SAVN

Ofte, når jeg våkner om morgenen, er det første jeg tenker;

Hvordan er været i Paris i dag? Er det regn, eller skinner solen?

En av mine venner sa forleden:

Du har visst fått den derre byen på hjernen?

Ja, jeg har det.

Paris har, med all sin krakkelerte og sprukne ferniss satt seg i blodet mitt.

Jeg har sagt det før.

Den byen får meg til å føle at jeg er midt i verden.

I noe som kan minne om fokus, geografisk og kulturelt.

Ja da, mange av dere hater det når jeg rakker ned på Norge her på denne bloggen, vel, jeg skal rakke litt i dag også, så bare logg deg ut om du ikke gidder lese mer.

Så debatten om Norges "bidrag" i Afghanistan på NRK i går

- og tenker - så redde vi er for ord i Norge, presise ord, de rette ordene.

Ord som er comme il faut i debatter og i pressen.

For, og her kommer det - å kalle innvandrere for "kjeltringer" er ok, kalle noen asylsøkere for "kriminelle lykkejegere" passerer, men å kalle det vi holder på med i Afghanistan for krig sitter langt inne hos politikerne. At Siv Jensen er god til "å sette bjelle på katten" skal hun ha - når ord er presise, når de ikke er ulne og difuse, vet vi alle hva vi har å forholde oss til...

Men om jeg var forsvarsminister, om jeg hadde sittet i denne debatten i går og hørt soldater og veteraner berette om sine opplevelser, om mangel på ansvar og ettervern - vel, jeg ville ha kastet kortene og fratrådt min stilling.

At politikere lukker øynene for "gyldne fallskjermer" i næringslivet er en ting, men at man lukker øyne og ører for en soldats historie på direktesendt fjernsyn er langt mer alvorlig.

For det er eh og ah, det er ulne ord og vendinger, aldri direkte tale.

Jeg blir så provosert!

Paris, Frankrike?

Frankrike er et mye hardere, mer følelsesløst regime enn Norge.

Det er NEI til heldekkende hodeplagg, det er en stram asylpolitikk, det er steinhard justis mot opprør og terror - det er sink or swim.

Og - du kan si hva du vil om Sarkozy, men det er reine ord for pengene...

Jeg er slett ikke enig i alt som bestemmes i Frankrike, men det bestemmes i alle fall noe.

Frontene er harde, de svakeste taper, og de sterke vinner, og i Norge vil vi ikke ha det slik, og det er ok. For Norge slår seg på brystet med sitt humane og empatiske hjerte...

Men det er ikke særlig humant å ikke ha en plan for tusenvis av veteraner som sitter igjen etter en hard tørn ved fronten. Som kommer hjem til venner med utdanning og flotte jobber, der de selv har traumer og må re-starte livet sitt i godt voksen alder.

For det eksisterer ingen kontrakt som heter "om du gjør dette for oss, så gjør vi dette for deg som takk for at du våget livet ditt" - bare taushet eller ulne ord...

Men, til du som gikk frivillig ut i krigen.

Hva trodde du egentlig?

Vel, jeg hadde tenkt å blogge litt om Paris.

Slik ble det ikke, jeg sporet av...

En digresjon til

- jeg har et svakt minne av Grethe Faremo på tv med kassegitar.

Hun sang så vakkert, en vise fra Setesdalen, tror jeg det var.

Da var hun på sitt beste, syng mer fru minister...

SAVING PRIVATE NORWAY

Norge elsker reality, men har ofte et litt merkelig forhold til virkeligheten.

I disse dager når (noen) norske soldater sier at det å gå krig gir et større kick en sex, sier forvarminister Faremo at vi må tenkte "gode etiske tanker" rundt det å drepe.

Tv-bildene ruller med stadig større hastighet over flatskjermene.

Et øyeblikk skytes en soldat, i det neste ligger spraytan-brune Barbiedukker og zipper tequila ved poolen sammen med noen like brune muskelhunks og snakker om ingenting på det überintelektuelle Paradise Hotel...

Yes, noen klatrer i fjell eller leter etter mat på øde sydhavsøyer, og andre ligger i den røde ørkensanden med kamuflasjedress og er så dyktige at de treffer en antatt talibaner fra 2796 meters avstand i kampen mot terror

- og hele tiden går kamera, for det er det det handler om.

Være synlig, være en som regnes med - få et kick...

For når livet blir for godt, for trygt - kan det oppfattes som kjedelig.

Vi vil teste grensene, finne utfordringer - opp på fjelltoppene, ned på dypet - inn i skrekksonen som heter krig, selv om norske politikere har problemer meg å uttale ordet. KRIG.

Og etterpå - i skyggen av krigen - i etterdønningene av drønnet fra granater og klasebomber sitter soldatene igjen, med sønderslåtte nervesystem - uten nettverk - takk til deg - men vi har annet å tenke på, sier systemet, de som ba deg reise ut på dette oppdraget...

