EN BLONDINES DYSTRE FROKOST

4. august 1962 tidlig om morgenen var det over.

*

Døden kom til Helena Drive i Brentwood California.

Døden kom med bud, en ubuden gjest på tassende føtter av medikament-rus og svette dundyner, rosa laken av sateng, døden kom til sengen i det triste rommet med nedtrukne persienner og uåpnede handleposer.

*

Ute i dagligstuen lagde noen en frokost som aldri skulle spises.

En støvsuger startet opp, menn i hvite overtrekksdresser sandblåste teppene, hvisket ut alle spor etter liv. Noen løftet av et telefonrør, den hvislende lyden av et helikopter som fløy lavt over englebyen som var i ferd med å våkne.

Papirer ble stuet unna, telefonlogger slettet, noen snakket lavt ute ved swimmingpoolen, det skulle bli en het dag...

Norma Jeanne Baker var død.

*

"Ingen fortalte meg at jeg var vakker.

Alle små piker burde få høre det, selv om det ikke er sant"

- Marilyn Monroe lot denne replikken falle i et intervju.

Nå heter kvinnene i englebyen Anna Anka og Nicole og Paris.

Små tynne damer med mopse-hunder i Cucciveskene tripper opp og ned Sunset Bld.

Drømmen om berømmelse lever i oss alle, men mest i Holywood.

*

Monroe har for all tid blitt stående som et symbol på Holywood, på godt og vondt.

Ingen som henne har festet grepet om ettertiden.

Jeg ser henne over alt, i går så jeg henne på en ny kolleskjon kjoler hos H&M.

På vesker, buttons, posters og nøkkelringer.

Marilyn Monroe er kvinnen som nekter å dø.

Den lille avviste piken som fremdeles holder en hel verden i sitt sensuelle favntak.

*

Nok et teater i Norge har bestemt seg for å sette opp mitt stykke om henne.

Stykket heter NOBODY'S BABY.

Det handler nødvendigvis ikke om henne tenker jeg, det handler om kvinners rolle i samfunnet, i filmindustrien, kvinners status i det store og det hele.

For, ja, det raser en debatt om kvinners plass i verden, snart 50 år etter Marilyns død.

Der Monroe tjente 100 tusen US-dollars, tjente hennnes mannlige motspiller det dobbelte.

Idag tjener kvinner 8 kroner der en mann tjener 10 kroner, for det samme arbeidet.

Vel, nå har Audun Lysebakken nedsatt et kvinnepanel for å utrede bl.a dette, vi får se hva de kommer fram til, vi får se...

*

I Holywood i dag, når kvinner hever røsten, tar på seg mannsrollen, blir de betegnet som vanskelige, som BITCH, men alt dette vet du jo...

Det sto en artikkel i Dagbladet her om dagen, den handlet om Meryl Streep.

Hva er det med henne? sto det.

Det er "simpelten så banalt som at vi tror på henne" skrev skribenten.

(og så var det noe om at hun egentlig er for gammel for Holywood)

Og Monroe, vi trodde på henne også, hun kom mot oss, rett ut av duken.

Derfor er det for enkelt å forklare henne bare som et avvist pikebarn, en farløs jente.

Jeg tror det handlet om talent og om vilje, mest om vilje, og teft.

Noen år før sin død brøt hun med Holywood.

Flyttet til New York, giftet seg med Arthur Miller og startet sitt eget produksjonselskap.

Det var et stort steg videre for denne sterke viljen.

*

Det ble ingen frokost i Helena Drive 4. august 1962.

Hvorfor får vi aldri helt vite.

Men selv om kaffen ble kald i kannen og brødet tørket på brettet, fikk Monroe en plass i evigheten, en stjerne på himmelens walk of fame.

Den skinner like sterkt, kanskje sterkere enn da hun levde.

Å, du var vakker Marilyn!

Alle små piker behøver å høre det!

Store også...

DIKKE DIKK DAGBLADET

TROR DAGBLADET VI ER IDIOTER?

*

I dag lekker kulturavisen Dagbladet nyheten om at Petter Nortug elsker cola og potetull.

Det er kjæresten Rachel som forteller dette i et "tett på intervju", ja ja.

Så følger en stor artikkel om curlinggutta med den fengende tittelen:

SEND IN THE CLOWNS!

Til slutt topper avisen det hele med et stort intervju med pengeminister Johnsen under overskriften: Å DU GODE SPAREGRISEN MIN!

*

I disse dager blir vi klasebombet med OL i aviser og av NRK 1 og 2.

Og Dagbladet følger på med klovnebuksestoff og Petter Nortug under et ørlite håndkle på forsiden.

*

Noen har spådd papiravisenes død.

Spiller det noen rolle om tabloidene forsvinner?

For må vi vite at en skiløper elsker cola og chips eller at det er en stor TV-krig under opptrapping?

Ja, ok, det er et par saker om Taliban, krig og andre nyheter i Dagbladet i dag, men slik avisen fremstår for tiden er den like troverdig som når en miss World sier at hun er opptatt av "krig og fred og sånn!"

Jeg lengter tilbake til svineinfluensatidene, de gode gamle dagene da Dagbladet var tung og seriøs, da de hadde skikkelige nyheter på forsiden:

13 000 vil dø i Norge! Les alt om pandemien! Slik kan DUUUUU beskytte deg!

Noen som husker så langt tilbake?

*

Jeg sier som Tramteateret sa en gang:

NAKEN GREVE JAGER NEGER MED ØKS!

*

PARIS

Så er jeg pakket og klar for Paris igjen.

*

Jeg er ikke ekspert på den franske hovedstaden, men jeg vet en del.

Har funnet mine små hemmelige lunger i storby-vrimmelen.

Men mine reiseglade venner ber meg stadig skrive mer om Paris;

Så her kommer litt mer blogging om verdens herligste by.

*

For det første, lær deg metroen. Det er enkelt.

Kjøp et ukes kort eller et kort for antall dager du skal tilbringe i byen. Billig.

Og for all del, vær høflig og blid, franskmennene hater uhøflige og sure mennesker.

I Frankrike er et menneske som passerer deg et menneske og ikke et stykke luft, husk det, så lever du lenge og får det hyggelig i byen.

Ok, du kan godt si at franskmenn er grinete og arrogante, men om du kan noen gloser på fransk og bruker dem åpner folk seg, smiler og er verdens mest hjelpsomme.

Selv om ordet UNNSKYLD har gått av moten hjemme i Norge, bruk det, det er dekkende og svært brukbart i de fleste situasjoner:-)

*

Paris er en stor melting pot av alle slags mennesker, her er alt fra fransk couture til hijabs og stråhatter, punks og gamle elegantierer.

Folk lever side om side, svært tett, om du ikke liker mennesker, ikke dra hit, for Paris er en tyktflytende elv av mennesker i stadig bevegelse.

Byen kan være stressende og masete i perioder på dagen, og om du har klaustrofobi, ikke ta metroen i rushen om morgenen eller på ettermiddagen.

Og, om du vil se alle attraksjonene, sett deg på en gul PARIS OPEN TOUR-buss, og på ett par timer får du med deg alle de greiene der. Du kan hoppe av og på med den samme billetten en hel dag, eller to, og du kan også ta elvebåtene, men pass opp om vinteren, det er dritkaldt ute på Seinen.

*

Jeg elsker Marais, det jødiske kvarteret ved Place de la Bastille, ja, det er også et strøk som frekventeres av homser, men det er her det skjer. Motebutikker side om side med jødiske synagoger, gaybarer og trendy kafeer, et deilig strøk, og ikke så masete som Montmartre.

