpe ei rorbu et sted, lage mat og bli stor og tjukk, gi faen, titte på havet.

Men teateret holder klørne sine i meg.

Nå er boken spekket fram til 2013, og den kloke damen fikk både rett og feil.

Jeg kom til et punkt for noen år siden da jeg tenkte at "so what, det som skjer, det skjer!"

For det er jo noe som heter:

Når du ikke lenger leter etter nøklene, så finner du dem...

Om du synes denne teksten er litt i overkant selvopptatt, er jeg helt enig.

Den eneste negative haken med teater, slik jeg ser det er;

Man blir så forbanna selvopptatt av å holde på med det.

Ja, en liten hake til sånn på tampen;

Jeg er medlem av Skuespillerforbundet, Musikerforbundet, Dramatikerforbundet, Forfatterforeningen, Nord-Norsk-Forfatterlag, ja stort sett...

Jeg betaler en månedslønn i kontingenter i året.

Og spille på for mange hester er jævlig dyrt...

Ha ha.

EN NAKEN LUNSJ

Når du reiser alene, når du oppsøker ensomheten, føler du en slags hudløshet.

Sammen med andre, i en gruppe, er du del av et VI, alene er du bare du.

Du sitter alene ved et bord, spiser og drikker, nesten litt avkledd.

Som en naken lunsj.

Jeg elsker å reise alene, jeg oppsøker ensomheten frivillig.

Her i Frankrike er det ikke noe trist eller stakkarslig ved å sitte ved bordet alene.

For her, som i Norge er nesten 40% av befolkningen enslige.

Men av en eller annen grunn er det meste i vår verden laget for to.

Prøv å bestill en charterreise om du er alene!

Nettsiden forstår ikke at du bare er én.

Når jeg bestiller for en reise sammen med min elskede er det som om nettet kvitrer over seg av oppfinnsomhet.

Vil dere ha en de lux seng? Vil dere ha en leiebil?

Vil dere ha vårt supre familietilbud på ditt eller datt?

Vil dere ha vårt tilbud om at ektefellen reiser for halv pris?

Ja, det er ikke måte på.

Er du alene der i mot, sier turopperatøren:

"Det er desverre ingen ledige rom på ønskede tidsrom"

og ord som de lux senger, rabatt eller leiebiler nevnes ikke.

Alene er du en taper.

Så da må du "sprenge" deg inn bakveien og betale sure penger, eller regelrett dobbelt så mye for å kunne nyte utsikten fra en balkong ett eller annet sted i verden.

Hva er det jeg egentlig skulle ha sagt?

Jo, jeg tenker på det med service.

Her i Frankrike er det tre typer service.

Når jeg sitter alene blir jeg tatt vare på med omtanke.

Jeg blir puslet sånn passe med, men jeg merker at kelnerne vil ha meg fort avgårde, for jeg opptar jo tross alt et bord alene.

Når jeg spiser sammen med en venninne, noe jeg ofte gjør, er det ikke måte på.

En mann og en kvinne ved et restaurantbord er jo selve kjærlighetsscenen over alle.

Kelneren smiler skjevt, roseselgerne kommer til bordet:

"En rose til den vakre fruen min herre?"

At en mann og en kvinne kan sitte ved et bord og ta en matbit sammen uten å være, ja, sammen, vel - så langt strekker ikke de fleste menneskers fantasi seg.

Og når jeg sitter ved et bord sammen med min elskede og spiser en fin middag, vel, da er vi bare to menn som er ute og spiser sammen etter jobb, to gode venner eller kollegaer...

Da er det ingen roser eller megetsigende blikk...

(Ja, om du ikke sitter i rosa dress og en orkidé på jakkeslaget og vifter med løse håndledd)

Ha ha, verden vil bedras og vi med den.

Vel, i dag blir det ingen naken lunsj.

Jeg skal spise med min venn Madame Ducados.

Jeg får vel spandere en rose?

Sånn for syns skyld.

PARISIAN DAYS

Ingen byer er bedre enn andre, ingen byer er vakrere enn det humøret du er i.

Akkurat nå sitter jeg i vinduet mitt med kaffe og laptop, stirrer ut på regnet som faller ned over Paris, en by som andre. En mann i grønn overall spyler fortauet, den arabiske mannen åpner matbutikken sin, og to afrikanske frokostmadammer skramler med kaffekanner og servise.