Jeg sier ikke at alle som reiser ut i krigen er noen unge kvikkaser som vil oppleve et kick, men vi vet at noen er slik, det har de siste dagene vist...

SAVING PRIVATE NORWAY er en parafrase over en kjent amerikansk film.

For Norge blir stadig mer privat, vi vil ikke være med på dette, ikke dette, eller dette.

Vi vil ikke ha rødt og grønt, vi vil ha blått og enda mørkere blått.

Solidaritet er et gammelt ord som klinger av vams, fotformsko og 68, vi vil verne om det norske, men lever som amerikanere.

Men der USA er et sammensatt land og er verdensmestere på å integrere nye landsmenn, holder vi oss for ørene og sier - la la la la, vil ikke høre!

Mine foreldre og besteforeldre sa alltid:

Å, dere unge som ikke har opplevd krig, dere aner ikke hvor priviligerte dere er!

Vel, nå opplever vi krig, vi er i krig.

Men de folkevalgte politikerne makter ikke en gang å si ordet.

Kaller dette skrekkscenariet for et humanitært oppdrag.

Kan noen redde denne private satilitten av et land, eller skal vi bli liggende ved swimmingpoolen med en drink i hånden...?

Men så lenge tv-kameraene går, så lenge vi har nok olje og selvbruningskrem er vel alt i sin skjønneste orden?

Bildet over?

Samedame og kebab.

Vel, vi er på vei.

Men hvor?

Vi må velge å tro i riktig retning, ellers er ikke livet til å holde ut.

Men at skipet synker, vet vi - og de som styrer sier at livbåtene er mange og trygge nok.

Og nå har vi det så bra som ikke ikke våget å drømme om på 90-tallet...

Bare synd at velstand ikke var det kicket vi trodde det skulle bli...

Veldig synd.

Så når virkeligheten blir for blass tyr vi til noe som heter reality...

HØST OG LAPSKAUS

Høst. Et faktum. Gult løv, skarp luft.

Nervene er litt tynnslitte i dag - rollen skrur seg til, jeg er den gale polakken som drikker og skyter med pistol, nei, jeg skal ikke kokketere, jeg har det brillefint på jobben, flyt, fine folk.

Om tre uker går teppet opp. Premiere. Det skal bli fint.

Jeg har egentlig ikke noe på hjertet, jeg ligger her og tømmer hodet, skriver og tenker på mormor. Jeg tenker ofte på mormor om høsten, for høsten var mormors tid.

Høsten var bær, frukt og slaktetid.

På slike dager som i dag er det godt med mormor-mat.

Jeg har kokt en diger gryte med hjemmelaget brun lapskaus, kuttet kjøtt, hakket løk, gulrøtter og poteter, kokt kokt kokt. Hele huset dufter av mormor, av time gone by.

Det er på slike dager jeg kjenner hvor rotnorsk jeg er.

Jeg kan forbanne dette landet, jeg kan flykte til hulen i Paris, sitte ved Seinen og spise fransk bistromat, østers og blåskjell frittes, paier etc, men en diger tallerken lapskaus på en dag som denne kan ikke måle seg med noe annet i verden.

Vel, jeg vet jo godt at lapskausen ikke er norsk, den er en nær slektning av Irish Stew, men den er blitt selve symbolet på norsk hverdagsmat sammen med kjøttkaker og Grandiosa.

Merkelig egentlig at FRP ikke har det som fanesak å verne om den norske bondekosten?

Men FRP og Sverige Demokratene?

Hvem gidder å bry seg med magen full av lapskaus.

Jeg har til og med brukt mormors gamle triks om å blande salt og pepper før jeg hadde det i gryta. Det er ikke det samme som å ha det i hver for seg...

Det er to ting jeg ikke kan nærme meg uten å gråte en skvett...

Det er brun lapskaus og gule roser...

Rest in peace Karen Bentzen.

HAT

Jeg er ikke redd for så mye, kanskje bare en ting - hat.

Eller redd? Jeg stiller meg undrende til menneskers hat.

Hvem og hva hater vi? Hvorfor?

Redsel og uvitenhet er de største produsenter av hat.

Det er enkelt å hate det vi ikke vet noe om.

Man kan hate lever i fløtesaus uten å ha smakt det.

Man kan frykte islam uten å vite noe som helst om islam eller muslimer.

Jeg kjenner få muslimer, og jeg vet svært lite om islam.

Vel, jeg er ikke et slikt menneske som tenker, oj, der kommer en muslim, nå må jeg passe på å være blid og inkluderende, men jeg vet at det finnes et menneske bak tekstilene, like mye som det finnes et menneske bak en FRP-bart eller et dansebandkostyme...

Jeg har strevd meg fram til følgende standpunkt; et menneske er et menneske, punktum.

Men jeg vet også at ikke alle mennesker er hyggelige, og jeg behøver ikke like alle.

