DE GAMLE

I dag våkner jeg til triste nyheter om oljesøl utenfor USA.

At folk som jobber i "det hemmelige Norge" ved en glipp er blitt lagt ut på nettet med full ID i Nav-registrene, rappere som rapper nedsettende om folk med funksjonshemming, ja, stort sett, og i bakhodet murrer restene av en slitt partilederdebatt fra i går.

Babbel og utenomsnakk.

Jeg kjenner en intens trang til å logge av alt, trekke ut alle kabler.

Kaste radio og flatskjerm ut av huset, men jeg er jo ei nett og nyhetshore av de store.

Jeg er på Twitter, Facebook, Underskog, jeg har tre blogger, jeg har over 100 tv-kanaler, jeg leser tre til fire aviser hver dag, puh, jeg blir så sliten, så trøtt.

Jeg har malt meg selv inn i et cyberspace-hjørne, jeg kommer ikke ut før malingen tørker.

*

Og i går, av alle ting, ble jeg irritert på ei gammel dame som gikk så sakte foran meg på fortauet, jeg, det mest humane og fortåelsesfulle mennesket i universet.

Jeg gikk demonstrativt forbi henne og lot et lavt "Herre Gud" slippe ut mellom sammenpressede lepper. Og etterpå?

Etterpå fikk jeg så dårlig samvittighet at jeg måtte sette meg stille ned på en benk i byen.

Jeg satt musestille i nesten en halv time, lot mobilen ringe, tok en time out.

For gammel? De gamle, hvem er det?

Om få år er jeg gammel selv, jeg har kanskje - med litt flaks 20 år igjen som yrkesaktiv.

Og jeg skammet meg i går, jeg skammer meg i dag.

Derfor kjære gamle dame med tunge bæreposer som jeg freste til i Torggata i går.

Unnskyld! Disse tre nydelige versene av Jacques Brel er til deg.

(For vi skuespillere er så flinke til å tolke menneskeskjebner, men svært sjelden makter vi å overføre det til det virkelige liv!)

*

DE GAMLE

De gamle snakker ikke mer, de bare nikker stilt og lar alt bero.

Rik, men fattig, ingen illusjoner mer, nå er de bare to.

Du kjenner kamferduft og en eim av fordums tid når du går inn til dem,

men selv i sentrum lever de så langt fra folk at ingen finner frem.

Er det for mye latter, for mye gråt, i deres gamle minnebok?

Som gjør at stemmen sprekker , og en tåre blinker i en øyenkrok?

Og de skjelver litt når de ser pendelen i et gammelt stue-ur,

som maler mykt i vei, som tikker ja og nei.

Som sier: Du står for tur.

De gamle drømmer ikke mer, pianoet er stengt og samler støv.

Den lille katten, den er død, og søndagsvinen gjør dem bare sløv.

De gamle går ikke så fort, og det er ikke stort av plass som trengs.

Det er en vinduskarm, og så en lenestol, og til slutt en seng.

Når de en gang i blandt går ut og vandrer arm i arm i mørke klær,

skal de til kirkegården å ta avskjed med en som sto dem nær.

Og midt i hikstegråten ta en time fra et gammelt stue-ur...

Som maler mykt i vei, som tikker ja og nei,

som sier: Du står for tur.

De gamle dør ikke, de bare sovner inn og våkner aldri mer.

De rekker hånden frem, redd for å miste alt, men det er det som skjer.

Den andre blir igjen, er det den myke eller strenge, ingen vet?

Det er det samme, det som venter er et helvete av ensomhet.

Du kan ha sett ham, kanskje ser du henne, av og til i regn og sorg.

Som om de ber oss tilgi at de ennå tar en benk på byens torg.

Hvor de kan flykte en gang til fra pendelen i et gammelt stue-ur

Som maler mykt i vei, som tikker ja og nei.

Som sier: Du står for tur.

*

Så Jens, Kristin, Liv Signe, Erna og Siv, har dere en plan?

Har gamle Norge en plan for meg?

Vil jeg bli tatt vare på når jeg en gang stabber inn i det fremmede rommet som heter alderdom? Når jeg ikke lenger makter å ta vare på meg selv?

Håper ikke at unge, dumme og selvopptatte mennesker freser til meg på gaten bare fordi de gamle beina mine ikke tar meg fremover så fort som før!

Som jeg gjorde i går.

Jeg kommer ikke over den gamle trøtte kvinneryggen i den duegrå vårkåpen.

VELKOMMEN TIL "AN EVENIG IN PARIS - the songs of Jacques Brel"

Oslo Nye/Centralteateret.

*

Glitter-duoen Marika Enstad og Sven Henriksen, nettopp hjemkommet fra Paris, som de tok med storm, ruster seg i disse dager til Oslo-premiere på sin Jacques Brel-forestilling.

Pa piano: Trond Lindheim

*

For billetter: www.oslonye.no eller Posten.

Se nettsidene til www.oslonye.no/forestillinger

Premiere 5. mai Kl 1930

7. mai Kl 1930

8. mai Kl 1800

*

VELKOMMEN!

SLEMME SURE GUBBE

I går kveld sto jeg bak en norsk familie på Charles de Gaulle i Paris som brukte 35 minutter på å sjekke inn. Fire voksne og tre barn.

(Mormor og morfar, mor og far, to døtre og en sønn fikk vi vite!)

Det var en hel liten enakter av horror og skrekkomikk.

"Å, må vi vise pass, hvorfor det? Å, kan vi bare ha en koffert?

Å, kan vi ikke ta ski og staver med på flyet?

Å, hvorfor kan vi ikke sitte sammen på en rekke?

Å, hvorfor, hvorfor, hvorfor?

Å, hvorfor må vi fjerne de tomme trallene etter oss?

Å, hvorfor må vi betale overvekt?"

I det store og det hele - en familie fra helvete.

Som etter dette skrekksenarioet etterlot seg fire traller, søppel, tomme bæreposer og halvspiste potetgullposer på gulvet foran skrankene.

Litt senere kunne vi observere dem i taxfreebutikken hvor den store sporten var finne ut hva man kan bruke alle de festlige euromyntene til.

Og når du ikke kan et ord fransk, knapt nok engelsk er det vanskelig å finne ut av ting og tang. Mor som løper fram og tilbake mellom hyllene og roper til far;

Skal jeg kjøpe engelsk konfekt eller ost?

Ost, nei ikke ost, roper far, de franske ostene lukter dritt!

Jeg vil ha en sånn veske, knurrer en av jentene!

Nei, roper mor, jeg skal kjøpe melkesjokolade, se, det er tilbud, vi kan få to store for 6 euro! Eller nei, sier hun høyt, jeg tar engelsk konfekt.

Men far vil heller ha pastis.

Men det vil ikke mor, slett ikke.

*

Og køen vokser, for far har stilt seg bredbent og sur foran kassen mens vi andre venter.

Han grafser til seg en flaske pastis og smeller den på disken foran butikkdamen som spør på fransk om han skal bytte fly underveis?

Det forstår ikke far, så han slår ut med armene og kommer med et lite grynt, og det forstår ikke butikkdamen, så hun spør igjen.

Far bjeffer til mor, hva faen er det hu sier?

Jeg vet ikke, roper mor, jeg kan ikke fransk.

Men jeg tar en ost, jeg spiser den selv, ta pastis du vennen min.

Butikkdamen spør for tredje gang, skal De bytte fly underveis, for om De skal det må jeg forsegle denne posen? Far grynter igjen, ser seg rådvill rundt, treffer mitt blikk.

Hun spør om du skal bytte fly underveis, sier jeg irritert.

Nei, sier han, hvorfor det?

Jeg sier til damen at han ikke skal bytte fly.

Far snur rævva til, jeg er luft.

*

Jeg tenker at får jeg denne familien rett bak eller foran meg på flyet så kommer jeg til å klikke fullstendig.

Jeg tenker videre, hvorfor holder ikke slike mennesker seg hjemme om alt er galt i utlandet? Hva skal en familie fra helvete i Paris?

Vel, det siste jeg så til dem var at de kjempet seg inn i flyet, selvfølgelig skulle de være førstemann ombord.

Jeg satte meg helt rolig ned i en hvilestol mens boardingen pågikk, leste avisen, og gikk til slutt stille og rolig og satte med på sete 2C.