Ta metroen til Bastille og gå ned Rue St. Antoine og innover mot Place Vosges, en gammel ridderturneringsplass, Paris' vakreste chillout-spot, sett deg på en benk, ta en røyk, eller sett deg på en av de elegante stedene og ta en kaffe eller en øl. Mer Paris blir det ikke.

Her bodde bl. a Victor Hugo.

*

Ok, jeg blir i byen i 3 uker, jeg holder dere oppdatert.

Neste uke skal jeg se selveste Eric Cantona debutere på teaterscenen i Paris.

Håper du er skikkelig sjalu baby!

*

Beste spisetips i Marais:

Chez Marianne - Rue des Rossiers

Gudegod mat, tapas og jødisk smågodt!

GOD SOM GULL!

God morgen baby!

Det er kaldt i Oslo i dag, 18 minus, ovnen spraker og alt er stille.

Bare 20-bussen harker igang et sted der ute bak den rimfrosne hekken.

*

God som gull?

Norge har teft for gull, Norge går for gull.

I Vinter-OL er kun det beste godt nok, vi stiler mot øverste hylle, jess!

Vi har et instinkt for vintersport, det ligger i genene.

Appelsin og sjokolade i sekken, snøkrystaller i det isblå blikket der vi stormer fram.

Så sportslig er vi på høyden, gode som gull.

*

Men ellers?

Ellers går vi sjelden for gull, ikke en gang sølv eller bronse...

Vi bygger for smått, tenker små gjerrige tanker om andre, men har store tanker om oss selv.

Den norske kjøreledningen har falt ned, og folket sitter fast i en gammel slitt togvogn fra 1970-tallet. Men miljø-nasjonen satser ikke på tog, ikke på el-biler, vindmøller og denslags, nei, vi har olje som skal selges for enhver pris.

Snart skal høyhastighet-togene opp til debatt.

Noen har spurt seg: Kan vi ikke bygge tog som bare går LITT fortere?

Vel, hovedsaken er vel først og fremst at det GÅR et tog?

*

Men nei, små tanker, små byggverk.

Da Gardermoen i sin tid åpnet var den for liten fra dag 1.

Snart skal det skjøtes på med en ekstra landingsbane og en ny terminal. Lappeteppet Norge.

Selv den nye operaen er for liten, forestillingene er utsolgte på et blunk, og folket, som først ikke ville ha dette bortkastede marmorpalasset raser, selv kultur-fienden FRP ba om å få legge valgvaka der nede i Bjørvika.

For i Norge er jo ting stas bare vi får summet oss litt.

*

For en tid siden ba Jens Stoltenberg folket om råd.

Grasrota skulle komme til orde.

Folket skal i arbeid! sa Jens.

Mitt råd er:

Bygg tog som går fort!

Bygg vindmøller!

Lag el-biler!

OK?

*

Eller har du tenkt å sende polakkene hjem Jens?

De kan jo ikke gå på dagpenger helt fram til jordbærsesongen?

Det ville være å sy puter under armene på snylterne, ville det ikke?

Og snyltere liker vi ikke i dette landet.

Men best når det gjelder er vi!

Gode som gull.

Det er vi da alle enige om.

ET FISKEHODE?

KAN ET FISKEHODE HA TILHENGERE?

*

Kan et fiskehode ha flere fans en Siv Jensen?

Jeg husker med skrekk min barndoms fiskehoder.

Pappa som satt og slurpet i seg uer og torskehoder.

"Å, øynene og kjevekjøttet er det beste!" stønnet han ved bordenden, mens vi andre satt og pirket i en stusselig torskehale som svømte i en sjø av smeltet smør.

*

Men, et kveitehode kontra Siv Jensen!

Facebook-gruppene blir stadig vittigere men også mer spisset.

Alt fra "Vi som ikke er redd muslimer" til "Få kjeltringpakket ut av Norge" dukker opp, og folket hiver seg på.

For å si det sånn, jeg er reddere for Siv Jensen enn for muslimer.

*

Jeg har valgt å leve utenlands i perioder av året, noe som gjør at jeg kan se fedrelandet på trygg avstand.

Men i disse moderne tider gjør nettet at jeg kan leve tett på den norske virkeligheten.

Jeg kan lese dagferske nyheter, jeg er ikke, som forfattere i tidligere tider avhengig av brev hjemmefra.

I Paris f. eks, når det er OL, får selvfølgelig mediene dette med seg, men det er aldri hovedoppslag. Aviser og tv dekker, som alltid et bredt spekter av nyheter.

Men klikker du deg inn på norske nettsider ser du at norske aviser og andre nyhetsformidlere ikke kan forholde seg til mer enn en ting av gangen.

For øyeblikket kan det virke som om det bare er Norge og til dels Sverige som deltar i OL.

At det er miltærkupp, jordskred og andre vederstyggeligheter ute i verden synes ikke å affisere journalistene i nevneverdig grad!

Det eneste som greide å ta fokus vekk fra OL et lite sekund i går var de skyhøye strømprisene.

Selv om nyheten om at Marit Bjørgen har fjernet piercingen sin, og at det er derfor hun går så bra på ski, selvfølgelig er en tyngre og viktigere nyhet, ja da, ja da...

*

Jeg var i Paris i noen uker i fjor mens svinepesten tok av hjemme i Norge.

Gamlelandet var "dødens forgård" - 13000 mennesker skulle dø de nærmeste ukene, du kunne klikke deg inn på en nettside for å finne ut hvem som snek i vaksinekøene, ja, stort sett.

Men i Frankrike var det mistenkelig stille.

Det var et par oppslag i Le Figaro, og litt snakk om det på tv, men ingen munnbind eller gummihansker var å se.

Nå er det (hjemme i Norge) som om denne pandemien aldri har skjedd.

Nå er mine landsmenn rabiate av sinne og skuffelse over at Nortug ikke ville snakke med pressen etter tap i OL.

Jeg tenker at OL ikke lenger er en sportsbegivenhet, men et realityshow.

Hva tenkte du? Hva følte du? Hva var startegien?

Har du ringt bestemor?

*

Ok, i natt tok Nortug det forventede gullet, men kveitehodet leder foran Siv Jensen!

*

I de siste har noen spirende muslimske radikalere kommet opp til overflaten.

Det gode er at disse outcastene opplever en massiv motstand fra muslimske miljøer.

Så får det så være at Siv Jensen sitter musestille på gjerdet og venter.

Hun ruster seg til neste valgrunde, håper å ta Norge med storm.

Vel, for øyeblikket er det et slimete kveitehode som leder.

Vi får se hvem som er mest spiselig når den tid kommer.

Det blir ikke deg jeg velger Siv.

For med mandelpoteter, smeltet smør og bind for øynene kan det meste gli ned!

Å spise gjør man med munnen, magen og til dels øynene.

Ved politiske valg bruker man i beste fall hodet.

Og hjertet, om man skulle være så heldig å ha en slik fiffig liten ting.

DEN GODE SMAK.

GOD MORGEN IGJEN!

*

Det er 16,5 kalde ute, snøen daler stille ned.

Om jeg var Anne Grethe Preus ville jeg sagt at "hele himmelen faller ned".

Men jeg er ikke det, så jeg sier bare at det snør stille her på Kampen i dag.

*

I dag tenker jeg på en kronikk jeg leste i Aftenposten i går.

Den handlet om litteraturkritikk.

Hva har skjedd med kritikernes smak i det siste?