Og jeg er ikke lenger avhengig av at alle skal like meg.

Jeg er spiss i kanten, stor i kjeften - skyter fra hofta - ofte.

Hat som fenomen opptar meg.

Mormor hatet alle tyskere, de var "ikkemennesker"

- på grunn av krigen, jeg skjønner jo det.

Min venns mor hater "svartingene" - fordi de kommer hit til landet vårt og stjeler jobbene fra gode nordmenn og skummer fløten av vår velferd.

Det faktum at det ikke er en eneste etnisk norsk som kommer hjem til henne via hjemmehjelptjenesten synes ikke å tikke inn i den gamle kvinnens hatefulle sjel.

Men for all del, hun er en hyggelig gammel dame som ynder å fortelle hvordan forfedrene hennes utvandret til USA og slo seg opp som foretningskvinner og menn der borte...

At de reiste fra det fattige gamlelandet til dyrkbar matjord og endeløse kornåkre.

Mennesker evner svært sjelden å se sammenhenger, trekke tråder, og historien kjenner aldri seg selv igjen - vi går på den samme smellen gang på gang...

For 33% av Norges befolkning utvandret til USA i løpet av årene 1830 til 1910, det er veldig mange, og de har formert seg, bor der fremdeles, noen av dem er umoralsk rike og norskere enn den norskeste nordmann. Har nesten et nazistisk forhold til lefser, får i kål og norske fokedrakter - snakker et gammelt antikt norsk, hører på Bjøro Haaland og danser pols og reinlender, har bygd kirker og gudshus, flagger stadig med nystrøkne flagg, kaller et av stedene sine for Little Norway - ikke noe galt i det - men se noen sammenhenger, sier jeg til den gamle kvinnen som hater disse "fremmede som bare kommer og tar for seg" - men nei...

Nå har Sverigedemokratene kommet inn på tinget i vårt naboland, og FRP øker stadig i oppslutning her hjemme.

I Frankrike og Belgia er det kommet forbud mot heldekkende religiøse plagg, og frontene blir stadig hardere der paranoiaen skrur nakketaket på verden...

Og soundtracket, Bjøro Haaland som synger:

I love norwegian country, and the sound of your guitar!

Vel, jeg trodde gitaren var spansk.

INTIMITETENS TERROR

Jeg føler for litt digital avrusning.

Nå. Jeg har iPhone4, Mac, iPod Touch, stor Mac hjemme, trådløst nett.

Jeg har 1500 venner i cyberspace, jeg er alene her jeg sitter og skriver.

Det mennesket jeg lever med har gått på jobb, katten, vel - ikke særlig snakkesalig.

Høsten skrur nakketak på hagen, bare noen ringblomster lyser solgult.

En gjenglemt rabarbra strutter nede ved komposten, vil bli pai, suppe eller whatever..

Jeg har ingen konkrete tekster jeg skriver på for øyeblikket, jeg er i en slags tenkeboks.

Vaker et sted mellom stille tanker og halvgode idéer...

Er egentlig litt lei teater, mitt eget yrke, det eneste jeg kan.

I går traff jeg en bekjent på gata som sa:

Herre Gud så aktiv du er for tiden!

Er jeg? spurte jeg, det føles ikke slik...

På Facebook, sa den bekjente...

Å ja, Facebook, ja ja, det er jo mest for gøy.

Så nå sitter jeg altså her og tenker tanker om digital avrusning.

Tenker at jeg kanskje har fjaseblogget litt i overkant.

Lagt ut et bilde for mye, skrytt litt for mye av min egen fortreffelighet

- vært litt netthore i det siste.

Ja, det er mye mulig, hm...

Men så tenker jeg på Knausgård, som skriver 6 bøker om seg selv.

På at vi lever i en tid av intim terror, at alle de nye verktøyene vi har fått gjør oss mindre kritiske til hva vi legger ut på nettet, at jeg blir litt kvalm av meg selv her jeg sitter.

For hvem bryr seg om at jeg skal på min første tur til New York, eller at prøvene på mitt nye teaterstykke går fint - se der ja, nå er jeg i gang igjen, ha ha....

Men i går, på gaten, da jeg traff dette mennesket jeg kjenner litt, dreide jeg samtalen i en litt uforutsigbar retning, jeg sa:

"Man må gjøre noe mens man fremdeles lever!"

Mennesket så på meg, tok en pause, lo en liten difus latter.

Som om jeg hadde sagt noe utenfor de vanlige smalltalk-reglene...

Ja, ja - sa mitt fjerne bekjentskap og pilte inn i et bakeri...

Vel, i all tid har mennesker lagt igjen spor etter seg.

Risset i stein, malt på vegger og tak, skåret i tre, tagget - og nå altså, digitale spor.

Jeg sitter plutselig her med en lengsel etter menneskemøter, gamle håndskrevne brev med silkebånd, telegrammer, en pakke du må hente på posthuset, en brevdue, nå ja...

