UTSIKT FRA ET VINDU

Jeg har sluttført tre teatermanuskripter det siste året.

Jeg har sittet ved et vindu i Paris og stirret inn i skjermen på min venn Mac.

Jeg har gått lange tenketurer, jeg har tvilt, jeg har strevd.

Nå er brønnen tom, for å være litt pompøs.

Å skrive er noe av det minst glamorøse som finnes.

Du blir folkesky, sær, skvetten, en einstøing som ikke tåler lyden av mennesker.

Det er lenge siden jeg etablerte mitt isflak i Paris hvor jeg kan sitte i fred uten å belaste den jeg lever sammen med.

Selv katten blir sur og gretten når jeg skriver.

I Paris kan jeg trekke hatten nedover ørene, slå frakken rundt meg.

Gå i dagesvis uten å snakke med noen, ikke møte noen kjente.

Det er en god følelse når man skriver.

Nei, det er ikke snakk om tristesse, dette er selvpålagt ensomhet.

En flukt fra støy, fjernsyn og andre trivialiteter.

Men Paris-metropolen ligger der, jeg kjenner en del mennesker der.

Jeg kan ta en telefon, treffe mine venner, spise middag, shoppe, se, ta en elvetur med båt, ta toget opp til Normandie. Paris ligger midt i Europa, midt i verden.

Jeg elsker utsikten fra mitt høye vindu i Paris.

Utsikten her hjemme er jeg ikke så sikker på lenger.

Dette trygge landet, dette livstrøtte, forknytte, mette og selvgode landet.

Menneskene som ikke smiler, som går med nedslått blikk, så rike, så misfornøyde.

Dette rike landet, med lavest rente, lavest arbeidsledighet i Europa.

Med olje og gass, men som tross dette lar over 100 narkomane dø på gaten hvert år fordi det strider mot vår etikk å gi dem det de trenger, narkotisk stoff i en overgangsperiode, for så å sluse dem tilbake i livet. It all comes down to money, er refrenget her.

Hva gjør du for tiden, tjener du nok penger?

What's in it for me? Skjønner?

Nei, jeg sier ikke at alt er fryd det jeg ser fra mitt vindu i Paris, slett ikke.

Her er grell fattigdom side om side med vulgær rikdom, fremmedfrykt, opptøyer i drabantbyene osv. Men Paris har en vennlighet over seg, en kode, et lim som holder menneskene sammen. Det kalles høflighet, sidesyn for et menneske du går forbi på gaten.

Øyekontakt, et smil fra en fremmed, et øyeblikk av erotisk ladning på en buss, noen som ser deg rett i øynene, en gjenkjennelse, en følelse av å høre til...i verden.

Oslo?

I dag smilte jeg til en gammel dame i matbutikken.

Hun stirret på meg et øyeblikk, trykket vesken tettere til kroppen, pilte avsted.

Jeg syntes hun så så gammel og trøtt ut, jeg ville bare vise litt vennlighet.

Jeg så henne hinke oppover gaten som en grå katt.

Og jeg sto igjen med en usigelig tristhet...

Nå, som vi har det så fint.

Hvorfor er vi ikke lykkelige da?

Jeg får henne ikke ut av tankene, en redd gammel dame i duegrå kåpe.

På vei hjem til den trygge ensomheten i verdens beste land.

EVERYTIME I WEAR A BURKA I GET NO ATTENTION!

NORGE har blitt et lite USA, om vi ser bort fra integrering av mennesker fra andre kulturer enn vår egen, nei, jeg snakker ikke om svensker - som holder store deler av Norge i gang.

Jeg snakker heller ikke om polakker, ikke om dansker, finner, eller kinesere for den saks skyld, jeg snakker om muslimer.

Tidligere i sommer gjorde jeg et eksperiment med tekstiler.

Vi vet jo alle at klær skaper folk.

Kler du deg i filler eller blådress, måten du blir behandlet på skifter i takt med outfitten.

Jess baby, dette vet vi.

Tar jeg på meg den flotte dressjakken, mine italienske håndsydde boots, en mørk bukse og en hvit skjorte kan jeg gå inn på teppene de fleste steder, jeg får et bra bord på de fineste spisestedene, men om jeg sjokker rundt i ei slapp grå treningbukse, en hettegenser og Adidias, og dekker øynene med mørke solbriller er ikke dørene like åpne....

Som sagt, jeg gjorde et eksperiment, jeg kledde på meg et heldekkende muslimsk kvinneplagg og vandret ut i gatene.

And baby, everytime I wear a burka, I get no attention!

Og, det var en helt egen følelse å ta 20-bussen iført disse tekstilene.

Gå nedover Bogstadveien i ensom majestet, for det er svært få muslimske plagg å se på de kanter av byen. Kjøpe litt fransk ost i den snobbete ostebutikken, gå inn på Zara og kjøpe tre boxershorts og en herreskjorte, jo da...

Jeg gikk gjennom Slottsparken med en stor boblende latter, gikk inn på en kafé, vippet av meg habitten og ble mitt eget jeg igjen.

Gikk til disken og bestilte en dobbel cortado, leste avisen.

Mitt lille "muslim moment" var over, jeg var blitt synlig igjen.

Jo - klær skaper folk.

Og fordommmer.