På plassen ved siden av meg satt en foretningsmann som nikket vennlig, og det var det.

*

Ser du bildet av skiltet ovenfor?

Det er mange av dem i Paris.

Det er mange grunner til det.

Men for all del, ikke hør på meg.

Jeg er bare en sur gammel ensom barnehatende gubbe i min verste alder.

*

Det er vel helt unødvendig å si hvem som sto og hoppet, syv i bredden ved bagasjebåndet på Gardermoen, klint inn til det stedet koffertene kommer opp?

Helt riktig. Familien fra helvete.

Nå gjelder det bare å finne flyet til Trondheim, ropte far.

Lykke til med pastisen!

*

I Frankrike, ja, jeg har sagt det før, er det en høflig smidighet i bybildet, du ser og blir sett, du er et menneske, ikke et stykke luft, sikkert ikke viktig for oss nordmenn i Norge.

Og barna, ja de løper og hoier, men ikke på fly, busser, metroen eller på spisesteder og steder hvor mange mennesker ferdes på liten plass.

I går prøvde jeg å smile vennlig til en mor som som sto foran det vanskelige valget mellom fransk ost eller engelsk konfekt, ingen reaksjon, bare dette sedvanlige tomme kublikket du møter når du nærmer deg fedrelandet...

LOOK TO NORWAY BABY!

THE MONA LISA-SMILE OF PARIS

Det vår i Paris, i går kveld suste vi gjennom luftkorridoren og landet på Orly Sud.

En taxi tok oss inn til byen.

Madame Enstad og jeg, på et liten studietur før vi entrer scenen på Oslo Nye med "An evening in Paris - the songs of Jacques Brel" i mai.

Som sagt grønne trær, tulipaner i flor, blide mennesker i sommertøy, mat, grønne asparges, biff tartar med italienske kapers, creme brulé og espresso på Place Vosges.

Og i kveld skal vi se en stor musical om selveste Brel på Theatre des Varietes oppe i gata.

Men i dag, nå - er det shopping, dog ikke champagne, this old hag don't do that stuff anymore.

Vi skal scanne St. Germain des Pres, vi skal gå på Killwatch, en av Europas beste secondhand-butikker, det skal handles litt smykker og strutsefjær, litt mer glamourdibbedutter før Oslo-premieren. Stay tuned mens glitterduoen svinger kredittkortene:-)

Nei, inn i dusjen, på med gevantene, and off we go!

PARIS AWAKENING!!

The Mona Lisa-smile of Paris, alltid like tvetydig og pirrende.

VIS ANSIKT!

VIS ANSIKT!

*

Som følge av en ny paragraf i sin grunnlov blir Belgia det første landet i Europa som forbyr kvinner å gå med heldekkende hodeplagg.

I Belgia forlanger nå myndighetene at alle mennesker i det offentlige rom skal vise ansikt.

Ja vel?

Dette medfører selvfølgelig også at redsel og fremmedfrykt også viser sitt europeiske ansikt.

Men hva blir det neste? spør motstanderne av denne nye lovparagrafen.

Skal menn fratas retten til å bære turban? Skal man ikke lenger få gå i sandaler?

Eksotiske smykker, f. eks kors som forteller omverdenen om vår tro og tilhørighet?

*

Alle mennesker har behov for å vise sin tilhørighet.

Vi har alle koder og måter å kle oss på, som for å fortelle verden hvem vi er.

Selv damene på Litteraturhuset har sine koder, frigjorte, likestilte mennesker viser sin tilhørighet med klær og sko.

Forfattere har sine habitter som gjør dem seriøse, teaterfolk, politikere osv.

Jeg synes ikke det å dekke til ansiktet er noe merkeligere enn å pierce kropp og ansikt med massevis hull, eller å gå i klær av hamp eller résirkulert materiale.

Det handler om tro, overbevisning og tilhørighet.

Men for all del, et tildekket ansikt er jo en trussel for vår vestlige verden!

For hvem er der inne bak sløret? Det kan jo være en annen enn den vi tror?

Vedkommende kan være farlig? Kanskje terrorist?

Vi vet jo det, i disse dager da selv en prestekjortel ikke lenger borger for godhet og empati.

Men verden har alltid latt seg bedra av tekstiler.

*

Så i Belgia tvinges altså muslimske kvinner til å fjerne sløret.

Mens Europa strammer grepet, viser tenner, snurper munnen og setter skylappene på.

Snik-islamiseringen skal knekkes en gang for alle!

For kanskje har vi lært av vår egen historie?

For for litt over tusen år siden ble vi kristnet med blod og sverd.

Dette lille landet som måtte bøye kne under et fremmed kors.

Muslimene er da i det minste høflige, de tar kontinentet fra oss i smug!

*

Det sies at det er det indre som teller, men vi vet alle at det er det ytre som gjelder.

Hver gang en forbytelse, en tragedie hender i vår verden, skriver pressen:

"Hvem kunne tro at denne pene, velkledde, helt vanlige mannen kunne gjøre dette?"

En helt vanlig pen velkledd mann?

Det er oss det.

Men selvfølgelig er det en trøst å tro at de onde ikke er oss.

At det alltid de andre.

De som ikke ligner på oss.

TI SMÅ NEGERBARN LIKSOM?

NRK P2 forteller i dag at skuespillere med flerkulturell bakgrunn (Å, som jeg hater det ordet) ikke føler seg velkommen eller ønsket på norske scener.

Rektor ved skuespillerutdanningen på KHIO repliserer at norske dramatikere må begynne å skrive roller for fremmedkulturelle. What? What?

*

Er hudfarge nevnt et eneste sted i Henrik Ibsens sceneanvisninger? I Shakespeares?

Spilles ikke begge disse herrer i dypeste Afrika? I Asia, på Grønland og i sameland for den saks skyld? Men for all del, vi som skriver kan jo godt begynne å presisere hudfarge og "ursprung" som det heter på svensk.

Det er meg fullstendig likegyldig om mine rollefigurer spilles av afrikanere, kinesere eller pakistanere, så lenge de som står på scenen er gode skuespillere.

Vel, i lille Norge skal helst Hedda Gabler snakke riksmål, være slank, ikke for gammel, og mor Aase tilfaller alltid en eldre hvit skuespillerinne som har overlevd den tunge reisen som et skuespillerliv ofte er. Og Hamlet, den danske prins er som oftes ung, slank og mannekengsnygg, selv om ok, det har hendt at herrer på ca 50 har spilt ham, men for herrer er "best-før datoen" litt lenger enn for kvinner.

Hamlet? Vi vet jo alle innerst inne at Hamlet etter alle solemerker var en blekfet liten bastard med dårlig hud og elendige gener slik prinser ofte er - men det ville ikke se så vakkert ut...

Men en svart Hamlet? En beksvart Osvald eller Peer Gynt?

Eller en pakistansk Nora?

Jo da, slike kuriositeter gjester Ibsenfestivalen av og til, som for å vise at mesteren kan spilles på tvers av hudfarge og kultur.

Men ikke i Norge hvor det lyser blendende hvitt på de fleste scener.

Ta en titt på nett-sidene til f. eks teatrene i Stockholm. Der er paletten en helt annen.

*

Men å skrive roller for flerkulturelle?

Hva slags roller?

Pirattaxisjåfører? Skurker? Halikker? Selvmordsbombere?

Meld deg rektor? Gi oss noen tips!

Shabana Rehman gikk på ski over Grønlands Torg, men Nora Helmer bor fremdeles på Frogner.

LIVET, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Av og til, ikke ofte, men av og til når jeg er sliten, lei og overarbeidet, tenker jeg:

"Livet, kunne ikke det være noe for deg?"

Bare sitte å deige seg i en stol, under en parasoll, ikke en gang gidde å lese en bok, bare sitte å glo utover havet eller what so ever, ikke mene noe, ikke tenke, bare sitte helt stille.

Ikke prestere, ikke skrive, ikke bry seg om å henge med i svingene, ikke ringe rundt, styre, engste deg for dagen i morgen, husleie, kontrakter og all faenskap du er nødt til å forholde deg til hver eneste dag. Ikke stille seg de spørsmålene vi ikke snakker så høyt om:

Er jeg vellykket nok? Er jeg dyktig nok?