For hva blir igjen etter oss?

Noen milliarder feriebilder uten eier som surrer rundt i cyberspace?

Tekstmeldinger og mailer som lagres et sted vi ikke vet noe om?

Facebook-statuser og digitale sukk om islam og fremmedfrykt?

I går plukket jeg opp en kastanjenøtt utenfor Jacobs kirke.

En vakker brun nøtt, silkemyk som menneskehud, et barnekinn...

Jeg stakk den i jakkelommen, jeg vet ikke hvorfor...

Men på en eller annen måte var denne lille handlingen som et slags vendepunkt.

Mot hva?

Jeg vet ikke.

SHUT UP, YOU SUCK!

I går så jeg noe vakkert, en busk, jeg tror den heter hortensia, men vakker - ja.

Den står i Botanisk Hage i Oslo, fluffy og rosa, duftene med skyer av marengs.

I dag våkner jeg til nyhetene om at Sverige er i deep shit, at Sverige-demokratene er kommet inn i riksdagen, at Sverige aldri mer kommer til å bli det samme.

NRK-Kulturnytt forteller meg at dette ikke kommer til å påvirke kulturbildet i nevneverdig grad, bullshit, shut up - you suck.

SD er et parti som frykter islam, som er redde for at Sverige skal bli overtatt av mørke islamske krefter, et parti som verner om svensk kultur

- les: en liten röd stuga, folkdräkter og Västerbottenost.

Og Mona Sahlin fortviler, mens Fredrik Reinfeldt smiler et glidelåssmil der han plutselig har fått dette "brunskjortepartiet" på brødskiva

- for SD er på vippen, og ingen kan forholde seg likegyldig til dem - like it or not...

I Norge har vi samme situasjon, Siv Jensen og FRP sitter som en gjedde i sivet, kvesser sine allerede sylskarpe tenner, venter stille i det iskalde vannet - sender opp små luftbobler om snikislamisering - små løgner som setter seg som et lim i hjernen på stadig flere velgere...

For FRP synger den samme sangen som SD, en liten salme om norske verdier, men hva disse verdiene er er FRP og SD ikke så sikre på.

Bunader, pols og hardingfele skaper ingen nasjon, ingen kulturell plattform.

I Sverige har SD skrevet i sitt valgprogram at "all kultur som handler om å sjokkere, provosere, og sette spørsmålstegn ved det ursvenske" skal stoppes og heller ikke støttes av det offentlige. Dessuten vil SD legge ned Malmø-operaen, ja - stort sett...

SHUT UP, YOU SUCK SWEDEN

- du som har fostret en av verdens største bråkebøtter, den anarkistiske og ville Pippi.

Og snart er det kanskje Norge som suger, som stinker av angst og fremmedfrykt.

Som får sensur, som får en regjering som nekter kunstnere å mene, tro og fronte, føre verden videre - for det er kunsten som er i forkant, alltid - der politikerne kommer krypende etter.

Opp i gjennom historien har det vist seg at murer ikke fungerer.

Mens broer har vist seg å være en suksess.

Og Kampen mellom rødt og blått er over, Einar Gerhardsen er død.

I Norge har vi to store partier, de heter AP og Høyre - mellom disse ligger FRP og vaker.

Bygg en bro mellom disse to - få et solid flertall - ta kontroll!

Så Jens, det er ikke Kristin eller Liv-Signe du skal gå tur med, nei, du skal sette deg ned sammen med Erna, ta henne til Utøya, spille litt gitar, drikke litt vin...

Ja, jeg mener det. For vi har sett det alle sammen, sett hvor like dere to er.

Det er bare to mennesker i Norge som ikke har sett det.

Det er dere selv...

Vel, jeg begynte med en blomstrende busk i Botanisk Hage.

Den står der, gjør ikke noe annet enn å blomstre.

Kanskje helt forgjeves, men - den står der helt sikkert neste år også...

Takk Gud for at noe er evig...

Politikere er bare døgnfluer - men kan gjøre ubotelig skade...

NOTAT TIL MEG SELV

For noen år siden gikk jeg i slummen i Mumbai.

Blandt mennesker som bodde i pappesker, bak bølgeblikkplater og i smug hvor kloakken sildret og snørrete halvnakne barn satt og lekte.

Jeg husker at jeg ble fylt av avmakt, at jeg ga meg selv et løfte;

Aldri mer klage over eget liv, ikke la meg vippe av pinnen av dagliglivets tristesse, av små bagateller og uviktige ting.

Vel - ingen er så edel, så lite selvopptatt at han kan huske et slikt løfte hver eneste dag.

Så i dag skriver jeg dette notat til meg selv.

Løft blikket fra din egen selvopptatte hverdag, snu speilet mot deg selv.

Se på ditt eget ansikt, se at ting fungerer, se at det er en ny dag, en frisk ny høstdag.