De høye stemmenes monotone musikk gjaller i bakhaven der jeg bor.

Paris er aldri stille, som New York og andre store byer.

Jeg jobber hardt mot to døde linjer, eller deadlines som det heter på engelsk.

Det er "Marilyn - Nobody's Baby" som skal leveres som en uke.

Og "Nomi - Angel og Surburbia" som må avgårde senest 15. august.

Jeg reiser ned hit for å kunne jobbe i fred, jeg snakker nesten ikke med noen, jeg sitter i seks syv timer hver dag og skriver.

Så dusjer jeg, kler meg og går ut i Paris med verkende rygg.

Det er ingenting glamorøst med dette, selv om gode venner spøker med at jeg "lever herrens glade dager i Paris" - vel.

Hjemme i huset i Oslo får jeg ikke skrevet så mye, jeg setter meg ned, men så tenker jeg;

Kanskje jeg skulle vaske litt? Burde jeg ikke støvsuge, rydde?

Kanskje bake en kake?

Fikse litt ute i hagen, rydde i bokhyllene, stort sett.

Her er det ingenting som avleder meg.

Jeg har gjort en avtale med meg selv, jobb, jobb, jobb.

Men Paris? Det kunne helt sikkert vært Horten eller Vadsø?

Det spiller ingen rolle, men det er deilig å kunne gå ut på gaten etter en lang økt og plutselig oppdage at Paris ligger der rett foran nesen på deg.

At hele byen ligger åpen.

Ikke et vondt ord om Horten eller Vadsø, fine byer begge to, men det er noe eget med Paris.

Du har en følelse av å befinne deg midt i verden.

Selv om alt ikke er perfekt her.

Der nordmenn stort sett stirrer stivt framfor seg eller ned i bakken, ser franskmenn ofte snurte eller litt fornærmet ut. Og den økonomiske krisen er mer merkbar her enn hjemme.

Slakteren på hjørnet sa at "nei, nå er det dårlige tider!"

Så jeg kjøpte paté og salami, ost og dyre greier av ham i går, uten at jeg tror det gjorde nevneverdig utslag på brutto nasjonalprodukt i la France, ha ha...

Men jeg har mine holdepunkter her, mennesker jeg kjenner.

Franskmenn som gir meg inside informasjon om ståa i byen og landet ellers.

I dag skal jeg spise lunsj med min venn Madame Gegauff, om hun ikke avlyser på grunn av regnet, franskmenn er litt rare sånn.

En dråpe regn utløser den største panikk.

Og når solen skinner, tar de i mot den som alt annet, med et skuldertrekk.

Nei, nå får det være nok bloggbabbel for i dag.

Ha en fin dag alle!

EDWARD, PLAY WITH YOUR FOOD

"Edward, play with your food!" er en replikk hentet fra en film om The Adams Family.

Du vet, denne familien fra helvete som lever på tvers av alle konvensjoner, hvor mor og far plustelig kan bli amorøse midt under middagen, eller at bestemor plutselig begynner med voodoo, eller at, ja, ungene blir bedt om å leke med maten.

Vi ler av dette, fylles av fryd over denne gale familien.

Hvorfor jeg skriver om dette?

Vel, i disse dager har vi flyttet ut i hagen, slått opp parasollen, fyrt opp grillen og satt oss godt til rette i hagestolene for å nyte det første måltidet i friluft.

Min kjære lener seg tilbake og sier;

"Å, så godt endelig å kunne sitte ute i finværet, det er noe helt eget med det å spise ute..."

Det er da det skjer...

For her på Kampen har vi noe som heter småbarnsfamilier på alle sider av hekken, og for all del, jeg skjønner godt at det også er deilig for dem å kunne sitte ute å nyte sin middag.

Men altså, når 35 unger hyler om kapp, løper som rabiate med pizzabiter og brusglass uteblir nytelsen for de fleste.

Etter tre timer med dette skrekkscenariet i går ettermiddag vrengte en eldre dame opp vinduet på andre siden av gaten og skrek:

"Om det ikke blir slutt på dette spetakkelet ringer jeg politiet!!!"

En barnefar stikker hodet ut av hekken og roper tilbake:

"Men faen da, de er jo bare unger!"