Fra å være Kjell Askildsen-minimalistiske og ordknappe i smaken, har kritikerstanden gått mot Knausgårds pratsomme bloggunivers.

Det som før het "ordgyteri" og "pratsom" tekst er nå blitt en nyvinning og fornyelse av romanformatet.

Vel, betyr det i såfall at alle de tidligere pratsomme bøkene som tidligere ble dømt nord og ned plutselig er blitt gode?

Og at alle de tidligere geniforklarte minimalistiske bøkene er gjerrige og blodfattige?

At Kjell Askildsen egentlig skrev noen tynne drittbøker?

*

Det har lenge vært en minimalistisk trend innen dramatikken også.

Jo mer ordknapp og ugjennomtrengelig en scenetekst er, jo bedre, har omkvedet vært det siste tiåret, men allikevel setter teatrene igjen opp store episke dramaer som Fanny og Alexander.

Den ordrike teksten er igjen på vei inn i teateret, selvfølgelig til ergrelse for mange ihuga "fornyere" av teateret, folk som har ordet "nyskapende" som credo.

Vi som har sett nært på teateret i fire, fem tiår vet at folk i all tid har kommet til teateret for å se den gode historie uavhengig av et enkelte på død og liv skal sette merkelapper på de ulike måter å fortelle en historie på. At noen sogar kaller mye av det institusjonene spiller overfladisk og utdatert teater for massene...

En erkjennelse, et øyeblikk av gåsehud er individuelt, det kan ikke forklares eller bortforklares.

*

Men nå altså Knausgård!

Hvem blir den første til å ta ham til teaterscenen? Til filmen?

For, vi skal igjen skrive vår liv, som Kristianiabohemen gjorde.

Selv det minste av det minste er relevant. En oppvask, en forfatter som henter barna på dagis er stor litteratur som fengsler millioner av lesere.

Jeg er vokst opp med credoet "du skal være personlig, aldri privat!" - men nå sitter jeg altså her og blogger om snøen som daler stille, om mine drikkevaner, om hva katten spiser.

*

Den gode smak forandrer seg.

Nå er det fri flyt for tekst igjen, pøs på, jo mer jo bedre.

Og jeg, som omsider hadde begynt å like Jon Fosse!

Men han er jo blitt en kjip og gjerrig minimalist, om jeg leser Aftenposten rett.

Men på den annen side er jeg så gammel nå at jeg liker det jeg vil!

Så, om ti år skal jeg lete etter Knausgård i antikvariatene, og om jeg finner ham, skal jeg faen meg lese ham!

*

Nå faller himmelen ned i et litt raskere tempo der ute.

"Himmelens korrrrrektur-lakk over feilstavet sommer!"

Hun Anne Grethe Preus kan jaggu få sagt det!

DRINKING - A LOVE-STORY.

I disse dager feirer jeg 1 års jubileum som totalt avholdende.

*

Ikke det at undertegnede lå i vegkanten som en rallende fyllik.

Eller at jeg ikke kunne passe jobben, slett ikke.

Men det ansiktet som møtte meg i speilet om morgenen var ikke det jeg ville se.

De trøtte øynene, den bleke huden, tomheten som oppstår etter for mange netter med piker, vin og sang, vel piker er vel kanskje å ta litt hardt i...

I disse Knausgård-tider forteller jeg deg dette.

Jeg bekjenner at dette ikke har vært MIN KAMP dette året.

Det har vært forbausende lett.

*

Nå ser jeg på alkohol som en matrett jeg ikke liker, som f.eks okselever eller gammelost.

I mitt yrke, kall det gjerne teater og underholdningsbransjen, er det imidlertid et stort press om å drikke.

En Farris kan være en direkte provokasjon.

For ikke å si en kaffe på krogen etter forestilling.

Er du syk? spør folk. Hvorfor drikker du ikke? Men ta en øl da for faen!

Når jeg sier at jeg har sluttet å drikke stirrer de på meg med et mistenksomt blikk.

Hva? Hva? Hva? Hadde du problemer eller? Jøss liksom!

*

For det henger slik sammen:

Kaller du det du lider av på morgenkvisten for allergi, magebesvær eller søvnproblemer får du sympati.

Men sier du at du har sluttet å drikke blir du sett på som en som ikke er helt til å stole på, en som ikke har kontroll over livet sitt, merkelig nok.

*

Så, kjære bloggleser:

JEG SIER IKKE AT JEG ER TØRRLAGT ALKOHOLIKER!

Jeg sier bare at jeg har sluttet å drikke, at jeg ikke har drukket på 1 år.

Og videre forteller jeg deg; Dagene er fine, jeg våkner blid og fornøyd.

Jeg vet hva jeg har sagt, vet hva jeg ikke har sagt, jeg vet eksakt hva jeg gjorde på scenen i går, hva jeg tenkte, følte, hvordan det hele foregikk, at jeg styrte det hele.

*

Dette året har også lært meg at en sorg er bare en sorg, og en glede er bare en glede.

Ting, alle ting er i de rette proposjoner.

Alle er ikke ute etter meg, alle er ikke dumme og idioter, ha ha ha...

*

For alkohol er en krykke som tar deg gjennom de vanskelige dagene.

En gåstol som redder deg over den glatte isen, men du vet innerst inne at du ikke klarte deg gjennom farene for egen maskin, du fylte på med tungt drivstoff som sliter ut både motor og dashbord i det lange løp.

*

Det har tatt meg 50 år å komme til denne forståelsen.

Og nå har jeg fortalt deg det.

*

Sist jeg var på Håndtverkeren bestilte jeg to alkoholfrie øl, og ba barmannen helle dem i et halvliterglass, og da jeg kom til bordet mitt sa en kollega:

"Å Gud så deilig at du drikker litt igjen!"

"Ja," sa jeg, "det er deilig å være tilbake igjen."

I livet!

Det oppsto bare en ørliten longør...

GULL

GULL!

*

Hver gang jeg klager over at det er mye sport på fjernsynet blir mine mannlige arbeidskamerater på teateret litt sånn lettere irritert, de ser på meg med det store kublikket, du vet det melkehvite blikket, langt og tåmodig, stakkars disse homoene som bare liker fashion og triste gråtefilmer, skjønner?

*

Jeg har overhodet ikke noe i mot sport, slett ikke.

Men det er grenser for hvor mye jeg makter å engasjere meg i Nortug's lilletå, Marit Bjørgens eventuelle feber eller curlinglagets klovnebukser.

Ok, at selveste baron von Bulldog mener at disse famøse buksene kunne gått rett inn på catwalken i Paris er jo litt morro da?

*

Gull, gull, gull!

Gulljakten er i gang!

Selv MGP-Didrik får være i fred, svinepest og muslimer blekner i forhold til det som forgår i mildværet i Canada, for Norge er best når det gjelder, ja da!

Vel, i går måtte selveste Tiger Woods stå skolerett foran et tårevått USA på grunn av sin utroskap, og rommet for topputøver blir stadig mindre.

Du skal være plettfri, uten lyter, sunn og frisk, selv om dopingspøkelset stadig skrangler i skapene verden rundt.

*

Som jeg ikke makter (selv om jeg er homo) å ta MGP-sirkuset på alvor, makter jeg ikke å ta dette sportshysteriet på alvor.

Men kjære vene, jeg kan la meg rive med, det er ikke det.

Men hvorfor må vi se alt dette om og om igjen?

Først sender NRK et program om "Å, nå gleder vi oss dere!" -

"Og Marit - NORGES ÆRE HVILER PÅ DINE SKULDRE!!!"