For i går hadde jeg "en dårlig dag" - en slik drittdag hvor ingenting funker, du er stor, feit og ubegavet, du surner ned i en spiral av selvopptatt sludder, hører noen hviske ondsinnet i utkanten av din ulne bevisthet, ser faen på flat mark, legger ut sutre sutre statuser på Twitter og Facebook, sender små patetiske SOS ut i cyberspace - pinlig...

Så i dag - rett deg opp i ryggen - du priviligerte.

Du som vet hva du skal gjøre hver dag i de to neste årene.

Som har hus, livsvenn og katt, helse og ja, stort sett...

Av og til blir jeg så flau, så trøtt av meg sjøl.

At jeg tillater meg gang på gang å gå på en primadonna-smell.

Vel, dette er et notat til meg selv, du behøver ikke å lese det.

Skulle du føle deg truffet - uff, det var slett ikke meningen.

Selv planlegger jeg en ny tur til India.

Må bare finne tid til det...

Stakkars opptatte lille meg!

SAME: EN DIAGNOSE?

SAME

Jeg har samisk far, norsk mor, og i følge "sameregelen" er jeg same.

Jeg er same like god som du som bor i Kautokeino eller Masi.

Like mye same som du som har utflytta til Los Angeles eller Paris.

Men føler jeg meg som same?

Hva er en samisk følelse?

Handler det om tilhørighet? Ja, det tror jeg.

Jeg er ikke en sånn same som sitter i en lavvu og spiser røykakjøtt, ei heller en sånn same som har en reinflokk å passe, men det tar jeg med knusende ro

- for det er de færreste av samene som har rein og lever som reindriftsamer, så vet du det.

Men bildet av en same, hva er det?

Jo, det er en "lapp med ren" som man sa på 50-tallet.

En blid, joikende, litt rund mann med lue med dusk i, helst med en rein i bånd mens sola går ned bak ham. Ja, det var, og er - en ekte same slik bildet sitter i vår bevisthet.

Ja, det er lett å være same når du bor i Sapmi.

Men hva skjer når du er vokst opp utenfor Sapmi, når dine foreldre ikke ville snakke språket, og du først kom tilbake til "dine egne" i voksen alder?

Vel, du oppdager at "dine egne" ikke er dine egne lenger, du er en fremmed, en som ikke er ekte. Du får kritikk om du tar på deg kofte når du ikke snakker samisk, du blir mistenkeliggjort når du mumler fram en liten setning på ditt glemte språk...

Jeg orker ikke være same lenge av gangen.

Da jeg var liten gutt og flyttet sørover ble jeg mobba for at jeg var annerledes, for mine skjeive øyne og rare ansikt. "Kineser!" ropte de etter meg.

Vel, jeg lever godt som språkløs, fornorsket og rotløs.

Men her forleden åpnet det seg en ny mulighet:

KIWI, dette dagligvarenes paradis med stor takhøyde og fritt for diskriminering!

Der mellom hyllene kan Gud og hvermann gå i samekofte.

Ja, det er håp i hengende snøre.

Og håpet er som vi vet - lyse grønt...

HØST

Regn, en tvilsom strime lys i horisonten, gult løv.

Høst, min venn, endelig er du her.

Stille kommer du, på tassende føtter.

Legger deg som en myk frakk rundt kroppen.

Ditt skarpe blikk, helt uten løfter.

Jeg elsker høsten, denne stille årstiden som ikke krever noe av deg.

Du skal ikke hit, ikke dit, du kan synke ned i putene, sove, være inne.

Trekke på deg en varm genser, raggsokker.

Tenke lange tanker, forsvinne inn i en roman.

Og, det som er en middels sommerdag om sommeren, er en gave om høsten.

Lav sol over gule trær synes bedre i september, varmer mer enn stikkende julisol med saftis, svaberg, mygg og ikke innfridde løfter.

Gå i skogen, plukke sopp, bær, kjenne lukten av råttent løv, gir en annen fred enn overfylte sandstrender og glovarm brostein i fremmede byer.

Jeg elsker høsten, med kino, kakao og kroppsvennlige tekstiler.

Den trygge høstfrakken, de tunge skoene, lua nedover ørene.

Være den man egentlig er - polarboer.

Det meste med dette landet er nord, skrev poeten.

Nå sildrer regnet. La det sildre.

Jeg ligger på gulvet ved vinduet og skriver.

Ser to spurver, eller hva de nå heter, sitter tett sammen på en strømkabel, med hodet godt trukket ned i fjærene, en stripe gull vaker et sted der ute på fjorden.

På fjernsynet kjemper Fredrik Reinfeldt og Mona Sahlin om det svenske folkets gunst.

Jeg har en liter fløteis i fryseboksen, kaffen er snart klar.

På teateret flyter teksten, ensemblet er fint, alle er ganske så fornøyde.