Det er av den grunn jeg nødig går i samedrakten min om kvelden i Oslo, selv om jeg er same god som noen.

Men hvem orker å høre the high pitched sound of "Sami Ædnan" i timesvis når man går ut for å ta en øl i fred eller ro, eller å få spørsmålet: "Hvor mange reinsdyr har du i banken?"

Men det var befriende deilig å være muslim en time en ganske vanlig dag i Oslo.

Jeg var ingen, jeg hørte ikke til, jeg var usynelig.

Nesten som å være i eksil.

NÅR EN TEKST LØFTES FRA PAPIRET

En scenetekst er ikke som andre tekster, en dramatisk scenetekst skal ikke bare leses høyt i rommet, den skal opp fra papiret, løftes, spilles av levende mennesker eller karakterer om du vil. Og mennesker sier ikke alt med ord, du må legge til kroppsholdning, mimikk, fakter og stemmevalør - derfor kan heller ikke en dramatiker fortelle alt. Om han/hun gjør det er det ikke plass for skuespilleren, så enkelt, så vanskelig.

For mennesker sier ikke alt, og ofte mener de noe annet enn det de sier.

Meningen ligger ofte bak ordene, og de fleste mennesker lyver.

Andre igjen er ordknappe, kanskje helt tause. Det er disse som har mest på hjertet, noe de svært gjerne vil fortelle. Og jo mer pratsom fortelleren/forfatteren er, jo mer står ordene i veien for fortellingen. Det har tatt meg ti teaterstykker å forstå dette, men det har også gjort det lettere for meg å stryke i teksten, skalle av, gi de største darlingene et nakkeskudd.

En av de viktigste dagene i en dramatikers arbeid er leseprøven, det å høre en tekst lest høyt i scenerommet for første gang.

Alle skavanker, hull og brister kommer opp i lyset, men det du trodde var dårlig kan plustelig fremstå som det beste, det sterkeste. En enkel setning kan bli mettet av handling, mening, humor eller sorg - det å høre skuespillerne lese teksten for første gang er et grøss.

Jeg er ikke, og har aldri vært på "barnet forlater redet-stadiet" - jeg har et usentimentalt forhold til egne tekster. Jeg er skuespiller selv, og jeg kan irritere meg over ting jeg selv har skrevet når jeg en sjelden gang spiller i mine egne stykker - som jeg gjør nå.

Jeg mener faktisk at dramatikere mye mer burde spille i sine egne stykker, ikke bare være fjerne gubber som sitter inne i skogen i en hytte og skriver.

Jeg mener også at skuespillere burde skrive mye mer enn de gjør.

For skuespillere er oppkommer av idéer, kreative mennesker som stadig finner nye veier inn i en tekst, veier som forfatteren ikke har ant noe om når han har knotet ned replikkene i sitt ensomme lønnkammer.

Jeg husker selv når jeg brøt gjennom lydmuren og satte meg til tastaturet og skrev mitt første teaterstykke. Det var en barriere, for det å skrive dramatikk var noe fint og veldig vanskelig.

At jeg hadde jobbet med teater over et halvt menneskeliv veide ikke tungt, jeg følte meg som en novise i ukjent farvann.

Og selv i dag har jeg problemer med å ta det store tunge ordet "dramatiker" i munnen.

Jeg skriver litt, sier jeg, sånn litt på si.

Å se en tekst løfte seg fra papiret er det fineste av alt.

Jeg opplever det i disse dager, igjen.

Jeg gleder meg allerede til motoren begynner å ruse igjen, og at en ny historie er på gang.

For en tekst kan ikke presses fram, du må bare sitte musestille å vente.

Men når personene dine begynner å snakke, er det bare å la fingrene gli over tastaturet.

Nei, det er ingen myte.

Og etterpå aner du ikke hva som skjedde.

Du leser og himler med øyenene.

For det med dramatikk er som livet selv, du vet aldri hva det mennesket som sitter foran deg kan komme på å si. Vet du det, vel - slike tråkige personer ryker ut i første redigering.

A POSTCARD FROM THE EDGE

Jeg sender alltid postkort hjem når jeg er på reise.

Jeg reiser mye, det blir en del postkort. Jeg har bestandig sendt postkort.

Nå er det nesten ingen som sender en håndskrevet hilsen lenger.

Og - jeg merker det selv når jeg skriver for hånd.

Hånden vil ikke føre pennen i pene løkker på papiret lenger, for hånden min er blitt en forlengelse av tastaturet, litt lam, på en måte, uten egen vilje for penn og papir.

Som jeg sa, det er få som sender postkort i dag.

Det er så mye enklere å klikke et livs-pip på Face eller Twitter, gulpe opp en eller annen spektakulær status på nettet.

"Sitter i vinduet mitt i rue du Faubourg Montmartre med kaffe og Mac lissom!"

Jeg liker tanken på dette med postkort, et stykke papir påtrykket et bilde tilpasset den som skal få det, turen ut etter frimerker, letingen etter en gul postkasse, du åpner kassen, lar kortet gli ned - så skal det pakkes i sekker og flys gjennom lufta hjem til Norge, for så å dale ned i en postkasse et sted

- jeg liker tanken på slow love message...

Vel, Skype - nett - mail og alt, jo da, jeg er der hele tiden, jeg henger med.