Henger jeg med? Er jeg en som teller?

For det meste av vårt moderne liv består av å svømme upstream, legge planer, være effektiv, ikke kaste bort tiden, produsere, og slik går nu dagan.

Og en sjelden gang snur du deg, kaster et raskt blikk over skulderen og oppdager at, faen i helvete, nå har det gått 20 år uten at du har lagt merke til det.

Men livet? Hva er livet?

Er det noe som skal hende om en stund?

Vel, slike selvopptatte tanker er det som krester rundt i et moderne menneskes priviligerte hode. For det krever vett og forstand å ikke la seg vippe av pinnen av en islandsk sky, trussel om glassbiter fra himmelen og spådommer om en iskald sommer.

I dag la jeg ut denne litt jålete statusen på Facebook:

"Sisters and brothers of Tibet" med et lite patetisk hjerte etter, som for å vise at jeg ikke er overfladisk, at jeg er mer opptatt av de smale nyhetene som at et jordskjelv i Tibet har tatt livet av 1700 mennesker, slike uvesentlige nyheter som ikke berører oss, de viktigste menneskene i universet.

For i Norge er det ikke comme il faut å ha mer enn en tanke i hodet, vi blir tvunget av tabloidpressen til stadig kollektiv redsel og sammenbrudd.

I fjor fikk media oss til å skjelve av redsel for en pandemi som skulle drepe 13000 av oss, og like før det var det den økonomiske krisen som skulle frarøve oss hus og hjem.

I gamle dager, i riktig gamle dager, i forrige årtusen var det hver eneste vår en gladnyhet i avisen, helst to små piker avbildet med den første blåveis eller hestehov.

Slike ting er ikke nyheter lenger. At våren kommer er ikke en glede, det er et krav.

For gleden skal vi passe oss for her i denne delen av verden.

Det er bare Blomster-Finn som kan si: "Nei se, en hvitveis!" og slippe unna med det.

Livet, kunne det være noe for meg?

Ja, kanskje det?

I dag åpnet Gardermoen igjen, men nye truende skyer er på vei inn over fedrelandet, så ikke gled dere for tidlig. Det er aldri for sent til at det kan gå til helvete her i dette hardt rammede landet. Men en gladnyhet, VG har i dag tips om hvordan du kan reise uten å ta fly!

Smart avis det der.

Men jeg tenker på bildet av hestene som sprang gjennom røyk og aske på Island i går, du så det sikkert på Dagsrevyen du også? Men hester? Hvem faen bryr seg om hester?

They shoot horses, don't they?

SØLIBAT

Norge har fått en ny hip munk, en bror som ikke er som andre brødre.

Han jogger i Frognerparken i lekker munkejakke (ha ha) glossy Nike-sko og shorts.

Han sitter side om side med stjernene i Skavlansofaen.

Han snakkes åpent og fritt om sølibat og klosterliv.

For all del, den katolske kirke trenger sin hippe broder i disse dager hvor sexskandalene køer seg opp i Norge og ellers i verden.

Men jeg må fnise litt over denne munken som er på Facebook og Twitter, som sitter i solveggen på Frogner med en skinnende Macbook i fanget, for jeg vil jo helst at munker skal være litt tykkfalne og mindre pene menn på seksti som ikke hadde fått seg noe uansett...

For å være alvorlig et øyeblikk, jeg vil overhodet ikke harselere over et annet menneskes religiøse overbevisning, det finnes verre ting.

For religion og tro koblet opp mot empati og kjærlighet er en god ting.

*

Det er når troen havner i gale hender den fører til vold, sorg og menneskelig ulykke.

Og man kan ikke laste gode kristne for at reisverket i huset de praktiserer sin tro i er pil råttent, at ledelsen lukker øynene for overgrep og av og til trosser norsk lov, kaller sitt tafatte ståsted for taushetsplikt eller hellig presteløfte.

*

Jeg måtte bli ganske voksen før jeg forsto at ikke alle kristne mennesker er hakke gale.

Tro handler om overbevisning, men tro og overbevisning kan i enkelte tilfeller "tippe" over.

Nå du surrer på deg dynamitt, går inn i en folkemengde, trykker på en knapp, sprenger deg selv og mange andre til døde, er det selvfølgelig et utslag av tro og hellig overbevisning,.

Når en kristen mann i Norge slår sin kone i Guds navn, eller mishandler barna sine i troen på at Gud har fortalt ham at han skal oppdra dem slik, ja, da handler også tro og hellig overbevisning. Men alikevel er det galt, brudd på norsk lov.

Når kirken avviser en homofil gutt/jente, et barn som har møtt så alt for mange stengte dører, et ungt fortvilet menneske som ulykkeligvis tror på Gud men elsker feil person, som midt i livskampen kanskje går og tar sitt eget liv, er dette tro og hellig overbevisning på sitt mest groteske. Kirkesamfunn og sekter har mye å svare for.

*

I går gikk jeg en tur i byen, og det virket som om herrens hjelpere hadde vårsjau.

Det var mormonere som som ville snakke meg om frelse, det var Jehovas Vitner som viftet med Vakttårnet og Våkn Opp!

Vel, jeg er ferdig med Gud, men ikke med kjærligheten.

Jeg kan ikke lenger sette meg i et gudshus.

Kjenne på et fellesskap, jeg behøver det heller ikke.

For når du er vokst opp på en religiøs hestekur blir du ekstremt sensitiv for religion.

Men en munk med laptop og joggesko?

Absolutt et livstegn.

Kirken er et gammelt hus, og Guds kvern maler langsomt.

Og en Macbook kan brukes til andre ting enn å laste ned guttepornebilder eller starte pedofilinettverk.

Og de fleste av oss lever jo store deler av livene våre i cyberspace.

Så sånn sett er vi jo munker hele gjengen.

Jeg har 1300 venner på Facebook, jeg har ikke hatt sex med mer enn en av dem.

Nesten som et sølibat dette livet mitt.

ASHES TO ASHES

Ikke siden 2. verdenskrig, sier NRK P2, har luftrommet vært stengt over Europa.

Stillheten senker seg, bare fuglene flyr lavt over kontinentet.

Aske, vind og jord er dagens evangelium.

Og Norge er lammet, skriver avisene.

For ingen blir så hardt rammet som Norge når noe skjer.

I går brukte NRK Dagsrevyen 23 minutter på askeskyen, spinn off nyheter, om ditt og datt, alt vi ikke behøver å vite om ulykkesskyene fra Island.

Jeg må, jeg må, jeg skal! roper folk mot kamera.

Tenk om vi blir syke! skriker andre.

Hva om dette kommer til å vare i årevis? spør de mest engstelige, for media antyder at det kan komme til å drysse aske over fedrelandet i flere år, og sommeren kan bli en iskald affære.

Ja, pressen heller stadig mer bensin på bålet.

23 minuter av Dagsrevyen?

Ikke et eneste ord om jordskjelvet i Kina, at over 1000 mennesker omkom.

Hvor ble det av prinsesse Madeleines avlyste bryllup?

Hva skjedde med NSB-krisen? Nå framstår jo togene som reddende engler på skinner.

*

Jeg har en kuriøs historie fra banken i Kautokeino.

For vidda har sitt eget tempo, et tempo som vi bymennesker kan rive oss i håret over, for det å gå i banken kan ta en time eller to, for det skal prates, det skal jabbes, det skal tas ut penger, settes inn penger, ja stort sett.

Så jeg strekker hals og roper framover mot skranken:

"Unnskyld, jeg må...!"

Damen i kassa ser rolig opp, ser på meg med isblått blikk og sier:

"Det eneste du MÅ er å dø en dag!"

Ja, hva sier man da? Man protesterer ikke, man holder kjeft.

*

Og denne askeskyen? Hva skal man si? Er det noe å si?

Det eneste vi kan gjøre er å vente til den blir blåst bort, eller?

Jeg skal til Paris neste uke, jeg vet ikke om flyene går, vi får se.

Jeg kan verken forbanne SAS, Gud, Magnhild M Kleppa eller turistsjefen i Paris for at de ikke vet når asken forsvinner. Vi får vente å se.

Men vi nordmenn er ikke vant til å vente, vi vil vite!

Hvem kan stilles til ansvar? Hvem må gå av?

