NEI, NÅ SYNGER VI LITT DERE!

Amsterdam i går: Kunstnere slått ned av politiet under demonstrasjone mot at kulturbudsjettet kuttes med 25%.

I økonomiske kristider er det alltid kulturen som ryker.

Italia kutter med 15% og Irland med hele 50%, Frankrike og Spania følger opp.

Kulturen er glasuren, den dyre, overflødige pynten på toppen av kransekaken, her i Norgeslandet, som ellers i Europa.

For i Norge fosser kulturministeren fram med kutt, omstruktureringer og merkelige føringer.

På scenekunst.no i går skriver teatersjefen ved Trøndelag Teater at kunst ikke skal pålegges å være et politisk verktøy for integrering, særlig ikke av en regjering som bryter barnekonvensjonen. Men la nå det ligge.

Som skuespiller og dramatiker får jeg de underligste spørsmål fra "folk flest" i selskapslivet,

hør her:

Kan du leve av det da?

Om det ikke er folk i salen, får dere penger da?

Får dere mere lønn når dere spiller i en suksess?

Deler dere overskuddet?

Føler du ikke at du er en belastning for samfunnet?

Men hva jobber du egentlig med?

Kjenner du hun skuespilleren, hva er det hun heter igjen, jo Jenny Skavlan?

Jeg mistenker Arbeiderpartiet (regjeringen) for å mene at kulturen skal være noe festlig, noe politisk korrekte greier som skal være en samlende faktor, helst kompet av en sur kassegitar ved bålet på Utøya, som skal ha et par damer i burka i ensemblet, eller være en velment og svett konsert i Jacobs Kirke med en forfulgt sanger fra Palestina, noe som gjør godt for vår kollektive samvittighet.

Være en slags butikk som skal lønne seg i penger, som kan måles i årsverk og hva det hele tiden koster samfunnet i rene kroner.

Vel, kulturlivet omsetter for et enormt antall millioner i året, det vet vi, men ingen har forsøkt å måle verdien av kulturlivet, prøvd å finne noen sammenhenger.

Politikere elsker underholdning på landsmøtene sine, hyrer inn store artister som synger noen små sanger på banketten, betaler dem i dyre dommer med den ene hånden, mens den andre hånden snapper vekk støtte til kulturskoler, riksdekkende konserter og andre tilbud som ganske sikkert har vært en medvirkenede faktor til at nettopp denne kjente kunstneren står og underholder på landsmøtet!

Det statseide selskapet Statoil har en slogan:

"De største drømmene fødes på de små scenene!"

Nå er de små scenene fratatt Rikskonsertene, musikkskoler legges ned, budsjettene kuttes, kulturen skal lønne seg på lik linje med oppdrettsfisk og olje....

Og på Utøya klinger en sprukken gitar, mens Jens og Anikken roper:

"Nei dere, nå tar vi refrenget en gang til!"

Jeg er ikke så redd for Siv Jensen og FrP lenger, ikke så skrekkslagen for at de skal ta fra oss kulturen.

Det klarer de sittende politkerne mer enn godt selv, helt uten FrP's hjelp!

HAPPY BIRTHDAY TO ME!!!!

Jeg husker min "første" fødselsdag.

Jeg var fire år, mamma og tante Solveig kokte vaniljesaus og lagde bringebærgelé,

bakte kaker og pølsegryta sto dampende på ovnen.

Det er den første fødselsdagen jeg husker.

Den skulle også bli den siste, som barn.

For en dag kom plutselig Gud og banket på døren, i form av to foldeskjørtkledde damer med bladet "Våkn Opp!" under armen.

Pappa bråvåknet, fant sin Gud, og vips, ingen fødseldager, ingen jul, nei, jeg er ikke et skadet barn, men i dag velger jeg å huske denne litt totalitære forandringen i barnelivet.

I dag feirer jeg jul og fødselsdager med brask og bram!

Jeg tenker at når som helst kan regjeringen innføre rasjoneringskort, at det kan bli slutt på kremfløte i butikken, så jeg klemmer til.

Selvfølgelig kan dette ha litt sammenheng med "den lille gutten med svovelstikkene-barndommen"

Han som ikke ble feiret eller fikk delta i feiringer, som ikke fikk pakker til jul, jeg vet ikke?

Hvorfor jeg forteller deg dette?

Jo, fordi for det første er det aldri for sent å få en god barndom, og for det andre er jeg takknemmelig for at jeg våknet i morges av min kjæres glade stemme, med kaker og kaffe, milde gaver i form av et drivhus til hagen og splitter nye gummistøvler!

Og at vi skal huske å takke, takke for livet, for alt det fine!

Her i verdens beste land overhørte jeg en replikk fra en amerikansk gatemusikant på Karl Johan i går: "Another day in Oslo, the sun is shining, and no one is smiling, oh God!"

etterfulgt av "Knockin' on heavens door"

Jeg tror ikke, som min far, at jeg kommer til himmelen når jeg dør.