Så kommer selve sendingen, og til slutt skal "vi snakke i timesvis om hva som gikk galt, eller hvorfor det gikk SÅ bra!" - og helt til slutt skal bestemødre og tanter få blomster på døra av kongelig norsk fargefjernsyn, tra la la...

Og så skal vi le litt sammen av klovnebuksene til curlinglaget, for våre helter skal ikke stikke seg ut på den måten, de skal ha små blå anorakker med små norske flagg, de skal ikke være "gøyale klovner" på isen.

Jeg husker siste OL da en ung programleder hadde på seg en litt rocka jakke i OL-studioet, og det fikk han mye pepper for, han så jo ut som en "useriøs metroseksuell" og det skulle man ha seg frabedt, ja da....I sporten er det kun fruene som kan smykke seg med glitter og paljetter, forkynte fru Victoria Beckham på amerikansk tv i går natt, så det så!

Hun burde vel strengt tatt holde kjeft om metroseksuelle menn?

*

Puh, snart er det over, og vi skal igjen få "lettere" nyheter som at en forvirret ung mann vil ha steining av homofile og det som verre er. Det skal bli vår og MGP!

Men steine homofile?

Jeg sier som Linn Skåber sa det på Nytt på Nytt i går:

"Hvem skal fylle setene i Telenor Arena da?"

Ha ha, neppe mange blå anorakker med rev på kragen den kvelden.

Men gull? Mye mulig at Didrik henter hjem gullet!

MY HARD IS YOURS DIDRIK BABY!

WHO MAKES THE SHOES YOU'RE WEARING?

RIKETS SIKKERHET?

*

En liten pike vokste opp i en skobutikk på Majorstua.

Hun var flink, fikk hjelpe til, lærte seg å betjene kassen, ryddet i hyllene.

Ganske tidlig så hun ting hun ikke likte, hun tok tak, engasjerte seg, gikk inn i politikken.

På lette sko gikk hun inn i maktens korridorer, ble en av de mest synlige på tinget.

Underveis forandret landet seg. I USA kjørte to fly inn i byens høyeste tårn.

Mennesker døde, og et fiendebilde oppsto.

Den lille piken fra skobutikken ble voksen kvinne, ble leder for det største partiet uten regjerningsmakt, fikk mange tilhengere og like mange fiender.

Men den voksne kvinnen var flink med ord, dyktig til å snakke slik at folk flest kunne forstå hva hun sa, hun var helt ulik de fleste på tinget som ikke vet hvor mektige ord kan være.

Og den voksne kvinnen visste også at når ord blir sagt mange nok ganger blir de sanne.

En liten setning som "men er han helt til å stole på?" blir fort til "tyv, kjeltring, snylter, terrorist"
- en setning skal ikke skifte eier mange ganger før den forandres til noe annet.

Dette vet den voksne kvinnen som en gang var en liten pike i pappas skobutikk.

Og nå er over 20% av landets innbyggere enige med henne i at disse "nye" er kjeltringer, pakk, terrorister og en trussel for rikets sikkerhet.

Den lille piken som en gang frydet seg over den klingende lyden av penger som sang i kassaskuffen har fått selv meg, som regner meg som urban og verdensvant, til å bli "redd" når en mann med skjegg og turban fikler med mobilen sin i et fly.

*

En venn fortalte meg en underlig historie en gang.

Han besøkte et indianer-reservat i USA for noen år siden, og høvdingen oppfattet ham som brautende og lite ydmyk, og stirret på ham med mørke tålmodige øyene og spurte stille:

"WHO MAKES THE SHOES YOU'RE WEARING?"

Jeg kan ikke få denne setningen ut av hodet.

*

At en ung pike fra en skobutikk kommer seg fram her i verden er sikkert en solskinnshistorie.

Men vi tenker aldri på hvem som lager skoene som vi trer på føttene.

Skoene som tar oss i den ene eller den andre retningen.

Det burde vi gjøre.

Men i dag er skomakere vanskelig å finne.

Kanskje noe med det?

*

Og jeg tenker på oss, vi, nybyggerne i USA for ikke så lenge siden, som tok for oss av jord og eiendom til en billig penge, som var med på å fordrive de innfødte, les indianerne, som var med på å sette et gjerde rundt et naturfolk, les reservat.

På oss, nordmenn, som bor i USA den dag i dag, mange av oss steinrike, som sitter der over på

17. mai med nystrøkne norske flagg til duften av lefse og får i kål mens Bjøro Haaland synger

I LOVE NORWEGIAN COUNTRY AND THE SOUND OF YOUR GUITAR!

Vel, jeg forstår godt hva indianerhøvdingen mente.

Hvem i himmelens navn har laget de skoene dine?

LOOK TO NORWAY - ISJOMFRUEN I NORD.

God dag du, jeg har ikke blogga på et par uker, har ikke hatt tid.

I dag våknet jeg opp til nyhetsønsket om at vi ikke lenger skal få lov til å røyke på bussholdeplassen! Vel, kanskje nok med all eksosen vi er tvunget til å puste inn?

Jeg skal slutte med røyk, så frankly my dear, I don't give a damn!

Det skal også bli slutt på trussler og mobbing av homofile! Jess!

Først når slike ting kommer fra muslimer blir det satt på dagsorden, bra!

Men på landsbydga, de norske flatbygdene, i små fjordhøl, kan det fremdeles være hardt for ikke å si "livsfarlig" å være homo.

Små gutter i fotballdrakter roper HOMO etter hverandre.

HOMO er det mest populære skjellsordet, nest etter HORE.

Men det er ikke så farlig når det kommer ut på flytende norsk, det er først når en forvirret muslim går fra konseptene det klinger dårlig i ørene våre, og for all del, Siv Jensen får bensin på bålet som brenner stadig kraftigere.

Hva var det jeg advarte dere mot liksom?

Det er merkelig det der med muslimer.

Om en sier noe, gjør noe eller driter seg ut, dras alle muslimer med i dragsuget.

Det er som med jødene i sin tid, det begynte med små ting, så ble tingene større, og så plutselig var alt feil, og gule tøystjerner måtte sys på den jødiske garderoben slik at man hele tiden kunne ha kontroll på dem.

FÅ DITT ELLER DATT UT AV NORGE! er refrenget som går.

Integreringsmessig sett er Norge en jomfru, en isjomfru, skeptisk, redd og engstelig, benene pent samlet, tekkelig og pen på overflaten med strikkejakke og iskrystaller i blikket, med ja...

Og bakom synger skogene.

Verden der ute venter.

LOOK TO NORWAY!

1 gullmedalje?

Var det ikke mer enn dette?

GOD MORGEN NORGE, SKAL DET VÆRE EN ROSA BLOGG?

DET ER DE ROSA BLOGGERNE SOM ER MEST POPULÆRE.

*

Jeg leser det stadig på blogger.no, de som skriver om hårskum, øyenskygge og mote.

Små partyqueens med meninger om krig og fred og skjærlighet og sånn.

Som bare liksom er litt sjokka liksom, som liksom bare elsker den rougen og den i-poden liksom, som synes at folk over 25 liksom bare er stå på tuppa teita liksom.

Som liksom ikke skjønner noe liksom, men jeg vet jo liksom at bloggen min er viktig liksom for det er jo over 70 000 som leser den liksom!