Hvem har ikke gjort jobben sin?

Og hvorfor var vi ikke forberedt på dette, hvorfor ble vi ikke varslet!?

*

Men det går sikkert fint dere.

Jens Stoltenberg har fått i-Pad, og mobiltelefonene virker.

Selv flytogene er satt inn for å avlaste de gamle skrangletogene, så ta det med ro.

Den eneste som engster meg er Melodi Grand Prix, for tenk om Gardermoen ikke åpner på flere år? Tenk om MGP-Didrik må stå der alene på den store arenaen?

Og hvor er Siv Jensen? Hun med de enkle løsningene?

For det er muligens mangel på politisk vilje som er skyld i at asken rammer oss så hardt?

Eller kanskje dette rett og slett er en konspirasjon?

At det ikke er Islands skyld, men at det er Jens og AP som har begynt å borre etter olje og gass i Lofoten, og at noe gikk alvorlig galt?

Eller en muslimsk sammensvergelse?

Eller Vatikanet som brenner arkivene sine?

Mulighetene er mange...

*

For noen dager siden spurte skuespilleren Kate Pendry fra scenen på Dramatikkens Hus:

"Why do the stars shine?"

Hun svarte:

"They shine because you want them to!"

Jeg har tenkt på disse to setningene siden.

For bak asken, høyt over skyene skinner stjernene, om vi vil.

Om vi gidder å løfte blikket....

A SECONDHAND ROSE PÅ LØKKA

A SECONDHAND ROSE PÅ LØKKA.

*

Gatsby heter en ny butikk i Markveien på Grünerløkka, eller ny, den har tidligere ligget inneklemt nede i Brugata mellom grønsaker og kebabs, men nå har den altså flyttet opp til Oslo's Kreutzberg i et mye større og lekrere lokale.

Hos min venn Ann-Elise Finnbog kan du kjøpe alt fra selskapskjoler og juveler fra 20-tallet til samiske søjler og minkpelser og flotte hatter med slør. Og prisene er hyggelige.

Fruen selv forteller at hun skal begynne med møbler, men allerede nå kan du kjøpe gammelt sølvbestikk, emaljerte boller og antikke glass.

Så kjære venner; sjekk ut Oslo beste secondhandbutikk neste gang du skal ha en festkjole eller en helt spesiell gave til noen som har alt!

Her kan du finne skatter til en forholdsmessig billig penge.

*

GATSBY - NEDERST I MARKVEIEN LØKKA

SPEAKER'S CORNER

Tidlig i morges var det tåke i hagen.

Og P2 forteller meg at den islandske vulkanskyen stadig nærmer seg Norge.

I løpet av dagen vil hele landet være lammet. Jeg tenker umiddelbart på krokus og freidige stauder som har stukket hodet opp av jorden. Skal jeg dekke dem til? Hva vil skje? Vil vi alle dø i et nordisk Pompei, bli begravd i fint støv og aske?

Norsk presse har stasjonert seg på de fleste flyplassene langs kysten, og om få timer letter det siste flyet fra Gardermoen. I tillegg er en transportstreik på trappene, og en ny rapport om havområdene utenfor kysten ligger på bordet, så - ja, selv torsken er i faresonen denne vakre dagen i april i det hardt prøvede Norgeslandet!

Men pressen? Hvorfor tror jeg ikke på pressen lenger?

Å, jeg savner svineinfluensaen, lengter tilbake til de dramatiske dagene da VG fortalte oss at 13000 nordmenn ville komme ti å dø de nærmeste ukene, at vi måtte vaske hendene 40 ganger om dagen, for dette viruset var farligere enn aids, verre en plutonium, og vi slukte det rått, køet oss i apoteker, grafset til oss vaksiner til oss selv og våre nærmeste.

Så ble det stille, veldig stille.

Men 13000 nordmenn døde ikke, og flere tonn ubrukte vaksiner lå igjen etter denne enorme jippoen. Men pressen? Ble den stilt til ansvar? Slett ikke.

Og nå er det altså denne røykskyen som kommer som en grådig organisme inn over våre kyster. Pressen ber astmatikere og utsatte grupper om å sette seg ved radioen fordi ny info vil komme fortløpene utover formiddagen. Så, stay tuned Norway! Vi er i krise!

Men Island?

Ikke et ord om Islands ve og vel nevnes på radioen, men disse ryggesløse gjeldsslavene kan vel takke seg selv? Kanskje dette vulkanutbruddet er Guds straffedom når et helt folk har latt seg fange i Luksusfellen? Helt sikkert derfor norsk presse ikke bryr seg om det islandske folk?

Jeg tenker; hvordan ville vi takle om det virkelig skjedde noe i Norge?

Hvordan ville vi takle en krig? Et jordskjelv? Terror?

Hva ville pressen skrive når alle ord som "lamme hele landet" - "katastrofe" - "krise" er brukt opp?

Hva ville VG skrive om en bombe falt over Oslo?

"Farmen-Lise i sjokk over tapet av mor og søster?"

Oj, nå tetner tåken der ute.

Søk dekning!

Lytt på radio!

FY FAEN SÅ TEIT DU ER!

Jeg står i kassakøen på Rema.

Foran meg står en jente, hun er kanskje 15 år, diger som et hus.

Hun er slapp i kroppsholdningen, henger over kassadisken, spiser på en kebab.

Det drypper dressing og fett på disken, hun skal betale en liter Cola.

Hun fikler etter penger i lomma.

Hun har bare to hender, så hun kaster kebaben fra seg på gulvet.

Betaler colaen, svarer ikke når damen i kassa snakker til henne.

Hun subber vekk med en sur gjeip i ansiktet.

"Du!" sier jeg "du kan da ikke bare kaste en kebab på gulvet!"

Hun snur seg, jeg er ett eller annet som har falt ned fra månen.

"Fy faen så teit du er, jævla gubbe!"

Hun subber videre mot døren, minner om en utflytende pizzadeig.

Jeg gjør et raskt overslag. Klærne hun har på seg koster noen kroner. 4 tusen? 5 tusen?

På toppen av all den dyre herligheten sitter en hijab i glitterstoff.

Jeg plukker opp kebaben, legger den i søppelbøtta.

Går etter henne ut på fortauet, sier:

"Hvorfor er du så jævla sur?" "Hvem er du forbanna på egentlig?"

Jeg øyner en grimase, et begynnende smil, selv om munnen hennes bare er et blekt arr i det unge ansiktet, så jeg går tettere på henne.

"Så du tv i går?" spør jeg "så du denne gutten fra Kurdistan som sitter sperra inne på Ullernsmo fordi den norske staten ikke vet hva de skal gjøre med ham?"

Nei, hun så ikke dette på tv.

"Han er kanskje et år eldre enn deg, han skal snart sendes ut av landet, han har prøvd å ta livet av seg tre fire ganger, og her går lille priviligerte du og kaster en kebab på gulvet i en matbutikk, hvorfor i helvete gjør du det?"

Hun mumler noe om sur gubbe igjen, men smiler nesten nå...

"Jeg er på ditt parti" sier jeg "du kan gå med hijab, du kan tro og mene hva faen du vil for meg, men ikke kast en kebab på gulvet i den matbutikken jeg handler i hver dag!"

Hun sier: "Norske ungdommer kaster alt fra seg også!"

"Ja, jeg vet" sier jeg "og det er synd, og jævlig dumt! Og jeg forlanger ikke at du skal være noe bedre enn dem, jeg hadde sagt det samme om du hadde vært etnisk norsk"

*

Vel, kanskje jeg er idiot, muligens begynner jeg å bli en sur gammel gubbe, men hvor i helvetet er foreldre hen om dagen?

Selv Ole Paus som for noen tiår siden harselerte over Margrethe Munthes strenge moral kryper nå til korset og sier at hun hadde mye for seg.

Nei nei gutt, dette må ta slutt, ikke storme inn i stuen, før du har tatt av deg luen?

Noen som husker?

Jeg vet jo at det første muslimene gjør når de kommer hjem er å rive av seg hijaben, men en kebab på gulvet, hjemme? Tenk, jeg tror ikke det!

Og jeg tror ikke "norske" ungdommer kaster søppel på gulvet hjemme heller, eller hva vet jeg?