Men jeg tror på å gjøre godt, på ikke å sy puter under armene på ungene våre, ikke overøse dem med dyre gaver, heller gi dem kjærlighet.

Ja, jeg tror på kjærligheten, so to speak, for det går an å overleve, selv om noen tar fra deg både jul og fødselsdager. Og jeg sier, som jeg alltid sier, når ting er vanskelig i voksenlivet:

Slapp av, du kunne ha ligget på et jordgulv i Afrika! Mo ha...

Jeg ser at dette ble en veldig personelig tekst, og det var den også ment å være.

Takk for fine ord alle!

OM Å BLI LEST, SETT&HØRT...OG LITT OM GAY PRIDE.

Jeg er ingen rosa moteblogger, jeg er heller ingen tung "put the record straight" politisk blogger, jeg er en vanlig "sur gubbe-blogger" som undrer seg over verden, som bruker bloggen som et pustehull når scenetekstene jeg hele tiden jobber med går på tomgang.

Men jeg leses av relativt mange, har en liten fanklubb.

For det er jo det en blogg handler om, bli lest, sett og hørt, og så slipper du dette forlaget som skal utgi det du skriver, det er bare push the button, og vips, du er skribent.

Ofte føler jeg en slags skam ved det å ha en blogg.

Jeg tenker, hvem gidder lese det jeg skriver?

Og av og til tenker jeg at jeg skal legge ned hele greia, heller skrive en bok, en roman om Oslo på 7o-tallet, den gangen vi som plutselig har blitt litt eldre rula byen, da vi gikk i paljetter og Bowie-hår i kanossagang til Safari ute på Sjølyst, eller sto og hang på Bajazzo i Bygdøy Allé, da håret var høyere enn himmelen og platåskoene likeså.

Da det var karneval på Metropol i februar (tror jeg det var) - da mannlige dronninger kledd ut som Kleopatra ble båret inn av seks gullmalte nakne menn, og Nelly Nylon hadde så høyt hår at hun måtte ligge baki en maxitaxi for å komme seg til byen, da ølet kostet 9 kroner og sigaretter var sunnere enn hvetegress og ruccola.

På lørdag tok jeg turen innom Gay Pride-området nede på Rådhusplassen, en temmelig slapp affære, men sunn norsk ungdom, med vakter i døra som konfiskerte min lille glassflaske med grønn te, og i stedet for hasjrøyk var det bare duften av Paco Rabanne og andre umenneskelige dufter man kunne sniffe inn.

Nei, ungdommen nå til dags er det lite trøkk i!

Men på den andre side, verden har gått framover.

For seksuell legning står ikke lenger øverst på CV'n for de fleste av oss, så sånn sett...

Men jeg husker "de grå skyggers by" - lille Oslo hvor homsene snek seg rundt hushjørnene og smatt som vettskremte kaniner inn på Metropol, Venstres Hus eller Fallas Kro på Majorstua, den gangen farlige gjenger sto og ventet oppe ved Karl Johan, og du måtte plukke av deg strutsefjær og strass før du stilte deg i taxikøen på Vestbanen, som det het den gang.

Nå heter bygningen Nobels Fredsenter, kan være noe der...

For i dag er slagordet;

SOME OF US ARE GAY, GET OVER IT!

Jeg følte meg litt som en muséumsgjenstand der jeg flanerte blandt all denne sunne ungdommen nede ved Rådhuset. Og jeg kjenner meg aldri så gammel som i homomiljøet, selv om jeg alltid vil være femten år yngre enn Tina Turner, det kan selv ikke den sureste dragdronning gjøre noe med, mo ha.

Men det er i homoverdenen som i verden ellers, et stykke kjøtt er ikke spiselig om det har ligget for lenge i kjøttdisken, det handler om å være fresh og lekker, og helst ikke lukte kjøtt, som de fleste mennesker er laget av...

Hva var det egentlig jeg skulle skrive om i dag?

Jeg husker ikke, jeg begynte bare å skrive, men det er jo det skriving handler om.

Vil forresten sende en stor hilsen til Kim Friele, de homofiles Rosa Parks, som satte alle kluter til, som trosset overmakten, sin bergenske konforme familie, som tråkket opp sporene for alle de som senere skulle myldre ut av skapene i tusentall...

Nå ser de homofiles klesskap like grå og triste ut som de fleste heterofiles, så på en måte er vel kampen vunnet? Nei, det er den slettes ikke.

Jeg så to muslimske gutter (eller de så ut som muslimer:) som gikk og holdt hverandre i hendene. Jeg smilte til dem, og de smilte tilbake. To små skye glidelås-smil.

Det er det lille øyeblikket jeg vil huske fra Gay Pride i år.

Ellers melder jeg om at musikken er den samme!

Like tacky og dårlig som den skal være.

Så , skjerp dere folkens, det ække fest før parykken brenner!

VIRKELIGHETEN

Når virkeligheten blir for virkelig tyr vi til noe vi kaller reality.