*

Så er det oss andre, som hater ordet liksom, som skriver om krig og fred og sånn, som blir lest av færre en de rosa bloggerne, vi som vil utfordre, mene noe, men våre lesere er eldre, de er mer fordumsfulle til alle disse nymotens greiene som blogger og twitter og internet.

Som ynder å si "jeg liker nå best å se et ekte menneske i øynene, kjenne et fast håndtrykk."

For all del, og kjære vene, jeg har da ekte menneskevenner, jeg lever ikke alle døgnets timer som en ensom looser eller Fatso alene på et rom med blinkende dataskjermer som eneste selskap.

*

Det sies at vi står foran en stor papiravis-død. Det er mulig.

Færre og færre kjøper papiraviser.

Nettet tar over, og nettopp derfor får bloggerne større og større påvirkningskraft.

Og papiravisene blir stadig mer og mer tabloide.

*

Før øyeblikket skal jeg delta i en stor teaterfestival med en rekke urpremierer, en haug med flotte forestillinger, men ikke en eneste hovedstadavis har meldt sin deltagelse.

Festivalen ligger i Norges utmark, les Nord-Norge, og hovedstadsavisene synes alle å være opptatt av JAKTEN PÅ DIDRIKS HEMMELIGE KJÆRLIGHETSLIV, ja ja, slik går refrenget her!

For hva kan en urpremiere på et nyskrevet stykke norsk dramatikk stille opp med mot Anna Ankas skilsmisse, eller Mette Marits nye Cucciveske?

Så får det heller være at mine jevnaldrende slurper i seg Knausgård-bloggen i seks bind.

Akker og okker seg over denne fantastiske nyvinningen, denne soleklare fornyelsen av romanformatet, ja, selv strenge Martha Nordheim bøyer seg i ekstatisk støv og setter seg i lotusstilling med papirbloggen i armene.

*

Jeg ser ikke på dette med egen blogg som en uting.

Jeg har ikke "snakket" med så mange mennesker som etter at jeg opprettet denne bloggen.

Jeg har fått et nettverk større enn jeg våget å drømme om.

Ha ha, jeg hadde egentlig tenk å skrive om sminke, krig og fred og sånn i dag, men jeg har desverre ingen sminketips til deg min venn, tiden tikker sine hakkende tikk, vi eldes sakte og sikkert, og there ain't no cure for love baby!

*

Og til alle rosa bloggere, there will come a time, oh yes!

Alderdommen er ungdommens framtid.

Men fyr løs om sminke, klær og kjendiser, enn så lenge...

*

Litt inside gossip til slutt:

Visste du at den nye veska til Mette Marit ikke er ekte?

Den er en kopi!

Er det ikke sjokkerende?

Det er sikkert ufint, men jeg kunne bare ikke holde på dette lenger.

Det var Jan Thomas som sa det!

Jeg traff ham i Bogstadveien, han var likblek og i sjokk.

"Nei nå altså" sa han "nå har verden gått av hengslene, liksom!!!"

*

I hele mars skal jeg bo i Paris igjen.

Da kan det hende jeg slipper et lite streetsmart tips om hvordan du skal kle deg for å være en som teller i vårsesongens sukkerfargede vrimmel. Noen hemmelige råd om cellulitter og dobbelthake.

Men forløpig holder vinteren oss alle i sin isklo.

Og Jan Thomas, jeg er helt enig, jeg kommer virkelig ikke over det med den veska!

Noen må hviske den dama et par ord i øret, absolutt!

"Ikke kall meg teaterdronning!" pep Wenche Foss i et intervju for noen år siden "det er bare en dronning, og hun heter Sonja!"

Vel, det er jeg ikke så sikker på.

Mener jeg traff en liten en på fortauet i Bogstadveien her om dagen....

Unnskyld Jan Thomas, det var stygt og lite homo-solidarisk av meg.

Du som har gjort så mange kvinner og menn lykkelige!

DEN LATE TURISTENS GUIDE TIL PARIS

10 ting å gjøre i Paris når du har stirret ferdig på Eiffeltårnet.

*

1.

Hiv deg på en gul buss (Paris Open Tour) som tar deg gjennom byen, på 2 timer får du sett alt fra Notre Dame til Triumfbuen, så er du ferdig med det.

2.

Ta metroen til St. Germain, gå ned rue Bonaparte til du kommer til rue Jacob.

Spis lunsj på Les Pre aux Clercks, god mat, deilig sted å sitte, min favoritt på den siden av Paris.

3.

Ta en kaffe på Cafe de Flore som ligger oppe på Bld. St. Germain, dyrt, men mer Paris blir det ikke, sure kelnere i lange hvite forklær, men her har de sittet alle sammen, Strindberg, Satre og Hemingway, stemning, verdens sentrum. Bli ikke forbauset om Carla Bruni Zarkosy eller Naomi Campell dumper ned på bordet ved siden av deg, et se og bli sett sted.

4.

Ta en tur til Pere Lachaisse, kirkegården bortenfor Place de la Bastille.

Hils på Jim Morrison, Oscar Wilde og Edith Piaf. Vakkert, vakkert. Det ligger en botanisk hage rett ved, sett deg på en benk, fuglekvitter og deilig rolig.

5.

Le Marais. Jødisk gammelt kvarter. Sumpen, som Marais betyr.

Men også high fashion med lekre butikker, og homsebarer side om side med historie.

Victor Hugo bodde her på Place de Vosges. En av byens vakreste plasser.

6.

Rue Tiquetonne ved Forum les Halles.

Tøff gate med mye rart, trendy, trendy, og lekre ting å kjøpe.

Secondhand-butikken Killwatch er verdensberømt for sine ting.

7.

Le Chartier i rue du Faubourg Montmarte.

Parisisk gammel mathall. Art deco, snadderbillig bondekost.

Metro Grands Boulevard.

8.

Luxembourg-hagen. En stor vakker og rolig oase midt i byen.

9.

Ta toget ut til slottet Versailles. Fransk dekadense på sitt aller verste og vakreste.

Parken om våren, en opplevelse.

10.

Om du på død og liv vil opp på Montmartre, gå på baksiden av åsen.

Montmartre er verdens største turistfelle. Men gøy å gå i horestrøket om kvelden.

Hold på pengene og vær edru:-)

*

JEG ER 2% INTEGRERT, ER DET IKKE FLOTT?

MIN NÆRE VENNEKRETS TELLER INGEN FLERKULTURELLE.

*

På Facebook har jeg en håndfull "venner" med ikke etnisk norsk herkomst.

Jeg har 2 vaskekte pakistanske "venner", 1 svart med afrikansk opprinnelse, 1 russisk, 1 fra Puerto Rico, noen amerikanere, noen franske, så er det finner, svensker, dansker og engelskmenn.

Men ellers er det en blendende hvit venneliste jeg kan pryde meg med.

Så, hvor finner jeg noen flerkulturelle venner?

Jeg vil gjerne bli mer integrert, ja, det vil jeg!

Selvfølgelig har jeg alle mine samiske venner, men jeg er jo same selv, så...

Men å være same kan også være hardt, særlig om du bor i by, er homo og ikke behersker språket.

Men det er en annen historie....

*

I Norge bruker vi ikke burka, ingen religiøse plagg som signaliserer vår tro, ok, det kan henge et lite gullkors her og der, men det er som oftes rundt bleke religiøse halser på Sørlandet eller i vest.

Vi har kvittet oss med de ytre tegnene på vår barnetro, selv Bibelen ligger ikke lenger på alle nattbord på hotellværelser, men vår "burka" er nedtegnet i årringene langt inne i sjelene våre.