Stadig kommer det meldinger fra skoleverket om at foreldre ikke tar sin de av oppdragelsen lenger. Ungene er uhøflige, ute av kontroll.

Samtidig har foreldre også en svært lav terskel for innblanding i oppdragelsen av gullungene.

I fjor sommer satt vi på en uteservering i gamlebyen i Fredrikstad og opplevde at et barn stakk en eldre dame med en gaffel gjentatte ganger.

"Få barnet ditt til å slutte med dette!" freste damen.

Moren svarte: "Men Herre Gud da, han er bare fire år!"

Fire år og en gaffel som våpen mot verden?

Hva bruker han når han er atten?

IQ

I går tok min kjære og jeg Facebook-testen:

"HVILKEN HOLYWOODSTJERNE FRA 50-TALLET LIGNER DU MEST PÅ?"

Vel, vi ble begge Doris Day.

*

I Harald Eia's program i går kveld handlet det om IQ kontra rase.

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om dette programmet, men i går kveld kom tankene på gli.

Eia, og noen forskere konkluderte med at noen asiater, og enkelte jøder er de smarteste, deretter kommer de hvite, og lengst nede kommer de svarte.

En høyst ulekker og pinlig påstand.

Men en IQ-test?

Dagens IQ-tester er basert på vestlige verdier, vestlig kunnskap, ting som vi i vesten mener er viktig å vite.

Om du tester en person i Los Angeles mot en person i Kalahariørkenen, vil den svarte mannen langt der ute i ødemarken komme dårligst ut. Selvfølgelig vi han det.

Men de vil vite forskjellige ting.

Men om IQ-testen hadde vært basert på ting som regnes som viktig i en ørken, ville amerikaneren falle helt igjennom.

Men i går kveld fikk vi altså vite at afroamerikanse mennesker er de dummeste.

Det er helt feil. Fullstendig!

I går så jeg også 15 minutter av realityserien "Norske Holywood-fruer" - og la det være hevet over enhver tvil, norske fruer i Los Angeles er de dummeste!

For der svært mange afroamerikanere er høyt utdannede mennesker, en av dem har til og med blitt president i USA, er de norske fruene noe av det mest stupide som finnes.

Disse damene hadde ikke overlevd en IQ-test verken i USA eller i Kalahariørkenen.

Men la nå det være hva det er.

*

I USA har det skjedd store ting for afroamerikanerne.

Jeg glemmer ikke tv-bildene fra den dagen Obama ble innsatt, Aretha Franklin som sang fra Capitol Hill. Men særlig et flyktig nærbilde av to gamle svarte damer som satt i hver sin rullestol med et banner mellom seg, på banneret sto det:

WE HAVE OVERCOME(D)!!!!

For i USA har det hvite hus blitt Onkel Tom's Hytte, de fattige har fått muligheter til å kjøpe seg sykeforsikring og supermakten ruster ned.

Så, ok, mulig de svarte er dumme, jeg vet ikke?

Hva tror du?

*

I går, hos Eia, var det en ung svart mann som prøver å søke jobb i Norge.

Han har søkt og søk uten og lykkes, for for slike som ham er dørene i det norske hus stengt.

Jeg har selv en i min nære familie som kaller svarte mennesker for apekatter.

Så, kjære du, jeg tror vett, forstand og IQ er ganske likt fordelt her i verden.

Men jeg venter i spenning.

Når kommer realityserien:

"HVEM ER DEN SMARTESTE JØDEN?"

Et MENNESKE BLIR TIL

Jeg har fått det for meg at jeg skal lese meg gjennom hele Simone de Beauvoirs forfatterskap, jeg holder på med hennes selvbiografiske roman "Moden alder"

- den handler om hennes vei fra ung student til moden kvinne, feminist og forfatter, men ikke minst hennes livslange og vanskelige kjærlighet til Jean Paul Sartre.

Og hadde jeg ikke visst at denne boken var skrevet av en kvinne ville jeg trodde den var skrevet av en mann, muligens av Sartre.

For de Beauvoir skriver slik svært mange menn skriver, uten forbehold, rett på, usentimentalt og uten klagesanger over livets urettferdighet.

(Ja da, det finnes kvinner som også skriver slik!)

Med grell penn kler hun av seg selv, sin egen klasse, den franske overklassen, hennes erkjennelse av å være et menneske på lik linje med andre, og ikke høyt hevet over de fleste, som hennes oppvekst hadde lært henne.

Når Adolf Hitler tok makten over Europa, når krig og jødeforfølgelse tok fart, skrev Simoen de Beauvoir dette: "Det finnes ingen jøder, det finnes bare mennesker!"

For hennes leveregel og innsikt var:

"Det finnes ikke kvinner, det finnes ikke menn, det finnes bare mennesker."

Dette enkle postulatet gjorde henne upopulær i Frankrike, særlig i Paris.

Simone de Beauvoir var svært komplisert og sammensatt.

For selv om hun erklærte seg som feminist, som selvstendig individ hevet over kjønn, ville hun også skape et hjem sammen med Sartre, hun ville til og med gifte seg med ham, og Sartre, den liberale og fritenkende forfatteren kunne ikke la være å harselere over henne, han kalte henne "Beveren" som henspeilte på beverens frenetiske hang til husbygging.

*

Vel, franske kvinner kan ikke sammenlignes med skandinaviske.

Jeg ser det når jeg forlater Paris og møter opp ved den norske gaten på flyplassen.

Norske kvinner har en egen måte f. eks å kle seg på. Kos og komfort er det som gjelder.

Norske og skandinaviske kvinner ser heller aldri fremmede menn i øynene, det regnes som en invitasjon. Du må heller aldri se ned i en norsk kvinnes utringning selv om det er like før brystene velter ut av blusen, for det regnes som frekt og provoserende.

Simone de Beauvoir stirret sin samtid frekt i øynene.

*

Jeg er fullstendig tilhenger av at kvinner skal få kle seg akkurat som de vil, men om du har levd en stund på jorden vet du at om du setter på deg en rød hatt, så er det en rød hatt verden ser.

Simone de Beauvoir kledde seg utspekulert elegant slik mange franske kvinner gjør.

Men i Frankrike er ikke det å være opptatt av hvordan du ser ut det samme som at du er dum og selvopptatt, det er et tegn på at du vil vise deg fra din beste side og hedre de menneskene du møter på din vei.

(Men ok, trenden med at unge kvinner i store deler av verden kler seg som pornostjerner har aldri blitt særlig populær i Frankrike)

(Men jeg mener heller ikke at unge jenter og kvinner som kler seg som prostituerte skal være fritt vilt, slett ikke!)

I Norge bryr de fleste seg ikke om klær, det går i Fjellreven og gåstaver, i solide joggesko og grått treningstøy, comfort zone. Fine with me.

Men vi vet alle at det er det ytre som teller, det ytre og våre navn.

Et muslimsk klingende navn gir dårlige odds på arbeidsmarkedet.

*

Men det var Simone de Beauvoir jeg skulle snakke om, her står tydligvis digresjonene i kø.

de Beauvoir er en av de mest interssante kvinner jeg vet om, hun var en foregangskvinne, men det rare er at hun ikke er særlig populær i enkelte fløyer av kvinnebevegelsen.

Jeg mener, når du hevder at det ikke finnes kjønn, bare mennesker, er du ved kjernen av hele problematikken.

Men muligens er det i noens interesse å bevare enkelte myter?

Om man f. eks fratar eller stiller spørsmål rundt barnemorens enerett som hovedleverandør av nærhet, ømhet og tilstedværelse når et lite barn blir født, knurres det i kvinnebyen.

Dette er muligens det mest tricky punktet i likestillingen.

Menn får fler og fler goder av staten rundt barnefødsler, men stadig fler kvinner velger å motta kontantstøtte for å være hjemme med barna.

Like it or not, menn slippes ikke alltid inn i det innerste indre av barn/mor-sfæren. Ok, det handler om amming, men amming er vel det eneste en mann ikke kan tilby sine egne barn?

Simone de Beauvoir snakket om dette den gangen amming ikke var et tema.

Jeg bare nevner det.

*

Ofte får jeg kommentarer på denne bloggen, folk som skriver:

Men hva faen vet du om barn, du som ikke har barn?! Tror du det er så lett!!!

Nei, jeg tror ikke at det er lett.