Men et postkort fra den andre siden av jodkloden, det fremmede frimerket, nesten like fint som et glass grønn absint eller et strikkhopp...

Et postkort er et lite stykke lykke på papir.

Jeg liker det, jeg liker det så godt at jeg klikker denne lille teksten ut på denne bloggen.

For, jeg ligger her i Mo i Rana og pugger tekst, eier ikke verken kort eller frimerker, og en postkasse, det har jeg ikke sett snurten av...

AMANDA

I går kveld feiret norsk film seg selv, som seg hør og bør.

Norsk film går så det suser for tiden, premierene står i kø utover høsten, og kvaliteten har aldri vært bedre, ble det sagt fra scenen i Haugesund mer enn en gang i det støyende showet.

Men der filmene stadig blir mer fokuserte, temaene mer spisset, blir Amandashowet stadig mer plastikk og ja, show.

Ja da, vi fikk et vakkert tilbakeblikk på Pål Bang Hansens store livsverk.

Vi fikk noen øyeblikk av glede og alvor da Margareth Olin sto på scenen i all sin såre enkelhet og takket folket for prisen for beste film.

Men da æresprisvinner Henny Moan begynte å snakke om fred i verden fikk kontrollrommet nok, "få dama av scenen!" liksom

- hvorpå programlederen kom ilende og sa:

"Å, så fint Henny, men fred på jorden kan vi snakke om etterpå, gjerne i hele natt!"

- og Henny er en dreven dame som alltid går på stikkord.

Men hva var det som hastet så veldig?

Jo - reklamen. "Kjøper du tre bukser på Dressmann, får du en gratis!"

I stedet for å bruke tid på å se kjente skuespillere sitte i sminken og jabbe, eller bli filmet på do mens de tisser, burde man da i anstendighetens navn rydde plass til et menneske som får en ærespris for sitt livslange virke innen norsk film og teater?

Men for all del, jeg er kanskje bare en sur gammel gubbe.

Dessuten var TV2- journalistene som vanlig frenetisk opptatt av kjoler, hår og sminke, og ikke minst nakenscener.

Hvordan er det å gjøre nakenscener?

var et spørsmål som stadig gikk igjen under sendingen i går.

Ikke spørsmål som - "Har denne rollen endret ditt syn på krig?"

Eller - "Tror du "ENGELEN" vil forandre de narkomanes hverdag i Norge?"

Men som Sarah Johnsen sa det da hun tok i mot Amandaen for den polske skuespilleren i "Upperdog" - "Jeg tror hun ville sagt at hun deler denne prisen med alle de andre polakkene som for øyeblikket jobber i Norge!"

Så kom kveldens eneste lille sekund av stillhet før musikken tok oss.

Ja, så var det fest etterpå.

PAUSEFISKER

Pausefiskene, husker du dem? Ikke det?

Pausefiskene var noen fisker eneherskeren NRK satte på tv-skjermene i pausene.

Den gangen, i riktig gamle dager, da det var pause mellom programmene.

I dag er det aldri pause, verken på tv eller i livet ellers.

Svarte skjermer utløser den aller største panikk, terror liksom?

For å ikke kunne motta tv-signaler, være uten dekning er det vi er aller reddest for i dag.

Jeg er slik selv.

Om jeg går ut av huset uten mobil, har jeg en slags følelse som om katta eller noen er død.

Jeg er lost, alene, ingen kan få tak i meg, tenk om noe skjer?

Eller noen vil ha meg til en viktig jobb? Uten mobil er jeg fortapt.

Jeg savner tiden med pausefisker, tiden før mobiltelefoner.

Du vet, denne ømme trygge stoltheten når noen sa:

"Jeg har prøvd å få tak i deg i flere dager, jeg har vært så engstelig!"

Nå klasebomber vi verden med all slags info om oss selv.

"Jeg steker vaffler!" "Jeg shopper i Hong Kong!" "Jeg spiser sushi med Bibbi!"

Og vi finpusser vår egen image på Face og Twitter, Underskog og whatever.

Den nye lykkepillen heter i-Photo og Photo Shop, vi fjerner dobbelthaker og mørke leverflekker, klikker litt mer lys i øynene og brusher litt mer glød i huden, lar musa gli over selvtilliten slik at vi kan fremstå som den vi drømmer om å være...

Jeg savner pausefiskene, pausene.

De mørke tv-kveldene, de små fiskene som svømte rundt på skjermen til tonene av Johan Halvorsen eller Edvard Grieg, mens vi satt stive i sofaen og ventet på at Erik Bye skulle "gå ombord" - og mamma bakte "Tropisk Aroma" ute i kjøkkenet.

(Tropisk Aroma er en fet kake med smørkrem og sjokolade som ble funnet av arkeologer i et utgravningsfelt utenfor Tønsberg, men er forbudt av Helserådet og Fedon Lindbergh!, men som stilles ut på Folkemuséet under temautstillingen "Hva skjedde med Norge?")(spøk)

"Pausefisker" er mitt nye skriveprosjekt.

Jeg vet ikke om det blir en teatertekst eller en roman.

Det skal ikke bare handle om noen små forgangne fisker.

Men det forstår du sikkert?

Det skal handle om tiden før alt hadde hendt.