Vi, folket i nord, som ble kristne under sverd og brann, lidelse og smerte.

Selv 1000 år etter sier vi at vårt land er tuftet på kristne verdier, vi sier det så ofte at det er blitt en sannhet vi alle tror på. Det ser pent ut på papiret, og det skaper et humant bilde av oss selv, et bilde vi makter å leve med i en forvirret verden.

Men Norge er det minst integrerte landet i Europa.

Samtidig fremstår vi som det perfekte reisemål for fortune hunters og asylsøkere.

*

I går så jeg et utspill fra FRP som mener at asylsøkere ikke bør få legehjelp selv om de skulle trenge det, et utspill som er stikk i strid med alle kristne livsverdier.

Vår "burka" er ikke synlig, men den henger som et uvitende og synsforstyrrende slør over øynene våre, vi vil hjelpe, men vi vil ikke gi av oss selv, vår rikdom, land, hus og varme, vi er oss selv nok.

Kongstanken i Norge er solidaritet for de aller svakeste, vi har sendt misjonærer til store deler av verden i mer en 150 år, "først Jesus, så mat!"

Det som på 70-tallet het: NORGE FOR NORDMENN heter nå snik-islamisering, kjeltringpakk som kommer hit for å søke lykken, osv.

Noen hevder til og med at det foreligger en muslimsk konspirasjon om "å ta Norge"

*

Jeg har ingen løsninger, jeg er bare 2% intergrert, knapt nok.

Jeg går på indisk restaurant, jeg elsker afrikansk mat, thai, kinesisk, men der stopper det opp.

Men jeg har en magefølelse for at noe er forferdelig galt.

Da Norge for litt siden åpnet hendene for Haiti, satt jeg med en emmen smak i munnen.

Plateaktuelle artister som sang tårevåte sanger for jordskjelvofrene ga meg en flau følelse.

Og da jeg stilte følgende spørsmål på denne bloggen:

"Hvem skriver sangen for Bagdad?"

var det flere som slettet meg fra vennelista her på Facebook.

*

Jeg er så naiv, dum eller forkvaklet, at jeg rett og slett mener at et menneske er et menneseke, og at alle mennesker er like mye verdt, og skal ha de samme muligheter.

Jeg ser at vekta ikke er i vater, vet at for at noen skal få litt mer, må noen andre, vi, ha litt mindre.

Så, vi som har vært så flinke til å dunke Bibelen i hodet på mennesker rundt om i verden, skal vi kanskje ikke begynne å finne ut hva som egentlig står i Koranen?

Nei, jeg tenker ikke å begynne med burka eller helskjegg.

Det holder lenge at enkelte spytter etter meg når jeg går i samekofte.

At jeg i tillegg er homoseksuell gjør ikke saken mindre pikant...

SAS MY ASS!

JEG ER DESSVERRE INGEN OSCAR WILDE.

Men av av mine mest siterte aforismer går som følger:

"Studér 100 nordmenn på vei inn i et fly, og du forstår hvorfor Norge ikke er medlem av EU"
Jeg er måtelig stolt av den!

*

Nordmenn bedriver noe som best kan beskrives som en OL-gren, kunststykket å ignorere hverandre.

Ingen som nordmenn, eller skandinaver generelt bruker så ekstremt mye energi på ikke å se mennesker i sin nærhet, og ombord i et fly er vi ekstremt nær hverandre.

Og nordmenn liker ikke nærhet, ei heller vennlighet.

I et hvilket som helst land i verden vil et mennesker bruke denne replikken:

"Unnskyld, jeg skal sitte på setet innenfor deg."

Nordmenn bruker ikke så mange ord i en sammheng, nei, de står og ser deg i pannen med et tomt melkehvitt kublikk, stamper med foten, flekker i beste fall et krokodillesnerr.

Så du sier: "Skal du sitte på denne plassen?"

Fremdeles ingen ord, bare et oppgitt sukk, ingen blikkontakt.

Noen til og med skræver over deg med ryggsekk på ryggen og strever med å få av seg kåpe eller frakk, slå av mobil og i-pod og Gud vet hva, og da kan det hende jeg sier utsøkt blidt:

"Skal jeg legge sekken opp for deg kanskje?"

I beste fall får du et fiendlig kvekk eller et sint nei takk-bjeff.

Nordmenn forstår ikke at de bevegelige tingene rundt dem er mennesker, og ikke kjøttstykker pakket inn i dyre tekstiler, tause, blinde, på vei til et navnløst sted i et jetfly.

*

Men til overskriften: SAS MY ASS!

På disse tider i fjor, med andre ord i begynnelsen av 2009 begynte jeg å føre en logg i min lille svarte bok som jeg alltid har med meg når jeg reiser med fly.

I den skribler jeg saker og ting, sangtekster, ord, sitater og gode ideer, men som sagt, også en logg. En logg over forsinkelser på alle flyreiser jeg har foretatt det siste året.

Jeg flyr mye, ca 40 flyreiser i året, og ganger 2, er det 80 ganger i lufta på 12 mnd.

Og, brothers and sisters, SAS MY ASS skylder meg 36,6 klokketimer!!!

I WANT THEM BACK!

SAS MY ASS har stjålet ett og et halvt døgn av mitt korte liv her på jorden.

*

Samtidig har jeg, omregnet i norsk valuta betalt SAS MY ASS NOK 3679 i overvekt,

nesten NOK 30 000 (ikke jobbturer) for flyturene, over NOK 10 000 i flytog.

SAS MY ASS!

Og i dag, da jeg måtte føye nye 3 timer til min logg, var det ikke en av bakkemannskapet som fant det passende å komme med et ørlite smil, ikke et snev av beklagelse, ikke en eneste kopp kaffe eller eimen av et smørbrød, selv monitorene på Værnes kunne ikke fortelle meg hva som var galt.

Da jeg omsider gikk bort til Avinor-skranken, et firma som tydeligvis ikke har telefonnummeret til SAS MY ASS, fikk jeg beskjed om "at det skyldtes sent innkommet maskin!" - som om vi ikke allerede hadde ant at noe slikt var grunnen, SAS MY ASS!

*

Ok, du kan si at en flyforsinkelse er en bagatell, det er ikke noe å blåse seg opp for.

Og det er det sikkert ikke.

Men å reise med fly i Nord-Norge om vinteren er en prøvelse, SAS MY ASS/VIVAL.COM

*

NB. Jeg fikk en liten sjokoladebit av flyvertinnen ombord hos Widerøe.

Den var sur og bitter, men akkurat der og da var det som å bli kysset av en engel.

Hva var det August Srindberg skrev?

"En smule vennlighet, er det for mye forlangt?"

Men han døde jo lenge før SAS FUCKED MY ASS!

*

I fjor, omtrent samtidig som jeg begynte med min paranoide logging, hadde SAS MY ASS en kampanje under det friske mottoet - VI RELANSERER SERVICE!

Ok, jeg fikk en gratis miniflaske med champagne på vei til Paris under den første kampanjeuken, men en svale gjør ingen sommer, som det heter.

Om kort tid skal jeg gjøre følgende øvelse med SAS MY ASS:

OSLO-TROMSØ-ALTA-HARSTAD-OSLO-PARIS.

Loggboken ligger klar i vesken!!!

Pennen kvesset, og kofferten kommer til å veie mer enn 20 kilo.

Og jeg kommer til å lage et sponhælvete, som vi sier nordpå!

Noen i SAS MY ASS som har sett filmen FALLING DOWN?

Ikke det...?

Synd.