Jeg er ikke noe sommermenneske, tenker jeg hver gang sommeren er over.

Nei, jeg er ikke det. Jeg er god på regn, tungsinn og dårlig vær.

Liker å sitte her ved dette vinduet, høre regnet sildre.

Nå, bare nå...

I morgen finner jeg meg sikkert surfende på nettet etter en plass i solen.

Det er en tid for alt...

Om du skjønner?

BARBIE BLUES

Jeg ønsker av og til livet var som livet i Barbieworld.

At jeg var som Ken, i en liten badebukse, stram og fin, glinsende på vei opp av swimmingpoolen.

At jeg hadde venninner som var tynne som, ja - Barbie.

Venninner som ikke klagde over hengepupper, nupper og slaskemager.

Mannevenner som ikke trengte gå med korsett over ølvommene på filmopptak, som ikke snakket om dobbelthaker, grått hår og dårlige tenner.

Men kamera forteller den sanne historien, synger en trist sang om tiden som går.

Denne nådeløse bøddelen, sannhetsvitnet som fanger opp den minste tanke, eller mangel på tanke, den ørlille skiftningen i et ansikt, det innerste bak øynene, denne djevelen som får deg til å holde inn magen, suge inn kinnene, løfte haken flere uker før opptak.

For vi vil ikke se det kamereat ser, vi vil se verden som vi vil at verden skal være.

Som en Barbieworld, so to speak. Eller?

Vel, jeg er ikke Ken, jeg er en godt voksen mann med merker på kropp og sjel

- jeg har levd mer enn femti år, levd hardt, levd godt, lever fremdeles.

Og om du tror det er enklere for en mann at kroppen faller sammen, skjellettet krymper, huden legger seg i folder, og øynene som en gang strålte, får en matt hinne over seg

- vel, da tar du skammelig feil.

For vi menn kommer også til en side i boken hvor vi blar om, ser oss selv i speilet.

Oppdager at denne sterke unge mannen er borte.

Foran deg, i den blanke flaten trer en annen frem, en eldre utgave.

Du går nærmere, ser med undring på det som åpenbarer seg.

Du ser din gamle far ligge på lur et sted der inne, restene av din mor.

Noe i genene forteller at du er på vei et annet sted, til destinasjoner du ikke visste noe om da du løp i gatene og trodde du eide hele verden...

Det gjør vondt å holde vareopptelling, det smerter å oppdage at noen av hyllene er tomme.

Men det som tar lengst tid er å se at hyllene er fylt opp med noe annet.

Noe som heter livsgods, erfaring, ja, du skjønner...

Jeg har brukt fem år av livet mitt på slike tanker.

Nei, de har ikke vært borkastet, slett ikke.

Nå kan jeg se på meg selv, i speilet, på bilder, stills og levende med et forsonende, ømt blikk.

Tenke at han der, han jeg plutselig er, er slett ikke så verst.

Jeg ser at han har vært ute noen netter, at han har ridd noen stormer.

Men også at han har fått et annet kompass, en annen ro.

Jeg ser at denne teksten ble mer personlig enn jeg hadde tenkt.

Men som dramatiker vet jeg at man ikke kan skrive om noe man ikke vet noe om.

Og meg selv vet jeg veldig mye om.

Barbie og Ken der i mot, vet jeg ikke så mye om.

Så jeg skal ikke spinne tankene mer rundt dette så triste, men tilsynelatende lykkelige paret.

Jeg har, når sant skal sies, aldri vært noen Ken.

Jeg har vel strengt tatt aldri ønsket å være det heller.

ET ARMBÅND TIL BESVÆR

I bondelandet Norge kan en liten tue lett velte et stort lass, dette vet vi.

Denne uken er den lille tuen et smykke, et gullarmbånd til besvær.

For i Norge, kjempers fødeland skal du som politiker ikke ha venner, ikke kjenne noen, ikke eie for mye gods eller gull, for her i dette landet er vi frenetisk opptatt av at INGEN skal ha mer enn andre, samtidig som sosialisme, solidaritet og empati er for gammelt vrakgods å regne. Ja da, og at gamle og syke ligger gjenglemt i ganger og på toaletter lar vi passere, mens et tvilsomt armbånd på en ministers arm får oss alle til å gå av hengslene.

Blod, blod! roper pressen.

Selv husets katt er mistenkt, for har ikke statsministeren muligens en venn med dyreforfabrikk, og eier ikke familien Jensen en skobutikk på Majorstua?

For hvem kan vite om det ikke forhandles korrupte Kit-Kat-avtaler og sko-dealer i de indre gemakker?

Blod blod!

For i Norge er det slik at om du f. eks vet noe om kultur, kan du ikke bli kulturminister, for da kunne det jo hende at du hadde venner i bransjen, at du som folkevalgt kunne logge deg inn i stipendkomitens dokumenter og gjøre et vedtak om produksjonspenger til en av dine venner?