Den gangen vi hadde noe som het - lykke...

Og ja, den gangen noen små fisker på en skjerm kunne fylle oss med fryd.

NÅR DU KOMMER, NESTE SOMMER

Den fine sanden i timeglasset renner stadig raskere.

Bare noen ørsmå korn sommer igjen.

Hagen utenfor er fremdeles sommer, men høsten lurer et sted like bak klorofyllet.

Sommeren, som vi gledet oss så veldig til - er snart over.

Vel, jeg gleder meg ikke til sommeren på samme måte som før.

Den gangen da sommer var softis, fruktis, baderinger og mygg, en lånt hytte via pappas jobb, luftmadrasser og tjukke tanter i prikkete badedrakter med vippeskjørt...

Da høydepunktet kanskje var en tur til Strømstad, eller en telttur i Gudbrandsdalen.

Og en flaske orange Fanta på en bensinstasjon i Sverige var den største lykke i verden.

Jeg mener å huske at jeg som barn satte pris på "de små tingene"

- jeg vet ikke, jeg husker kanskje feil, og muligens skjønnmaler jeg barndommen?

Men jeg husker fisketurene med bestefar, den lille aborren som beit på makken, de store luftige bløtkakene til mormor, med skyer av kremfløte, og jordbærene som aldri tok slutt ute på åkeren, de gule morellene i det store treet, og filletante som kom fra North Carolina i en blomstrete silkekjole verden ikke hadde sett maken til.

Det var Anna Lena Löfgren og "Lyckliga gatan" - det var Connie Frances som sang

"Everybody, somebody's fool" fra den lille grammofonen på stranden, mens onkel og pappa drakk Johnny Walker i smug et sted i skyggen, mamma gråt om natten, og det flotte skjørtet hennes som svingte så vakkert da hun danset med pappa på plenen, og bestemor i den lille hvite solhatten som satt og smilte i hammocken.

Nå er sommeren mer bare noe som kommer og går.

En stresset tid hvor du flyr hit og dit.

Du er på de greske øyene, du flanerer i de parisiske gatene, du svipper en tur til New York.

Men glede? Nei, ikke på samme måte som før...

Sanden i timeglasset sildrer stadig fortere.

Bare noe ørsmå korn igjen.

Men når du kommer, neste sommer, da skal jeg faen meg sette mer pris på deg.

Da skal jeg sitte under den blå parasollen, bare være til.

Snu timeglasset, se sanden som renner, sakte, sakte...

Og, når solen går ned i havet et sted der ute, skal jeg tenke:

At dette, bare dette - er mer enn nok...

FRA ET VINDU I PARIS

Det er lenge siden jeg sluttet å tro at alt er mye bedre alle andre steder.

Men jeg forfekter stadig at jeg tror det er klokt å nullstille seg fra egne vegger, tak, bokhyller, den mugne hannkatta som ligger og gnurer i sofakroken, komme ut, se noe annet.

Gresset er ikke grønnere, men det er annet gress, og støyen er ikke så ensporet som hjemme,den er mer sofistikert og sammensatt - det må det være lov å si?

Jeg får ofte kritikk for at jeg kritiserer mitt eget fedreland her på denne bloggen, vel.

Noen skriver til og med "om alt er så jævlig i Norge, så flytt da, for faen!"

Nei, jeg tenker ikke flytte, men jeg tar meg den demokratiske retten det er å protestere mot ting jeg ikke liker, ting som suger.

Akkurat nå suger nordmenns mangel på empati for katastrofen i Pakistan, men det skrev jeg om i går, så det skal jeg ikke plage deg med...

En del "vittige" mennesker sier ofte at Norge er et land for spesielt interesserte.

Det tror jeg ikke, men jeg tror Norge er et spesielt land, et lite reservat i utkanten der globusen runder mot polpunktet. Vi er et forknytt lite folk, litt engstelige, skeptiske til nye ting, vi holder hardt i vesken og lommeboken, vi liker ikke å sløse.

Vi liker å være sånn akkurat passe. Vi vil ikke stikke oss ut.

Når vi bygger noe, bygger vi det akkurat litt for lite.

Vi bygger tog som går litt raskere, vi bygger veier som er littegrann bredere, flyplasser som er for små den dagen de åpner osv...

For å slå på den store trommen er lite norsk, litt vulgært, og ikke minst vågalt.

Men det er noe med lufta i Norge, den friske lufta som river deg i nesa når du lander på Gardermoen. Selv om de fleste av oss som reiser en del vet at all høflighet og vennlighet opphører så snart du setter foten på norsk jord.

Fra å ha vært et individ i Frankrike noen uker forvandles du til et stykke luft.

Ingen ser på deg, aller minst i øynene, du møter bare disse tomme kublikkene.

Selv når du faller om på gaten skal det mye til før noen strekker ut en hånd, for du kunne jo bare være en fyllik eller narkoman...

Det vi er reddes for i Norge i disse dager er terror.

Og, jeg undrer, om terroren slo til, ville vi holde sammen?

Ville vi hjelpe hverandre?

At 17 millioner mennesker er på flukt fra flommen i Pakistan i skrivende stund rører oss ikke i nevneverdig grad.

At ingen reiser seg for en svak gammel dame på bussen her hjemme bryr vi oss heller ikke om...