Før mente jeg at det var svært viktig for menn å lese Simone de Beauvoirs bøker, men nå mener jeg motsatt.

Kvinner, les om tilblivelsen av en kvinne.

Eller tilblivelsen av et menneske!

For når du er ferdig med amming, når barnet vokser fra deg, forlater deg, for slike ting går så alt for fort, er det fint å kanskje oppdage at man er et menneske.

Et menneske kan man være et helt liv.

*

Og helt til slutt; om det er slik at kvinner tar hovedbyrden i oppdragelsen av barn?

Hvem oppdrar de mannlige overgriperne, for noen har vel oppdratt dem?

Eller blir de dyrket fram i hemmelige veksthus et sted lang unna vår egen lyckliga gatan?

Oooopps, Housten, we have a problem!

OM GUD OG FOTOSYNTESEN

Om du er vokst opp i et strengt religøst hjem, om dine foreldre var del av et lukket religiøst miljø, har du to muligheter - sink or swim.

Mine foreldre var Jehovas Vitner, du vet disse plågeåndene som går fra dør til dør og forteller deg at jorden kan gå under hvilken dag som helst.

Jehovas Vitner er som Vatikanet, de lever i et strengt lukket miljø.

Nesten som et eget samfunn på siden av det virkelige samfunnet, med egne normer, regler , moral og lover. Du skal være sterk og full av trøkk for å overleve i et slikt hjem, om du er et barn med drøm om en annen livsvei enn å behage Gud Herren for om mulig komme til himmelen.

*

Jeg lærte meg å svømme samtidig som jeg lærte meg å gå, jeg satte det ene beinet foran det andre, gikk vekk fra dette redselskabinettet ved fylte 16 år.

Selvfølgelig tar det tid å "tolke" verden når du har tilbragt dine første 16 år i en boble.

Når du er vokst opp med at GUD ER KJÆRLIGHET tar det tid å forstå at kjærligheten kan finnes andre steder enn det du har blitt fortalt.

Særlig når du er et lite barn som blir full av angst når de voksne forteller deg at jorden skal gå under i Harmagedon i 1975, og at om du ikke gjør som Gud sier vil du gå til grunne i dette voldsomme dragsuget.

For de voksne i de lukkede kristne miljøer har stor makt over barn og unge.

Jeg måte fylle førti år før jeg forsto at jeg ikke var fortapt, jeg måtte bli 50 før jeg forsto at jeg hadde vært foreldreløs siden jeg var 16, og at det ikke var min skyld.

*

Jeg forteller deg dette, ikke for å framstå som et offer, for det er jeg ikke.

Men jeg er blitt ekstremt sensitiv for livet, for ordets makt, for tilhørighet.

Vel, jeg blogger om mye rart, om homofili, om klær og kultur, bøker og film, men i dag skriver jeg om dette. Jeg er ikke troende, men det kan hende at jeg ber om hjelp fra noen krefter der ute et sted. Men jeg er ikke kristen, personlig kristen som det heter.

*

En gang sa jeg til en prest, vi sto å så utover en helling hvor hundrevis av tulipaner sto i full blomst, jeg sa: "Når jeg ser denne skjønnheten tror selv jeg på Gud!"

Han svarte: "Gud? Det du ser der kalles fotosyntesen!"

Jeg tror det var i det øyeblikket jeg tok farvel med de siste restene av gudstro.

*

Vel, jeg håper de som har misbrukt unge gutter i de katolske miljøene blir etterforsket og straffet, at de religiøse lukkede miljøene tar et oppgjør med seg selv.

Dette landet er tuftet på kristne demokratiske verdier, men at GUD ER KJÆRLIGHET?

Det er jeg ikke så sikker på.

Jeg ble tidlig fortalt at det saliggjørende var å legge sitt liv i Guds hender.

Da ville Gud passe på deg, sluse deg inn i paradiset ved livets slutt.

Det forhindret ikke at min egen far ropte av redsel da Jehovaen hans hentet ham opp til seg.

Jeg tror han tvilte, og jeg kan huske at jeg tenkte, hvorfor tvilte du ikke litt før?

Men slik er det med psykoser, du vet ikke at du har lidd av dem før de er over.

*

Jeg ser at dette ble en svært personlig tekst.

Vel, i morgen skriver jeg kanskje om en rynkekrem.

Er man hedning, skal man i det minste ta seg godt ut!

*

OM Å SKRIVE FOR SCENEN

Jeg har skrevet elleve skuespill. Jeg vet ingenting om å skrive.

Jeg sier skuespill fordi jeg hater ordene dramatikk og scenetekst.

Disse to ordene gir meg pustebesvær.

Jeg tenker seminar, jeg tenker symposium, festivaler.

Videre tenker jeg munkeceller, skrivegrupper, det gode selskap, det store vi.

Jeg vet ingenting om å skrive, jeg vil ikke vite noe om å skrive.

Jeg hater å omgås folk som skriver, jeg vil ikke bli kjent med dem.

En gang møtte jeg en svært berømt forfatter en tidlig morgen på Uranienborg.

En annen gang så jeg en like kjent forfatter sitte på uteservering i limegrønn kjole og hvitt bleket hår, med syltynn laptop og grønn te på bordet.

Begge gangene ble jeg fylt av et stort ubehag...

Å bli kjent med et menneske som skriver er som å se bakomfilmen om en god film.

Magien forsvinner i opplysning og fakta.

Jeg hater det.

*

Jeg skriver ikke romaner, jeg skriver dialog.

Jeg får ikke til å skrive romaner, jeg kjeder meg så fort.

Jeg orker ikke å skrive at hun gikk inn døren, om lyset som falt i lange skygger osv.

Replikker som skal sies av en skuespiller på en scene liker jeg svært godt.

Sette personene på brettet, vente på at de skal begynne å snakke.

Og når de snakker er du der og lytter, skriver det ned, jeg kan ikke forklare det på noen annen måte, for etterpå, når jeg leser teksten, kan jeg ikke huske at jeg har skrevet det jeg leser.

Jeg tror det å skrive skuespill er det samme som å improvisere, lytte, vente.

Jeg tror det å skrive for scenen ikke handler om planlegging, reisverk selvfølgelig, men ikke plan, ikke skjemaer og retning, bare la rollefigurene snakke.

Så, etterpå, kan man gå inn å rydde i det vilnisset en samtale alttid er.

*

Jeg har bare noen få regler, de er disse:

Alle lyver, eller omgår sannheten.

Ingen sier det de egentlig mener.

Når de sier noe, mener de alltid noe annet.

De som ikke snakker, eller forsvarer sin tilstedeværelse - må dø.

*

Jeg har det lettest med de personene jeg ikke liker.

Eller de jeg ikke forstår.

Og jeg prøver aldri å være flink eller å skrive bra, da går alt til helvete.

Ja, og så dette bildet av Bergmann som du ser ovenfor, det har jeg alltid innen rekkevidde.

Bildet er så fyllt av ro og forventning.

En av mine favoritt-historier er den om da Ingemar Bergmann og Woody Allen spiste middag sammen i New York, i 4 stive klokketimer satt de tause ved samme bord. Etterpå sendte Allen et telegram hvor han fortalte Bergmann at samtalen hadde vært meget inspirerende.

Samme kveld sendte Bergmann sin hilsen: Takk, det samme!

*

Jeg forstår ikke hvorfor jeg legger dette ut på bloggen min?

Jeg vet ingeting om å skrive.

Nå går jeg for å vaske opp koppene, varme suppen fra i går.

Min kamp, rett og slett.

DEN SVARTE GRISEN

Jeg hører alltid på radio om morgenen.

I dag er det biskop-overgrep og likelønn det handler om.

Og pressekobbelet rykker i lenken, i disse dager er selv prestens katt under lupen.

Men kjære vene, seksuelle overgrep i den katolske kirke, dette visste vi da?

Men likelønn? I 2010?

Anne-Kath Hærland kom med en glitrende og vittig replikk angående fattigdom i Norge, sa:

"Men det er jo såre enkelt. Kan man ikke bare forby fattigdom?

Fra 1. januar 2010 er det ikke lenger lov å være fattig i Norge?"

Røykerne ble jo støtt ut i det iskalde mørket med et forbud, så hvorfor ikke?