Eller om du vet noe om fisk, nei, da kan du ikke bli fiskeriminister, for det kunne jo hende at du hadde noen hemmelige laksemærer i et lite fjordhøl et sted i Lofoten, måtte Gud forby!

Nei, det er skinnende rent og etter protokollen dette landet!

Når vi går i krig kaller vi det ikke krig - nei, vi kaller det en utstrakt hånd.

Når vi lar våre narkomane dø på gaten kaller vi det ikke ansvarsfraskrivelse, vi kaller det etikk, for her i dette landet er det ikke etisk riktig å møte de narkomane, de syke, de gamle på deres egne premisser.

Vi slår oss på brystet over vår egen prektige rettskaffenhet.

Vi, "oss selv nok-folket" som ikke hisser oss opp for hva som helst.

Men et armbånd til 26500 kroner.

Det skal vi ha oss frabedt!

EN SVART GRIS VÅKNER TIL LIV

Foto: Hanna Børseth Rønningen som Oda Krogh.

Nederste foto: Kjærsti Odden Skjeldal som Dagny Juel.

SOS BERLIN

Vi er i gang, "den svarte grisen" våkner til liv.

De historiske personene kommer ut av skyggene,

teksten løftes opp fra papiret.

Vi stryker, jeg skriver nytt, replikker knas, forandres.

Kreative dager. Nå er vi der - der vi liker å være.

*

Det er seks personer i det trange rommet, de elsker og hater hverandre.

Brytes, knaller sammen, mot hverandre, mot samtiden, den trange.

Berlin, det er jul, det snør tett, de fryser, synger, drikker og lever.

1896.

Der går Dagny forbi med en tung kjolekant på slep, om fem år skal hun bli skutt i Tblisi.

Oda vugger Munch i fanget, hun har malt en kinesisk lykt.

Munch er tatt ned av den tyske veggen, Strindberg er gretten, polakken Stachu lusker ute i kulissene...

Lyset treffer en grønn absint.

Det skytes med pistol.

I morgen - kan alt være over.

Men det er nå. Nå.

Denne ene natten sammen.

Hele tiden, holde samtalen gående, men ordene på avstand.

I natt, nå, og så aldri mer.

"Den Svarte Grisen" av Sven Henriksen

NORDLAND TEATER 21. Oktober - Hovedscenen.

Regi: Reidar Sørensen.

Med:

Håkon Ramstad, Kjærsti Odden Skjeldal, Nils Goldberg Mulvik, Sven Henriksen, Hanna Børseth Rønningen og Andreas Kolstad.

OM Å BLØGGE EN TEKST

Moren til en venn av meg sier:

"Jeg leser den bløggen din, svært informativ og vittig du!"

"Mor, det heter ikke bløgg, det heter blogg! Å bløgge er noe du gjør når du fisker, du skjærer et snitt ved gjellene slik at blodet renner ut av fisken!"

Han sukker.

"Ja, det vet jeg vel!" snerrer den gamle "men bloggen hans er i hvertfall ikke blodfattig"

Den gamle er vittig, og jeg slurper i meg rosen som den eksibisjonisten jeg er.

For alle vi som henger på nettet, som viser ansikt i ansiktsboken, som twittrer om dette og hint, som sniker oss gjennom underskogen om natten, eller bløgger, unnskyld; blogger, er eksibisjonister til fingerspissene.

Men bløgg? Jeg liker det nesten litt bedre enn blogg!

For blodet som pumpes ut på nettet via tusenvis av blogger er ikke rødt, det er rosa.

Det er info om sminke, anusbleking, rynkekrem, what to do or not to do, og fjas.

Vel, de smarteste av oss vet at rynkekremer ikke funker...

At den eneste kremen som har påvist effekt er Photoshop, hvor du kan fjerne ekstra haker, leverflekker og noen litt for pinlige kilo rundt midjen.

Kulturavisen Dagbladet er en mester i å bløgge en tematikk.

Avisen, slik den fremstår er et godt ekspempel på hvordan alt blodet har forlatt kroppen, alle tankene har forlatt hodet

(om man da ser bort i fra de til tider vettuge kultursidene, og to gode teateranmeldere som Inger M Hobbesland og Lillian Bikset)

I går hadde avisen et to siders oppslag om Mikael Persbrandts tatovering, at hans nye kone ikke bryr seg om at navnet MARIA treffer henne midt i kvitøyet hver gang de går til sengs.

Joda, viktige ting, det er ikke det.

Bløgg, hø hø...

Dagbladet og den nye konen går i dybden og skriver/sier:

"Alle mennesker har en fortid...!"

Tabloidene snakker til oss som vi er tilbakestående.

Gir oss info i lettfattelige ord, små korte setninger, ikke for kronglete språk, slik at vi som lesere ikke skal falle av lasset eller miste interessen...

Og som hovedoppslag på forsiden i går troner:

"FARLIG SØVNSYKDOM RAMMER DEG UTEN AT DU VET DET!!!!"