Hva bryr vi oss egentlig om her hjemme?

Oss selv?

Jeg er ikke så sikker på det engang...

ITALIENSKE SKO

en tøydukke flyter forbi

tv-bildene ruller blå og utålmodige

vent! - det er jo ingen dukke

det er et menneske, en liten pike

det røde sløret - en stripe blod i det gjørmete vannet

brune øyne mot en gråhvit himmel

jeg tar på meg mine nye håndsydde italienske sko

et ørlite blaff av glede

men bak øynene ser jeg den lille tøydukken

det paljettbesatte sløret som glir tilside

det svarte håret som blottes

det lange utslåtte håret

som snor seg inn i en sandal

som også flyter i det gule vannet

et gnagsår begynner å væske

på de trøtte føttene mine...

vel, jeg skal ikke så langt

BERØMTE NORDMENN?

Den franske verten min her spør:

"Hvilke berømte nordmenn har dere, bortsett fra Ole Gunnar Solskjær?"

"Vel" sier jeg "vi har Henrik Ibsen."

"Å, han ja, er han norsk? Han er jo så gammel at han kan være fra hvor som helst."(?)

Jeg sier videre for liksom å gjøre det litt lettere for ham:

"Ja, så har vi selvfølgelig Eva Joly..."

"Joly? Nei, hun er fra Paris, det vet alle!"

"Nei, hun er norsk" sier jeg litt iritert nå

"hun er norsk, kom som aupair til Paris som ung, men hun er norsk, helt norsk."

"Merkelig" sier verten "jeg var sikker på at hun var fransk så god som noen."

"Ja!" han stråler opp - "så er det jo Lisa Ekdahl! Hun er norsk, jeg hørte henne på Olympia i fjor" "Nei" sier jeg "hun er svensk."

"Ja - selvfølgelig" sier han "det er jo der de nettopp hadde prinsessebryllup!"

"Men dere har ny opera!" sier han for å glatte over sin egen uvitenhet "den er dere vel veldig stolte av?" "Jo" sier jeg "den er vi veldig stolte av, noen av oss."

LOOK TO NORWAY LIKSOM!

Vel, Ole Gunnar Solskjær spiller vel ikke fotball lenger, men Eva Joly stiller som presidentkandidat for de grønne her i Frankrike, det er da alltids noe!

Ellers er det skyhøy krone og genmanipulert oppdrettslaks vi har å fronte der hjemmefra.

Jo, de norske fjordene også da, noe som markedsføres iherdig her i Paris, og av en eller annen grunn er det bildet av den nye operean på de enorme boardsen som henger på metroen.

Vel, det nye marmorpalasset ligger forsåvidt ved Oslofjorden, det er ikke det....

Når jeg ser Norge utenfra kjennes det så lite, så provinsiellt.

Nå tenker du sikkert, kan ikke denne negative frankolfile dusten holde seg der han er?

Flytte til Paris istedet for å hakke på sitt eget fedreland?

Vel, jeg tror de fleste av oss hadde hatt godt av å se landet utenfra, komme til den erkjennelsen at vi ikke er verdens navle, at vi er et bitte lite land med litt over 4 millioner innbyggere.

At vi har det trygt og svingodt der hjemme, for når du kommer litt på baksiden av en storby som Paris forstår du at alt ikke er gull og glitter.

Her i Paris er arbeidsledigheten 12 prosent, og euroen er på det absolutte lavmål.

Mange steder er stengt, butikker, særlig små er tvunget til å legge ned.

"Men vi er veldig rike i Norge" sier jeg til verten "veldig, veldig rike, olje vet du."

"Men da er dere veldig heldige" sier han "for her i Paris er det trange tider."

"Ja" sier jeg "vi er heldige, veldig heldige!"

"Men nå stiller Eva Joly som kandidat for de grønne her i Frankrike" sier jeg videre.

"Pøh, de grønne" svarer han "det kommer aldri til å skje, men Lisa Ekdahl synger veldig fint"

"Og Edith Piaf" sier jeg bare for å si noe.

"Ja da" han ler "hun var den beste, den aller beste."

"Og Mari Boine" han ser på meg "hun indianske?"

Jeg gir opp.

Berømte nordmenn finnes ikke i utlandet.

Bortsett fra Solskjær da.

Hva er det fotballen kan som kulturen ikke har forstått?

NY NORSK DRAMATIKK

NY NORSK DRAMATIKK?

Jeg kaster kortene, jeg orker ikke mer.

Å være en irriterende flue under lampekuppelen på teatersjefens kontor kan ta motet fra den mest iherdige dramatiker.

Etter tolv måneders dialog med et hovedstadsteater endte det hele med; avslag.

For å skrive for scenen i Norge er en ekstremsport.

En dramatiker bruker cirka ett år på å skrive en tekst, og ofte bruker en teatersjef dobbelt så lang tid på å lese den, om hun/han i det hele tatt leser den.

Så hvorfor ikke? tenker jeg, hvorfor ikke heller begynne å skrive romaner?

Så kan noen andre dramatisere dem for scenen, dette synes svært populært for tiden.

For veien til scenen via romanformatet synes lettere enn med en tekst skrevet for scenen.