Den sinte damen smeller igjen vinduet med et brak.

"Jævla drittkjerring" mumler barnefaren der han står på den lille hageflekken som er oversvømt med pappkrus og halvspiste pizzabiter mens ungens stadig skifter toneart, høyrere og høyere, for nå er det katten som jages til stor fryd.

Det virker som om mange foreldre mener det er et overgrep å forlange at ungene skal sitte ved bordet under middagen.

At det å sitte på en stol i en halv time kan gi store psykiske skader senere i livet.

Videre er det også en vedtatt sannhet at barn ikke skal påtvinges voksenmat, og derfor lager slitne mødre og iltre fedre to eller tre retter til middag, for barna må jo få velge selv hva de vil putte i seg.

I går, her på andre siden av hekken var den store diskusjonen om loff med smør og sukker er forsvarlig middagsmat for et lite barn.

Og konklusjonen var at det ikke er så viktig hva ungene spiser så lenge de spiser.

Jeg mener ikke at vi skal tilbake til de tiden da ungene ble tvunget til å spise torsketunger og lutefisk, og at de små skal sitte som tause saltstøtter ved bordet, slett ikke.

Men når det eneste som kan tilfredstille et barn er synet av en Grandiosa-logo er vi ute å kjøre.

Og jeg skal ikke nevne bordskikk og mattradisjoner i Frankrike, for det er du drittlei av å høre om på denne bloggen.

Men i Frankrike spiser barna tre retters lunsj på skolen fra de er bittesmå.

Det er salat, suppe, hovedrett og dessert.

Og Mac Donalds har aldri fått det store kommersielle gjennombruddet.

Derfor regnes det å sette seg ned ved matbordet som den edleste av alle ting i land som Frankrike, Italia og Spania...

Her hjemme skal mat først og fremst være billig, være rask og lage, og mer er det ikke med det.

Her i Norge viftet Kristin Halvorsen med et eple under valglampen for noen år siden.

Nå skulle ungene få skolemat liksom, for det er viktig for læringsevnen at ungene får i seg sunn og næringsrik mat i skoletiden.

At eplet senere ble inndratt i revidert statsbudsjett er en annen historie.

Akkurat nå er det stille og rolig i hagen.

Jeg sitter ved hagebordet og skriver med laptop og kaffe.

Men snart kommer The Adams Family hjem med folk og fe.

Og da får vi sure gamle gubber som hater barn trekke inn i stuene...

Og nå sier du som er småbarnsmor eller far at egoistiske sure jeg ikke aner hvordan det er å ha barn, lage det helvetes middagen hver eneste dag...

Og da kan jeg fortelle deg at det vet jeg ganske mye om.

Jeg er vokst opp som eldst av syv søsken, og med en sliten mor lagde jeg middag til de andre fra jeg var ni år gammel. Jeg har ikke tatt skade av det, og jeg er blitt en god kokk.

For mamma sa:

"Jeg er sliten, jeg orker ikke, om dere er sultne så får dere lage mat selv"

Og nå tenker du, stakkars han som er vokst opp med en så dårlig mor. Vel.

Jeg skjønte i ung alder at mamma var den kvinnen som ga meg livet.

Men også at hun ikke var min tjener eller ubetalte hushjelp.

Her for leden sa min venns lille datter som var på middag hos oss:

"Så rart å sitte ved bordet å spise mamma, hvorfor gjør ikke vi det?"

GAPESTOKK?

Jeg synes gapestokken er en glimrende idé.

I gapestokken kan man tjore fast syndere og mistenkte.

Så kan vi, de uskyldige se dem, spytte på dem, slynge våre avsky mot dem.

Men gapestokken, sier du, den har vi da avskaffet!

Ja, den vanlige fysiske gapestokken forvant omtrent samtidig med den fiffige franske giljotinen, jeg vet det, men stadig er vi mer opptatt av å plassere skyld, finne en synder enn å lete etter grunner, kanskje finne svar vi ikke orker å finne eller ta innover oss.

Når synderen er funnet er problemet ute av verden, synes refrenget å være.

I disse dager er Israel synderen, og jeg må skynde meg å tilføye at jeg ikke sympatiserer med dette landets siste handlinger.

Men det at Israel er tildelt rollen som "bad guy" løser ingen konflikt.