Fra 1. januar 2011 er det forbudt for menn å tjene mer enn kvinner!

Men verden fungerer ikke slik, slett ikke.

*

Jeg har nettopp avsluttet mitt nye teaterstykke om August Strindberg.

Det heter "Den svarte grisen" og foregår i løpet av en vinternatt i Berlin i 1896.

Ok, temaet er vel ikke akkurat likelønn, men det handler om kvinners muligheter til å skaffe seg en karriere på lik linje med sine mannlige venner.

Det er over 100 år siden Nora Helmer smalt døren og gikk. Til hva, vet vi ikke..

Eller vet vi?

I mitt stykke er Dagny Juel en av hovedpersonene, en kvinne med hang til kunstneriske drømmer, hun skriver dikt, men er også mor og hustru med alt hva dette fører med seg av plikt og skyldfølelse.

Ok, Fru Dagny kunne sette barna igjen hos sin rike mor oppe på Kongsvinger for å forfølge sin kunsteriske drøm, men dette resulterte selvfølgelig med at hun ble betegnet som egoistisk, selvopptatt og ja, som en dårlig mor.

*

Kan en mor forlate sine barn i dagens Norge?

Kan hun parkere dem hos noen andre mens hun reiser avsted for å lage en film eller skrive en roman? Er det tvingende nødvendig at en mor alltid er der for barna? Er det bare HUN som kan gi barna den ekte varmen dette lille barnet behøver? Eller er det så såre enkelt at en barn bare trenger NOEN som kan gi det omsorg, mat og pleie?

Jeg vet ikke, det er alltid så mange følelser som kommer i veien, sier min Dagny i stykket.

*

Jeg tenker at tiden har stått stille. At svært lite har skjedd.

Men som alltid, it comes down to money.

Det er når regnestykket ikke går opp vi ser urettferdighetene.

Men når refleksjon og innsikt en dag gjør oss fargeblinde, når kjønnene blir likeverdige, når alle mennesker en dag forhåpenligvis blir like mye verdt, tjener det samme, hvor står vi da?

Jeg har ofte spurt mine kvinnelige venner; hva er det egentlig som stopper deg?

Svarene er forskjellige, slett ikke entydlige, men ofte svært difuse.

Men faen, sier jeg, lei en barnepike, stikk avgårde, lag den filmen!

Jeg kan da ikke det, hva vil folk tro? At jeg ikke kan ta vare på ungene mine?

August Strindberg reiste fra hustru og barn, men han var jo en egoistisk drittsekk!

Det er vi da alle enige om!?

Og hustruen, Siri von Essen, som ofret en lysende skuespillerkarriere, ja, hva med henne?

Sorry Siri, sorry, sorry.

Legg ned arbeidet damer, streik for svarte!

Eller gikk Nora Helmer forgjeves ut av den døren?

TRE HØNS 2

I går så jeg for første gang en episode av den amerikanske tv-serien TrueBlood.

Scenen er f. eks slik; et par, lekkert sminket og kledd som i New Orleans på 20-tallet møter et annet par på en musikkbar. Scenen ender med en orgie i sex og blod, tette bilder når livet ebber ut, sengen flyter av blod og sekreter mens nakne kropper parer seg i utstuderte kameravinkler....

Dette er en av de mest populære underholdningserier for ungdom.

Vel, jeg blir ikke rystet eller sjokkert.

*

Rett før påske ble det slaktet tre høns på Black Box, og bl.a Scenekunst.no flommer over av sjokkmeldinger om denne hendelsen.

Selv Norsk Kulturråd vurderer mulignes å trekke tilbake den økonomiske støtten til Julian Blaue og hans kumpaner, på grunn av planlagt dyremishandling og for rå sexscener, som man skal ha seg frabedt på selv alternative norske scener.

Jeg kan ikke uttale meg om grovhetsgraden av hendelsene på denne scenen fordi jeg ikke har sett forestillingen, men jeg er i mot alt som heter yrkesforbud.

For Julian Blaue (som jeg heller ikke vet hvem er) er ikke lenger ønsket på noen scene i Norge, sier Scenekunst.no.

*

Jeg elsker teater og forestillinger som provoserer.

På 70-tallet satte Charles Marowitch opp EN FOLKEFIENDE på National, en rå, ny og svært provokativ tilnærming til Ibsen. Jeg tror ikke noen ville løftet et øyelokk til den i dag, men den gang fikk forestillingen førstedame Wenche Foss til å gå fra konseptene der hun satt som publikum under gullbuen. Hun reiste seg opp og ropte FY FY FY!!!!!

Jeg var også i salen, og jeg husker at jeg kjente en frydefull iling gå gjennom kroppen.

Vel, Wenche Foss stoppet forestillingen og forlot rokokkosalen under stadig høyere rop.

*

Teater skylder seg selv og sitt publikum å flytte grenser, skape innsikt og forståelse.

I sin tid krevde en skuespiller at ET DUKKEHJEM skulle skrives om, for hun kunne ikke forsvare at en kvinne forlot sine barn...

Rett før påske var jeg så heldig å se Kate Pendry som Johnny Johnsen i D'Hus

- han snakket om womens rights, sa bl.a til kvinnene i salen:

"Hvorfor tror du at det er så viktig at bare DU må være hjemme med barna, det barna trenger er melken du har i brystene, men - hva får deg til å tro at du er en HELLIG KU?!"

Det var befriende deilig å høre. Men jeg ble litt sjokkert, jeg må innrømme det.

*

Nå er det tre høns og en dildo, et overgrep, en voldtekt vi snakker om.

Slakting av høns, overgrep, og voldtekt skjer hver eneste dag i Norge, men fra scenen skal vi beskyttes mot det. Vel, at Julian Blaue og hans forestilling ikke holder mål kunstnerisk, som noen hevder, er en helt annen sak.

Jeg har som sagt ikke sett den, og kan derfor ikke uttale meg om den.

Men som jeg skrev på denne bloggen i går, jeg velger å tro at han vil fortelle oss noe.

For alt for ofte ser jeg teater som ikke har noe som helst på hjertet.

Og om målet er at alt som vises på en scene skal være sensurert, sjekket og parfymert for våre sarte sjeler, så fatter jeg ikke poenget med det frie feltet, tildelingsordninger for alternativ kunst som ikke kan vises under gullbuer og i plysjsalonger.

TRE HØNS PÅ BLACK BOX

Julian Blaue har slaktet 3 høns på Blackbox, han er bannlyst på norske scener.

*

For litt siden, under åpningen av Dramatikkens Hus fremførte skuespilleren Anitta Suikkari en monolog i forestillingen "Henvendelser"

- og en anmelder skrev "det er ikke ofte det ropes fra magen på en scene i Oslo!"

- og jeg tenkte, faen, hvorfor var jeg ikke der?

For svært ofte dysses jeg i søvn på teaterforestillinger.

Men nå altså 3 myrdede høns og en dildo.

Folk som reiste seg, anmeldere som gikk i avsky, og Black Box som tar avstand fra disse bestialitetene, lover sitt publikum at slike uventede sjokk aldri mer skal forekomme.

*

Det er ikke lenge siden NRK viste en dokumentar om Rema 1000-hønsenes grufulle vei til kjølediskene. Et liv som får Guantanamo til å fremstå som et opphold på en feriekoloni.

Jeg kjenner ikke Julian Blaue, jeg har ikke sett forestillingen, men jeg velger å tro at han vil fortelle oss noe....

Og høns drepes da i tusenvis i Norge hver eneste dag.

Og på grunn av at publikum vil ha ekstra store kyllingbryst pumpes de små kyllingene fulle med hormoner slik at de vokser alt for fort, på 30 dager blir de slakteferdige.

Denne hurtige veksten fører til det sørgelige faktum at om kyllingen forsøker å komme seg på beina knekkes de på grunn av at den ikke har hatt tid til å utvikle beinbygning som kan bære dens egen vekt...

Bare dette er jo et helt scenisk drama i seg selv, men for all del

- la oss få fler betydningsulle og meningsmettede tekster om vår egen selvopptatte eksistens...

Jeg for min del holder en knapp på høna.

Og da særlig med publikum til stede.

Et hønseliv er uansett en kortvarig trist affære.

HELLO SAPMI!

HELLO SAPMI!