Jeg skjønner jo at en bestselger, en monsterroman er mer troverdig enn en upublisert teatertekst, det er ikke det, og jeg stadfester igjen noe jeg alltid har sagt;

Ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler!

Men, jeg verken klager eller sutrer, jeg har tre premierer i kommende år.

Og kanskje det hadde vært befriende deilig å gå over til romanformatet?

Vel, nå er jo grisebønder og svenske overklassefamilier brukt opp.

Jeg får vel finne på noe alldeles utspekulert.

Noe verden ikke har sett maken til.

JAKTEN PÅ MITT KVINNELIGE JEG

Jeg er mann, jeg er ikke kvinne.

Jeg er opptatt av kjønnsroller.

Fra starten av, ved Perleporten (les opptaksprøven til teaterskolen)

møtte jeg kjønnsrollenes trange forutsigbare rom.

"Men du er jo ingen Hamlet!" sa juryen.

Nei, jeg var ingen Hamlet slik teateret stort sett ser den danske prinsen.

Ok, jeg var ikke spesielt maskulin som ung, heller ikke i overkant feminin.

Jeg sto med hatten i hånden, så de "pene" gutta seile inn på skolen, noen av dem ble aldri skuespillere, de ble programledere i barne-tv etc, men what the fuck, det begynner å ligne på et liv noen tiår senere. Jeg har stått på scenen i 35 år, jeg klager ikke.

Når teateret som vesen slår seg på brystet, når det skal fortelle verden om sin egen viktighet, sies det ofte i festtaler at teateret skal speile samfunnet, teateret skal gå foran, teateret skal våge der andre ikke tør.

Vel, fine, store ord alt sammen.

Jeg tror ikke teater skal speile samfunnet eller virkeligheten.

Jeg tror teateret skal forstørre og spisse virkeligheten, for teater er teater og ikke virkelighet.

Men teater må også ha et element av gjenkjennelse, identifikasjon, treffe en klangbunn hos publikum. Ellers er det ikke noen vits med teater.

Hvert eneste år på disse tider tenker jeg "orker jeg gå på enda en sesong" av de skrå bredders tristesse? Vel, det er ikke bare trist og leit, men øyeblikkene av glede blir stadig sjeldnere, og det var så mye lettere å spille teater før, den gangen jeg ikke visste så mye om det!

Men altså kjønnsroller, jeg skriver meg helt vekk fra det jeg skulle skrive om.

For tiden skriver jeg på et nytt show. Det skal hete:

JUST ANOTHER FUCKING DIVA QUEEN!"

Og om jeg blir ferdig skal det ha premiere i februar neste år.

Og denne gangen tenker jeg å gå ut på scenen som kvinne, være en liten diva queen med parykk og paljetter, det har jeg aldri prøvd.

Være et rappkjefta kvinnemenneske som synger litt tacky sanger og herjer med det meste.

For kjønn, roller, det meste er sementert.

Jeg får aldri spille Nora eller Hedda (ha ha) på National eller i Mo i Rana for den saks skyld.

Så kan Kate Pendry sette på seg skjegg og blådress å være Johnny Johnsen, så kan da vel jeg putte litt vatt i bh'n og hoppe i gallakjolen?

Så i dag har jeg vært i horestrøket her i Paris og kjøpt en sinnsvak afroparykk, et tonn med paljetter og fjær - en absurd handletur rett og slett.

Nå er det bare å stable seg opp på de høye hælene.

Ja, og så teksten da.

Jeg er godt i gang, og det er mye å ta av.

FUCK THEM IF THEY CAN'T TAKE A JOKE!

Men først er det litt filming i Varg Weum, og en flott rolle på Nordland Teater.

Som mann, jeg bare nevner det for sikkerhet skyld.

Sånn, nå får det være nok selvopptatt bloggbabbel for i dag.

HVORFOR SURE GUBBER ELSKER PARIS

Natt i Paris nå.

Jeg har gått i gatene, i den grusomme varmen.

Nå har mørket senket seg. Det er en smule kjøligere.

Så noe ganske vittig tidligere i dag.

Nede ved Seinen har de laget en strand, med sand, palmer og solsenger.

Vi snakker en stripe på 2 ganger 100 meter helt i elvekanten.

Og der ligger pariserne og soler seg i all sin prakt, unger og gamle damer, foretningsmenn med dressen pent brettet sammen i fotenden av solsengen, og amerikanere selvfølgelig.

Blekfete og støyende, med sure geiper og paranoide blikk.

Hva skal amerikanere i Paris?

Og hvorfor drar i det hele tatt amerikanere noe sted om alt er så mye bedre hjemme?

Det er for varmt, for dyrt, dårlig mat, for mye folk, for mange mennesker som snakker fransk, for få Starbucks og Mac Donalds, og det er aldri bord å få på Hard Rock Cafe ved Grands Boulevard der voksmuséet ligger rett ved...osv...

Og så er det ikke særlig populært å ta med barnevogner inn på metroen.

Vel, jeg mener, om du har tatt metroen i Paris så vet du at det ikke er plass til noen barnevogner, for uansett hvor du snur deg, står det et menneske.

Og når amerikanerne (og en del skandinaver) kommer inn med én ryggsekk på magen og en på ryggen samt en barnevogn, veier en familie ca 1 tonn og tar like mye plass som en vanlig Obosleilighet skjønner?