Se på meg når jeg snakker til deg!

MGP SIRKUSET ER I GANG!

OSLO SPEKTRUM I GÅR.

*

Så var det Didrik som vant! Ja, hvem ellers?

Per Sundnes hadde sin store kveld i går, med tversover-sløyfe og utsøkt fjong i tøyet, infam som en liten buktaler-dukke sto han og steppet på den store scenen av ren MGP-glede...
Jeg tror han, som så mange av oss hadde satt alle pengene sine på den store stemmen fra Skien.

Og Didrik tok seieren hjem, til siste høye tone.

Tenk at gamle ærverdige Barrat-Due er blitt hovedleverandør til MGP-sirkuset.

*

Jeg er sånn passe engasjert i MGP.

Jeg er ikke en av disse homoene som sitter i sofakroken stivpyntet med bløtkake, stjerneskudd og poengskjema, og med et tyvetalls faghags hvinende i bakgrunnen.

Men i går ble det tyst i stoga når godklumpen sang.

*

For i går ble en stjerne født.

Jeg tror dette bare er den spede begynnelsen på en enorm karriere.

Tror nok også at diverse teatersjefer heiv seg på google og 1881 for å ha alle data klare for en eventuell telefonsamtale om en hovedrolle i en musikal i neste sesong.

*

For her kommer arvtakeren etter Jan Werner, her kommer svigermors, og for alt jeg vet, svigerfars drøm inn på scenen, vakker, elegant, og med en stemme av verdensklasse.

*

Om "My heart is yours" var den beste låta tror jeg kanskje ikke, men Didrik er en hel pakke.

Han har det som behøves; stemme, tekstforståelse, eleganse og good looks.

(det siste er viktig i denne sjangeren)

Men GRATULERER! Kanskje mest til Barrat-Due.

Det skader ikke at en utøver har lært seg faget det er å stå på en scene.

*

Så får det heller være at pressen var mest opptatt av hvordan Didriks drømmedame ser ut.

Sent i natt svarte han pressen:

"Hun er en blanding av Jessica Alba og mamma, som forøvrig lager noen sinnsykt gode tacoboller!"

Men helst ville han snakke om seieren, musikken.

For det er jo det MGP handler om.

Endelig!

*

SAMEFOLKETS DAG! GRATULERER!

MADAME DE POMPADOUR I VERSAILLES

MADAME DE POMPADOUR - ELSKERINNE OG TEATERSJEF.

*

Jeg leser Hermann Lindqvist's biografi om Ludvik XV's elskerinne Madame de Pompadour.

Denne kvinnen som var født som Frøken Fisk (Poisson) ble en av Frankrikes store ikoner.

Hun vanket med datidens største menn, dikterte smak og mote i Paris og Versailles.

Det jeg ikke visste er at Madame de Pompadour også startet sitt eget teater for å sysselsette seg selv og for å forlyste kongen.

Det sies også at hun var en begavet amatørskuespiller og hadde en sped, men vakker og uttrykksfull sopran.

*

Vel, denne boken får stå for seg selv.

Men jeg kom over en kuriositet som jeg bare må legge ut på denne bloggen.

For i disse dager, men en pågående debatt om kvinners plass i kulturlivet, legger jeg ut Madame de Pompadour's kjøreregler for sitt prangende teater i Versaillestrappen.

De er som følger:

1.

For å bli med må man bevise at man har spilt teater før, ingen nybegynnere tillates i selskapet.

2.

Hver enkelt får velge rolle.

3.

Man kan ikke uten godkjenning fra hele selskapet spille en annen rolle enn den man har fått tildelt.

4.

I tilfelle fravær kan man ikke velge sin egen erstatter.

Denne velges av selskapet ved simpelt flertall.

5.

Når den fraværende er tilbake, går han tilbake i sin tidligere rolle.

6.

Ingen kan takke nei til en rolle fordi den ikke passer eller er for slitsom.

Disse første seks artiklene gjelder for kvinnelige som mannlige skuespillere.

7.

De kvinnelige skuespillerne skal velge hvilke stykker selskapet skal spille.

8.

De har også rett til å fastsette dato for fremføringene samt bestemme dag og tid for prøver og antall.

9.

Den som ikke møter opp til de fastsatte tider for prøvene, blir ilagt en bot som de kvinnelige skuespillerne fastsetter.

10.

De kvinnelige skuespillerne tillates å komme en halv time for sent, men er de ytterligere forsinket, blir de ilagt en bot som de selv bestemmer.

*

I nesten 5 år varte Madame de Pompadour's storhetstid som teatersjef og skuespiller.

Så trøtnet kong Ludvik XV på teater og egnet seg til jakt og friluftsliv.

*

HERMANN LINDQIST

"MADAME DE POMPADOUR"

Schibsted Forlag.

Oversatt av Henrik Eriksen.

BLÅTT ELLER ROSA - KJØR DEBATT!

LITTERATURHUSET I GÅR.

*

"Du får manus utdelt allerede på fødeklinikken.

Alt avhenger av om du har rosa eller blått teppe" - sitat Ingunn Yssen.

Og i går gjorde Ingunn Yssen, slik jeg ser det, et brak-comeback i det offentlige rom.

Yssen maktet til og med til å få orakelet Elin Ørjasæter til å snappe etter pusten, flekke et krokodillesnerr og hvesende erklære, "Ok, 1-0!"

*

Likestillingsdebatt, noe så kjedelig?

Noe så unødvendig i dette verdens beste og mest likestilte land?

Å nei da, Yssen er tilbake med hardtslående fakta og i toppform! Hurra hurra!

"Jeg vil med en gang si" sa Yssen "hvorfor har ingen maktet å spa opp en mann som har valgt å være hjemme med barna, slik at vi kan høre noe fra den kanten?"

Publikum humret og Eli Hagen himlet med øynene under panelets høyeste frisyre.

*

Det var en fin debatt med prins Audun Lysebakken sentralt ved bordet.

Det var skuespillerinner med prinsessehistorier, det var smørblide mødre i salen som hadde tatt valget å være hjemme med barna, og det var Ørjasæter (som alltid) og det var menn som slo i bordet og sa "nå må menn faen meg (unnskyld sa de også) ta ansvar hjemme, men ikke minst hevde sitt rett i dette kjerringveldet, denne ugjennomtrengelige kvinneverdenen!"

For, sa mennene "det å vaske bilen, klippe gresset, snekre, tette taket, er også omsorgsarbeid, men alt koker ned til amming, amming, amming!"

"Men kjære vene" sa fru Eli Hagen "det er da bare vi kvinner som kan amme!"

"Men" sa Anne Marie Otttersen "det er ikke alle menn som kan snekre, noen menn er mer skapt for poesi og romanseaftener, jeg skal ikke si hvem jeg mener..."

Humre, humre, humre.

*

Vel, rosa eller blått teppe? Dukkevogn eller maskingevær?

Jeg lekte selv med dukker som liten, men det skal jo alle små homospirer gjøre.

Men jeg leker ikke med dukker lenger. Jeg liker ikke dukker.

Jeg liker mennesker som er mennesker. Jeg driter i om de er menn eller kvinner.

*

Det finnes horder av kvinnelige burugler og skrekkøgler der ute, som det finnes en hær av machomenn, homofober og skrudde kjønnsfacister.

Men det finnes bra menn som Lysebakken, og strålende kvinner som Yssen.

Etter debatten i går forstår man hvorfor Gerd Liv Valla ville bli kvitt henne.

Ingunn Yssen mener noe utover lønn, ferietillegg og sykelønnsordning.