Tja, alle vet jo at det vi ikke vet, har vi ikke vondt av, så om man skulle sovne inn for godt en natt uten å få det med seg, ville jo det være en god ting...?

Eller så er Dagbladet smartere enn jeg trodde, kanskje den kryptiske meldingen er:

"VÆR VÅKEN, FØLG MED, OG FOR GUDS SKYLD, IKKE SOV!"

Vel, nå har jeg bløgget litt, jeg kjenner allerede blodet bruse i den for litt siden morgentrøtte kroppen. Å, så deilig det er å delta i den offentlige debatten du!

Ps. Bildet over er ikke meg etter en omgang i Photoshop.

Det er en transvestitt fra Miami som heter Amanda Lepore...

Som later som om hun er Andy W's Marilyn Monroe - med god hjelp av fotograf David Lachapelle -

og Photoshop - selvfølgelig...

TEATER BARE FOR WHITE TRASH?

Skuespilleren Kate Pendry rasler litt med sablene, stiller et helt legitimt spørsmål til Teater Ibsen: "Hvorfor benytter ikke teateret seg av innvandrermiljøet?"

Siden jeg ikke vet så mye om hva Teater Ibsen driver med, skal jeg holde meg for god til å komme med påstander, men sender heller spørsmålet videre til alle de norske teatrene.

Ja, hvorfor benytter dere dere ikke av innvandrermiljøene?

Er norsk teater bare for og av hvite mennesker?

Ok, Ibsen skrev ikke mange roller for småbanditter, pirattaxisjåfører eller dopdealere, men hadde vi dødd av en svart Nora eller en kinesisk Hedda her i dette flerkulturelle Norge?

Ja, jeg vet, Ibsenfestivalen dekker utenlandskvoten, vi får Noraer og Heddaer fra Pakistan og Kina, sogar Afrika, det er ikke det - men skal vi ikke snart slippe "disse andre" inn i de sobert møblerte ibsenske salonger, eller la dem slippe til i den nye samtidsdramatikken?

De fremmedkulturelle skuespillerne, å, som jeg hater det ordet, er henvist til de små arenaene, og argumentene er hele tiden at "det finnes så få gode skuespillere av den sorten"

Vel, man må få øve seg for å bli god, man må komme inn ved utdanningene, man må kanskje headhuntes inn i bransjen om teatret skal kunne henge med i tiden og speile samtiden som det så vakkert heter når vi av og til prøver å forklare hva "teaterets vesen" er og skal være.

Jeg slår et slag for litt snik-islamisering i teateret.

Er det så farlig i disse dager, når gode Ibsen kvernes stykkevis og delt, tolkes og radbrekkes, men ensemblene lyser fremdeles blendene hvite på alle scener.

Alt er mulig.

I USA hadde cowboyen nesten ikke rukket å flytte ut av det hvite hus før standup-folket begynte å kalle det for "Onkel Tom's Hytte!"

Og at damer ofrer seg for kjærligheten, forfalsker en underskrift, går fra hus, mann og barn, det skjer ikke bare på Majorstua og Frogner, det kan forekomme på Holmelia og i Groruddalen også!

KILDESORTERING

VI LIKER TANKEN på at ting er på rett plass.

At ting legges i den rette skuffen, i den brune eller i den grønne dunken.

Ingenting er så godt for samvittigheten som en Cola-boks som sendes til Afrika for så å gjenoppstå som et askeberger til 298 kroner i en Fair Trade-butikk på Majorstua.

Noen av oss er også frenetisk opptatt av mennesker ikke skal flytte på seg, at de skal bo der de bor, og bli der de kanskje kommer til å dø fordi de mener noe annet en det regimet som regjerer tillater.

Og alltid er det de rikeste landene som produserer mest søppel, men som også har tid og krefter til å bry seg om den brune eller den grønne dunken.

Den store flommen i Pakistan vekker ikke samme empati som jordskjelvet på Haiti.

Og i disse dager flommer nettet over av hatmeldinger over at en ung jente i rød hettegenser kastet noen levende hundevalper i en elv, men at små døde barn flyter som tøydukker i det gule gjørmevannet i Pakistan er det nesten dørgende stille om...

Ja, den følelsesmessige kildesorteringen fungerer også, svært godt.

Ja, du kan bli så forbanna du bare vil, men jeg hater den grønne og den brune dunken like mye som jeg hater sortering og rangering av mennesker.

Et menneske er et menneske, case closed.

Ja, så har vi en dunk for unedbrytbart avfall, farlige radiokative ting.

Ting vi helst vil slenge i en container og skipe ut av Norge.

Og når søppelmannen kommer - vips, ute av syn, ute av sinn.

For noen tiår siden kom søppelmannen i Tyskland, rasket med seg det som stinket.

Han kan komme igjen. Pass på at du har orden i søppla.