Jeg forstår at Norge er et barnevennlig land, det er ikke Frankrike, og spesielt ikke Paris.

Unger skal ikke løpe rundt i restauranter, her skal ungene sitte ved bordet og spise det samme som de voksne. Her er heller ingen egne barnemenyer.

Det er derfor sure gubber elsker Paris.

Hadde det bare ikke vært for de enda surere amerikanerne...

Da hadde byen vært helt perfekt!

Men vi har våre stille lunger hvor vi kan sitte i fred med vår lille espresso eller pastis.

Steder som ikke står i Lonely Planet, langt vekk fra katedraler og Eiffeltårn.

Små hemmelige "multesteder" vi ikke forteller noen om.

God natt.

EN GRÅ HIMMEL AV MULIGHETER

Tidlig morgen i Paris.

Jeg sitter ved vinduet med kaffe og sigarett.

Ser ut på en grå himmel som i følge værmeldingen skal sprekke opp, og dagen skal bli varmere enn i går, ca 29 grader. Jeg har ikke noe å skrive om, så jeg skriver, det er det eldste og eneste forfattertrikset som funker. Skriv deg i gang om morgenen.

Vel, i går skrev jeg mange sider på det jeg er her for å skrive, men, ja...

Å skrive for teater, som jeg gjør, er en ensom og rar ting.

Når du står på scenen, som jeg også ofte gjør, får du responsen med en gang

- du merker når du stinker, og du senser når det fungerer.

Tekst sitter du alene med, du er din egen dommer, konsulent og dramaturg.

Og - det første jeg gjør hver morgen er å lese gjennom det jeg skrev dagen før.

Noen ganger stinker det du trodde var bra, mens ting du trodde bare var fyllmasse og nødvendige transportscener står fram som det beste.

Det er til bli sprø av.

Ja, så her sitter jeg da, og skal ta fatt på dagens økt med mitt trettende? teaterstykke.

Jeg som overhodet ikke hadde planer om å skrive dramatikk, nei, det var poet jeg ville bli.

Skrive vakre dikt, sånn som Kolbein Falkeid eller Rolf Jacobsen, men de stakkars diktene ville ikke det jeg hadde håpet på, og forlagene satte, takk Gud, en stopper for denne framtidsdrømmen. Gyldendals konsulent skrev siste gang jeg sendte inn en samling:

"Det er ikke slik at alle mennesker MÅ skrive..."

Vel, ordet "må" var ikke uthevet i store bokstaver, men det føltes sånn ved postkassen den gangen for hundre år siden.

Men han skrev også noe som jeg ikke tok notis av før mange år senere, han skrev:

"skriv om noe du vet noe om..." - og teater, det vet jeg noe om, så...

For en teatertekst er ikke bare ord på papir.

Den er luft, pauser, nesten som en obduksjon av tematikken.

Du åpner, du undersøker, du syr igjen såret og sletter sporene etter deg.

Så er det opp til regissør og skuespillere å løfte teksten opp fra papiret.

Og ofte finner disse menneskene en gjenglemt saks eller skarp kniv som kirurgen har oversett i sin iver - og ingen ting gleder denne mer der han sitter på premieren og svetter foran sitt eget nederlag. Ja, skrive for teater er en merkelig og flott ting.

Se der ja, nå ble jeg straks i bedre humør.

Himmelen utenfor er fremdeles like grå, og Paris er ikke riktig våken ennå.

Jeg setter på en kanne kaffe til i beste Knausgård-ånd og stiger til verket.

SURE AGURKER

I gamle dager, for litt siden, syltet mormor sure agurker.

Omtrent på disse tider, i august, hvert eneste år

la hun ned små grønne agurker på glass sammen med sennepsfrø, hel hvit pepper og gulgrønne dillkroner.

Glassene ble pent forseglet med voks og lokk, og til slutt et pent stykke blårutete stoff på toppen, festet med et vakkert bånd, og som kronen på verket;

en håndskrevet liten etikett med snirkelbord med ordlyden:

"Sure agurker 1966."

Ingen sylter agurker lenger.

I dag er agurkene for det meste i nyhetsbildet om sommeren, i aviser og på tv.

Ok, de fleste av dem er sure.

Her forleden kom jeg over et nummer av skrekkscenarioet Se&Hør.

Det hadde en artikkel om Madonna som bruker "3 millioner kroner for å holde kroppen ung" men at alle disse pengene var forgjeves.

"Se hendene hennes!"

hylte bladet, med en pil mot et nærbilde av den ene hånden hennes, som så ut som hånden til en gammel dame (liksom....)

3 millioner? Det er mer penger enn mormor kunne drømme om.

Mormor var et menneske som gikk stille gjennom livet.

Hun var georginer og sure agurker.

Plommesyltetøy og hjemmelagde pølser som hun la ned på

store hollandske krukker.

Hermetiserte gule moreller som vi fikk på julaften med stivpisket krem og små krumkaker med kardemomme.

Madonna lager sikkert ikke krumkaker.

Spiser sikkert ikke hermetiserte moreller med krem.

Men hun jo rikere enn Gud, så det spiller ingen rolle.

Madonnas store misjon i livet er å holde seg ung og tynn.

Agurker?

Denne sommeren er det "Pølse-Hansen" som er sesongens sure agurk.