Ingunn Yssen sier som sagt at manuskriptet deles ut allerede på fødeklinikken, at fikseringen på kjønnsroller er usunn, og at noe må gjøres.

Så får det være at fru Eli Hagen harmdirrende sier "at man kan da ikke nekte en liten pike å gå med diadem og rosa kjole, det er hjerteløst!"

Anne Marie Ottersen repliserte: "Nei, den kampen tapte jeg, det må jeg innrømme!"

*

Siv Jensen lekte helt sikkert med dukker som liten.

Jeg tør ikke tenke på hvordan verden hadde sett ut om noen hadde gitt henne et maskingevær!

*

31 kvinner skal fortelle Lysebakken om ståa rundt likestilling.

Vi får se, vi får se.

Men jeg sier som Anne-Kat Hærland sa om fattigdom for et par år siden:

"Det er jo enkelt, kan man ikke bare forby fattigdom?

Fra 1. januar 2009 er det forbudt å være fattig! Case closed!"

Kan man ikke bare innføre lik lønn for likt arbeid?

Vi vet da alle at krigen ikke blir mindre blodig bare fordi generalen bruker sanitetsbind...

Og Elin Ørjasæter innhentet kveldens eneste poeng med:

"Da fanden besluttet at intet skulle gjøres, stiftet han den første kommité."

I krig og kjærlighet er ennå mye ugjort!

PRINSESSA SOM IKKE VIL LA SEG MÅLBINDE.

JEG TENKTE DET.

Jeg så det, da prinsessa entret scenen for et par år siden.

Ok, du er blond, du er pen, men det lukter trøbbel av deg!

Det var noe med øynene, stemmen, hele henne.

Inger Lise Hansen mine damer og herrer!

*

Togministeren, den überkristne Magnhild Kleppa sa det så vakkert i Magasinet på lørdag:

"Gud er Gud, og han er kanskje litt mer inkluderende enn bakkemannskapet han har her på jorda!" Hun sukket da hun sa det, mens toget aldri gikk fra perrongen hun sto på.

*

Guds kvern maler langsomt, og Herren jobber på de mest utspekulerte måter, eller "the most mysterious ways" som det heter på utenlandsk, jeg synes det klinger litt bedre slik.

Den gode Magnhild, som for ikke så lenge siden sto midt i kampen om kjønnsnøytral lov om ekteskap måtte bite i sivet da hennes egen sønn kom ut av skapet, ble tvunget til å ta noen runder med seg selv.

*

Nå vil altså Inger Lise Hansen og fler med henne "åpne opp" for at homofile kan få gifte seg borgerlig, vil "justere" sin litt "ensidige" Israel-politikk, ja, det er ikke måte på.

KRF hadde samling i bånn sist helg, de skulle snakke om strategi, og "hvor går veien Herre?"

Og prinsessa tok tyren ved hornene som det heter, og flesket til med en durabelig brannfakkel.

Og Dagfinn og Dagrunn, he he, nesten som to undulater, falt regelrett av pinnen over dette voldsomme utspillet.

De var sjokkerte, og sa at KRF er tuftet på kristne verdier!

*

Vel, KRF ble i sin tid stiftet for å stoppe et teaterstykke på Nationaltheatret, om det var en farse vet jeg ikke, men det hadde helt sikkert noe med sex å gjøre, for for KRF stopper all fornuft og nestekjærlighet på dørstokken til soverommet.

Ok, en av bakkemannskapet, en av Guds tapre hjelpere vil "åpne opp" for homofile ekteskap.

Åpne opp?

Det føles som en streng, fundamentalistisk, kanskje til og med litt psykopatisk far plutselig avslører et menneskelig trekk.

At han sier, kjære vene, jeg elsker deg jo, hvordan kunne du tro noe annet?

*

Vel, ektskap eller ikke.

Det at Inger Lise Hansen gjør det hun nå gjør beviser noe jeg alltid har visst; selv et kristent og godt menneske kan ha positive trekk, kan forville seg inn i maktens korridorer uten å miste synet av det det trodde på fra starten av.

Så får det heller være at KRF kanskje vil bruke "disse mine aller minste" som de til nå ikke har villet ta i med ildtang for å skaffe seg flere velgere.

For KRF har gjort det legitimt å ta oss med når narkomane og spedalske nevnes, gjort oss til "slike som kan komme til å ta livet av seg" og "disse som har det så forferdelig vanskelig!"

Det fleste homfile har det ikke vanskelig, og vi er mange mange fler enn KRF's velgere.

*

Ja, Guds kvern maler langsomt, og kirken er et gammelt hus.

Og politikken er ikke lenger hva den var, ei heller kongeriket Norge.

Vi er ikke lenger et folk som lar oss forføre av en plass ved leirbålet til tonene av en ustemt kassegitar. Leirbålet er skiftet ut med gassgriller og gitaren, vel, den klinger vel med en og annen sprukken akkord på Utøya om sommeren.

*

Det fiffige og komiske er at de homofile kan komme til å bli viktige for KRF.

Bibelbeltet og "vaffelsonen" vil ha verken oss eller Inger Lise Hansen, men Siv Jensen står i døren og smiler som en krokodille mens The Great Garlic Girls vifter med rosa strutsefjær oppe på scenen, og Sputnik og Ole Ivars venter i kulissene.

Kanskje en smule i overkant og litt tacky for de mest sofistikerte av oss, jeg vet ikke?

*

Men Inger Lise Hansen vet alt dette, hun vet også at der sex og svineri er mest forbudt, er også der det sprenger mest på, og den "usunne" knoppskytingen er som hissigst.

Men KRF har reist kjerringa før!

Dagfinn Høybråten fikk jagd røykerne ut i kulda, og de fleste homofile ligger under for laster som sigaretter og det som verre er.

Vi er listige, har kvinnelig intuisjon og glemmer aldri den minste ting.

Og, istedet for å diskutere "hvor går veien Herre?" burde KRF kanskje ta en runde på hva som er "kristne verdier!" - for Inger Lise Hansen vet det, hun vet det så godt.

Selv en storrøykende homofil kan folde hendene og takke sin Gud!

Men det er ikke det samme som at han vil stemme KRF.

*

Slik saken står nå, med dette innspillet, velger jeg for øyeblikket å se på KRF som et politisk parti, og ikke som en kuriositet.

Denne uken er det premiere på teaterversjonen av "Sangen om den røde rubin"

Boken ble forbudt, og forfatteren ble knust.

En anmelder i den kristne avisen Fædrelandsvennen skrev:

"Om en bokanmeldelse kan gå for en politianmeldelese, er den herved sendt!"

Selv skrev Agnar Mykle:

"Bibelen, verdens svarteste bok, kantet med gull."

Kanskje det er dette gullet Inger Lise Hansen har fått øye på?

Vi får håpe det.

SLIK VIL JEG HUSKE DEG.

SLIK VIL JEG HUSKE DEG!

I en solvarm gate, på en rambla, i Barcelona's vrimmel.

Brun på en strand ved det store Middelhavet.

Nettene, de endeløse nettene av latter og fryd.

Håret ditt på en hvit pute, gardiner i lett vind.

Vi som fløy i et jetfly over Andalucia's sletter, du som sa:

"Ikke være redd kjære du, vi er jo i himmelen!"

Men også den tynne isen, de spisse steinene, den strie elva.

Men mest av alt sol, og lys.

En sterk brennende flamme av kjøtt og blod.

Slik vil jeg huske deg.

Alltid.