At vi hyler "psykopater, mordere, terrorister" hjelper ikke menneskene i Gaza eller resten av Palestina.

Og at vi melder oss inn i grupper som "Vi som støtter konvoien til Gaza" er jo et tegn på våre standpunkter, for all del det er ikke det, men når man lever i land hvor demokratiet er i en svært skrøpelig forfatning er det andre kjøreregler som gjelder.

Og når man legger frykt og paranoia på toppen kommer alt ut av proposjoner.

Selv ynder vi å huske siste verdenskrig, selv om vi velger å glemme de ikke så flatterende delene av den.

Men gapestokken er god å ha.

Nå sitter Israel i skruestikka, og verden spytter på dem.

Selv norske jøder milevis fra denne konflikten blir utsatt for trussler.

For det er ikke bare de israelske lederne som har havnet i gapestokken, det er et helt folk.

Det er nesten som i Norge under siste verdenskrig; om et familiemedlem flagget sine nazi-sympatier, havnet hele familien på torget til spott og spe.

Og pressen henger på så lenge de gidder.

For nå er Henning Mankell vel hjemme i Sverige igjen, og vi kjenner pressens problemer med å holde fokus mer en noen dager av gangen.

Det måtte i så fall være at en eller annen norsk statsborger ble skutt og drept.

For da handler det om oss, og våre liv og våre borgere er ukrenkelige.

De mange stemmene i Israel som ikke sympatiserer med sitt fedreland drukner i kakofonien fra verdens hylekor.

Og det var jo selvfølgelig det som var Israels plan.

Israel er, relativt sett en ganske ung stat, men er ingen ungsau lenger.

Jeg sier som narren i Kong Lear sier til kongen:

"Du skulle ikke blitt gammel før du ble klok!"

ET SKJERF FOR PALESTINA

I dag, i stortingssalen viste FRP sitt sanne ansikt.

En politiker fra dette partiet sa fra talerstolen:

"Jeg ser at mange har tatt på seg skjerf i dag, så om dere fryser, oppfordrer jeg stortingspresidenten til å skru opp varmen!"

Han siktet til stortingsrepresentantene som hadde tatt på seg palestinaskjerf i solidaritet med de hardt prøvede menneskene på Gazastripen.

Jeg vet ikke om han var klar over at han var i bildet, men vi kunne se det alle sammen, ironien og det sleske smilet som bredte seg over ansiktet hans.

Vel, ironi er vel ikke det FRP er mest kjent for, men i dag gjorde de et forsøk, en klosset og malplassert, og ikke minst respektløs replikk som falt til jorda som en klasebombe i maktens sentrum.

Og i går kommenterte Siv Jensen angrepet på konvoien som en "litt uheldig" hendelse.

FRP er kjent som partiet for enkle løsninger for folk flest.

Så hva er løsningen på denne umulige konflikten FRP?

La Gazas befolkning dø av mangel på legehjelp, mat og vann?

I dag er alles øyne rettet mot Israel.

Og man forstår hvorfor. Eller?

Norge er, som USA, svært vennligsinnet mot Israel.

Og det skal mye til for at stormakten USA går til motangrep, til det sitter det for mange involverte i senatet, og lille Norge selger sine stridshoder, jess baby, også til Israel.

Dette faktum står i grell kontrast til at hele nasjonen hyler om FRED i dag!

Så hva er verdien av et palestinaskjerf?

Et palestinaskjerf er et symbol. Og at norske politikere ikler seg det, er bare en symbolhandling eller en sympatisering for Gaza.

Jeg vet ikke om det er en enkel løsning at verdenssamfunnet boikotter Israel.

Og om, mot alle solemerker, USA skulle gå til frontalangrep på dette landet vil helvete være løs på jordkloden. Bare det at Egypt i dag gløtter på grensen for å få sendt inn det aller nødvendigste forteller hvor intrikat dette dramaet er.

For landene i Midt-Østen er naboer på godt og vondt.

Men det som gjør meg aller reddest er det jeg så i øynene til en politiker fra FRP i dag.

Det kalles menneskeforakt.

Og en siste ting:

På tv akkurat nå sies det at norske jøder frykter for sin sikkerhet.

Unnskyld meg, hva har norske jøder med dette å gjøre?