Eller "Pølse-Hansen"?

Nå heter han "overløper-Hansen" som svikter sin egen regjering og taler Roma mitt i mot.

Er blitt en liten Judas som har solgt seg til kapitalen, selve Djevelen.

Men for all del, money talks, eller som selve sjefsagurk-langeren VG skrev i går:

"Folk skjønner jo at levering av strøm er viktigere enn naturen i Hardanger!"

(Dem om det!)

Vel, her sitter jeg, har så vidt overlevd agurksesongen med livsfarlige marihøner og monsterflått, mens euroen faller og den norske valutaen er så sterk at ikke en kjeft har råd til å kjøpe noe som helst av oss.

I morgen stikker jeg til Paris for å skrive ferdig det helvetes teaterstykket jeg holder på med.

Skal bare legge ned noen sure agurker først.

Mormor?

Hvordan var det nå igjen?

HVEM ER VERDIG VÅRE TÅRER?

Så kom regnet, regnet over Pakistan.

Hus driver som fyrstikkesker gjennom gatene, døde barn flyter som tøydukker i det brune giftige vannet, sår gråt, hyl og desperasjon...

For et år siden, under katastrofen som rammet Haiti, gikk Norge av skaftet.

Folk skrek seg hese på Twitter og Facebook, artister sto tårevåte på fjernsyn og samfunnsbarometeret Ole Paus stenograferte hastepoesi a la "jeg ser på deg med innsiden av hjertet" - det var da, det var Haiti - nå er det Pakistan, et muslimsk land.

Og Norge er mistenkelig stille, selv på Facebook er det stille...

For lidelser og katastrofer i muslimske deler av verden har ikke samme virking på oss nordboere, individualistene som selv velger hvem vi vil gråte for...

Og Norge gråter ikke for Pakistan i disse dager selv om vi burde være Pakistan stor takk skyldig. Uten den pakistanske befolkningen i Norge ville Norge stoppe opp i morgen.

For i Norge er det pakistanerne (selvfølgelig andre folkegrupper også) som kjører trikken, bussen, taxiene, og det er pakistanerne som sitter i kassa på Rema og Rimi, som tar seg av bestemødrene våre, ja, lista er lang...

Under Haiti-ukene spurte jeg på denne bloggen:

Hadde nordmenn hatt samme engasjement om en lignende katastrofe hadde skjedd i et muslimsk land?

Mange ble sure på meg, mente jeg ikke kunne sammenligne jordskjelvet på Haiti med de muslimske bråkmakerne i den delen av verden.

Og elleve mennesker slettet meg som venn på Facebook.

Vel, jeg stilte et spørsmål for et år siden.

Nå vet jeg svaret.

Det er som forventet.

SIN EGEN SKYGGE

Idag har jeg lyst til å hviske et gammeldags og lite brukt ord.

Takk.

Takk for tingenes tilstand.

Takk for at alt det som det var så lenge til - er nå.

Takk for at man makter synet av sin egen skygge, som fremdeles tegner seg i lav kveldsol.

Takk for alle planer som var forgjeves, at veien ble som den ble, og at sikten framover fremdeles er god, beina bærer og humøret stiger.

Sommeren er overlevd, huden er brun, fremdeles noen fridager, Paris, snart.

Jeg og Mac'n på kvisten, litt tekstsnekkeri før den døde linjen inntreffer.

Vi skal nok få det til denne gangen også...

Snart er det prøver, premierer, forpliktelser og angst for ikke å strekke til.

Men ikke i dag, i dag er jeg full av takknemmelighet over tingenes iboende godhet.

Jeg orker ikke en gang ergre meg over all misbrukt tid.

Alle søvnløse netter, sure dager og oppstøt.

Alle hvileløse mil av utilstrekkelighet.

I dag er en fin dag.

Kan du ikke merke det?

Her den kommer mot deg...

Selv min egen skygge har et snev av - tja - poesi er vel kanskje litt i overkant...

AUGUST

August - se der ja, der kommer du dalende som et brev fra skattefuten, men også som en mild lindring etter febernetter, etter juli, den ryggesløse måneden som får Visa-kortene til å stivne av skrekk på innerlommen og midjen til å ese av softis og grillmat.

August, du er full av gode forsetter, spekket med plikt, selve startkablenes tid, med lange mørke kvelder, fremdeles med litt sol i krokene, med døde linjer og glemte datoer som hugger tak i deg der du sitter i den bleke fluktstolen i den forvokste hagen.

Nå telles minutter, timer og dager, nå skal restene av sommeren reddes.

Vel, jeg er ikke noe god på ferie.

Jeg hater august, elsker jeg å si, men innerst inne har jeg ventet på august siden i fjor.

For sommeren er best om vinteren.

Tenk, sitte med en reisebrosjyre en mørk vinterkveld, surfe på nettet etter nye destinasjoner, strender og palmer mens frostrosene klirrer mot vindusglasset, og du tenker at det aldri mer skal bli sommer?

Ja, sommeren er best om vinteren, der alt det ekle og klamme er glemt, mygg, soleksém, flått, trange flyseter og matforgiftninger, krangler med kjæresten i 45 varmegrader huskes ikke når desember har satt klørne i deg.

August, nå er du endelig her.

Velkommen skal du være.