*

Jeg er nettopp hjemkommet fra noen fantastiske dager i Sapmi.

Jeg har deltatt i Sami Grand Prix, og det ble ingen pokal, og det er helt greit.

Men uansett, gøy, gøy, gøy.

SAMI GRAND PRIX har blitt en monstermaskin, et stort show med videoskjermer og spektakulær scenografi, et stort team jobber i forkant, under og etter finalen.

*

Jeg mimrer tilbake til gamle plasthall-dager, da vi alle var unge.

I år var det 20 års jubileum for dette som er blitt en folkefest i store lille Kautokeino.

Det som enkelte onde tunger har har kalt en "dyr familiefeide" mellom Maze og Kautokeino, har nå blitt et stort fargerikt fellesskap, hvor selv en "svenske" kan bringe det gjeveste troféet over grensen, for det er i slike happeninger som dette vi forstår og erfarer at det samiske folket bor i fire land, og at kan møtes til fest, varme, glede og tevling.

Der har nok poltikerne mye å lære.

*

Andre kaller SGP og MGP for den sak skyld for "tull og fjas" og mener at seriøse sangere og musikere ikke bør ta i dette freakshowet med ildtang, vel

- jeg elsker SGP som jeg elsker MGP.

Ingenting er som når Per Sundnes tar på seg bunaden og med en buktaledukkes diksjon forteller fedrelandet små hemmeligheter om de største stjernene og deres forberedelser til finalen, kjoler, hår, og ja - fjas...

*

Vel, lørdag var det en fryd å gå ut på den store scenen, se alle de festkledde menneskene, se alle de ti tusenvis av søljene som blinker der nede i mørket.

Men: WHAT TO WEAR IN SAPMI? er alltid det største spørsmålet.

Selv falt jeg for sort med små samiske dibbedutter, belte og sølje.

Men her var alt fra überglam, samiske salsaqueens, moderne "teknokofter, og lange hvite kjoler med døde pelskatter om skuldrene, rockegutter i jeans og t-shirts, men selvfølgelig også de tradisjoelle samiske koftene, da særlig i joikeavdelingen.

*

Jeg elsker de eldre joikedamene, de som sitter stille i backstage, med en kaffekopp og veska på bordet foran seg, de smilende damene og mennene som kan faget, som går stille i dørene, som går forsiktig og ydmykt inn på scenen og leverer vellyd og magi.

Siden ingen av de samiske mediene har tatt seg bryet å reflektere rundt SGP som fenomen, gjør jeg det her, for SGP er et krysspunkt hvor den "gamle" og den "nye" samiske kulturen møtes.

Påskescenen har blitt et sted hvor "ny" samisk kultur fødes og får rotfeste, en arena for nedbryting av fordommer, slik jeg ser det.

Der de tre samiske teatrene ofte synes å "stivne" i kostyme og form, er SGP et friskt pust og små løfter om framtida, oopps, nå skrev jeg det jeg ikke hadde tenkt å skrive.

Men ok, SGP er kanskje tull og fjas, og "tåler" å bli pakket inn i fjær og glitter.

En sterk og vakker teatertekst behøver ikke så mange tekstiler for å nå over scenekanten.

Ok - og ooops - skal vi ta debatten?

*

HELLO SAPMI!

Takk for en strålende påske.

NEI, MEN HALLO? ER DU HJEMME IGJEN!?

Jeg har blogget side opp og side ned om Paris, om franskmennenes utsøkte eleganse og høflighet, om den gode maten, byen - ja stort sett...

Nå er jeg i det som mange tror er en av verdens utposter.

Jeg er i Kautokeino, midt på vidda i store lille Norge.

Ok, her er det ingen som sier "god dag min herre", eller løfter elegant på stråhatten og fyrer av de sedvanlige glosene, men her finnes noe annet som ikke finnes så mange steder i dette iskalde landet, her finnes en gammel overlevning fra tidligere tider som heter vennlighet og varme.

I går traff jeg en gammel kvinne på torget, jeg skal ikke nevne navn, hun sa:

"Nei, men hallo! Er du hjemme igjen?!"

Jeg kjente en varm hånd gripe meg rundt hjertet

(for å bli litt overpoetisk, men det kan det jo hende man blir i møte med en slik plutselig vennlighet) - og dagen lyste opp i kapp med påskesola.

Vel, jeg sier ikke at Kautokeino er et Shangri La eller et gjenfunnet Atlantis, her finnes sure ungdommer som sleper seg langs veien med saggebukser og rumpesprekken synlig, og konflikter finnes det sikkert nok av - men jeg synes det er deilig å være tilbake her!

Jasså, er du hjemme igjen? Hvem sier det i Oslo?

Hvem sier i det hele tatt noe vennlig i Oslo?

Vel, jeg er i lyrisk humør her jeg sprader rundt i festivalstemning, jeg møter gamle kjente, treffer nye mennesker, jeg koser meg. Hører konserter, ser teater....

I kveld skal jeg delta i Sami Grand Prix, men det vet du sikkert, for jeg peprer jo stadig nettet med alle mine aktiviteter:-)

Vel, når får det være nok bloggbabbel for i dag, jeg logger meg ut i livet baby...

PÅSKEMORGEN SLUKKER SORGEN.

Kaffe, ja, kaffe....

iPhoto

Jasså, De kan retusjere? sier Greger Werle til Gina Ekdahl i Vildanden.

Ja, svarer hun, jeg kan det! (pass Dem bare!)

For i Ibsens tette familiedrama handler det om å forskjønne virkeligheten, justere fargene, fjerne skjemmende flekker og for dype skygger.

Men etterhvert som dramaet skrider fram faller masker og den grelle virkeligheten kan ikke reddes av pensler og fargebad...

*

Etter at jeg gikk over til Mac har jeg kastet meg over iPhotos lykkeliggjørende verden av muligheter, vips, en hake mindre, klikk, og hudfargen din ser frisk og fin ut, eller før musa over bildet, og det fremmede mennesket som har sneket seg med i bakgrunnen er borte.

I iPhoto kan du gjøre deg selv og dine venner så lekker og shiny du bare vil.

Selv katten tar seg ut fra sin beste side etter en omgang i Mac-baby's vidunderlige verden, de gule øynene tindrer som rav, og pelsen blir blank og fin, ja stort sett.

*

Selv et regntungt Paris kan fremstå som en solfylt paradis i fiffig blålys.

Og Bodø eller Harstad for den slags skyld kan få et lite anslag av poesi mellom snøhaugene.

Ja, det er en verden av muligheter for løgn og virkelighetsflukt.

*

Pentimento, vet du hva det er?

Jo, i gamle dager kunne det hende at kunstnerne malte over sine egne motiver.

I lag på lag la motivene seg, og så, kanskje to hundre år senere begynte noen å skrape på overflaten, og de underliggende motivene kom til syne.

Det er nesten som et drama, en scenetekst, ordene ligger "øverst" på papiret, men nedover i teksten, bak ordene ligger lag på lag av mening som skal løftes opp fra papiret av regissører og skuespillere...

*

Nesten alle på Facebook og Twitter, på egne hjemmesider - forskjønner seg selv og sitt liv.

Og i pressen - selv tunge politiske skribenter lyssettes og gjøres lekre på by-line-fotos.

Ok, Marie Simonsen undervinklet - bare slanke bein og lekker laptop ble kanskje i meste laget - men ta en titt i avisen, jeg har sett henne på gaten, hun er slett ikke så duggfrisk i virkeligheten. Men hvem vil være seg selv når man kan være en annen?

*

Selv legger jeg ut forskjønnede bilder av meg selv på FB og andre steder.

iPhoto er selve drømmefabrikken for fjerning av begynnende dobbelthaker og sliten hud.

Og jeg mistenker mine 1200 "venner" for å tenke

"Herre fred, så selvopptatt dette mennesket må være!" - ja, ha ha...

Så ja, jeg er selvopptatt, men kjære vene, jeg legger meg ikke under kniven.

Jeg leker bare litt med virkeligheten. Pynter på det skaberrakket jeg er.

På jobben tar jeg jo på meg løsbarter og parykker og det som verre er.

*

Så ha en god dag alle venner på Facebook og Twitter.

Dere ser fabelaktig ut alle sammen!

Dere har vel ikke jukset litt?