Mange av oss higer etter våre "15 minutes of fame", og de fleste unge vil på tv.

Nå kan du knulle deg til stjernestatus i Big Brother-huset, synge surt og hjelpeløst i X-Faktor, gå til en eller annen breddegrad i 71 grader Nord, sitte og snakke om ingenting ved svømmebassenget på Paradise Hotel, eller lage mat med vekslende hell i et eller annet kokeprogram, ja stort sett.

Og etterpå blir du kjendis, du inviteres til talkshows hvor du skal uttale deg om krig og fred og sånn, du blir en førsteklasses borger av kongeriket som går foran køene på in-stedene, du får egen kleskolleksjon, parfyme, du blir programleder for et nytt virkelighetsfjernsynshow, du blir loset gjennom livet en stakket stund av en eneste grunn - du har vært på tv.

Ja, virkeligheten har blitt skiftet ut med reality, for virkeligheten er ofte for blass og kjedelig. Derfor lyssettes den, sprayes med selvbruningskrem og sololje, blir påført hair-extention og løse øyevipper, tangatruser, nakne pupper og bikinilinjen vokses, alt menneskelig skiftes ut med babbel og fjas ved bardisken, osv...my oh!

Så har du disse andre, de som går ut i den virkelige virkeligheten, i kamuflasjeuniformer, som ligger søvnløse ved fronten med livet som innsats, som av og til kommer hjem i en hvit kiste, som man ser et lite glimt av på virkelighetsfjernsynet mens justisminister og forsvarsminister står med bøyd hode over nystrøken drakt, og flagget vaier i regnet.

Eller som kommer hjem i live, til fedrelandet og venner som har tikket og gått videre, og som skal reise seg etter krigens (som ikke er krig) grusomheter, skaffe seg en karriere, kanskje få en stusselig liten medalje på sitt traumatiserte bryst, ja, du vet hvem jeg mener, disse som vi ynder å kalle være beste kvinner og menn.

For dem venter ingen lyskastere eller andre kjendis-fordeler.

Jeg forstår de selvbruningsbrune kjekkasene og bimboene ved svømmebassenget godt, når du har gjort en innsats for fedrelandet på tv skal det lønne seg, ikke sant?

For de andre, våre beste menn og kvinner, venter bare en eneste ting.

Stillheten etterpå.

Forslag til nytt virkelightesfjernsyn-konsept:

Paradise Hotel Kabul! Anyone?

EN ØKOLOGISK HØNES DYSTRE FROKOST

I dag har jeg kjøpt en økologisk høne, eller rettere sagt en kylling, jeg synes bare ordet høne har litt mer fonetisk svung over seg.

Fuglen veier nesten 2 kilo og kostet 249 kroner, for den prisen kunne jeg kjøpt 6 Rema1000-høns - men det gjorde jeg altså ikke.

Nå ligger dette beistet på fjøla ute på kjøkkenet og venter på å gå til himmelen sammen med hvitløk, sitron, ingefær og chili, en blek skapning pakket i plast og med garanti-stempel på den ene rumpeballen, om nå hønsefugler har den slags.

Jeg prøver, etter å ha sett skrekkscenarioet om Rema1000-kyllingenes mareritt, å leve økologisk, være litt over vanlig "den brune eller grønne dunken-stadiet."

I det siste har jeg blitt en manisk tv-titter av dokumentarer om mat, matens vandring rundt jordkloden før den havner på våre middagsbord.

Dette er noen fakta om f.eks Pizza Grandiosa, det mest urnorske som kan oppdrives av nasjonal sikringskost i kongeriket for øyeblikket.

Grandiosa inneholder ingredienser fra de fleste verdensdeler, og kan kjøpes i 5-pakning i butikken til en pris som burde gjøre ølprisene flaue.

Kjøtt fra Argentina, ost fra Tyskland, paprika fra Spania, løk fra Chile, mel fra USA, osv, og tilsammen har disse ingrediensene fløyet eller reist 22oo mil rundt jordkloden for å havne i din matbutikk. Pizza Grandiosa er noe av det mest miljøfiendlige du kan spise, så vet du det.

Men altså denne økologiske kyllingen.

Hvor økologisk kan en kylling bli?

Ok, denne Ferrari-dyre fuglen jeg har kjøpt har ikke reist lenger enn fra Stange, men den er pakket i plast. Hvorfor det? Ja, den har spist mais og andre fine saker....

Og hvorfor er den holdbar til midten av juli når den er fersk? Jo, fordi den er tillsatt masse skumle greier som gjør at den holder til midten av juli.

En amerikansk forsker sa for litt siden:

"Så lenge vi ikke finner oss i at fersk mat råtner etter få dager, har vi tapt kampen om denne jordkloden!"

Jeg setter kniven i fuglen, tenker, nå din lurehøne, nå skal du få, men så kommer jeg på at høna allerede er død som en sild, eller som en høne.

Og tross alt, en "økolog-sick" høne fra Jacobs til 249 kroner må da være bedre enn 6 doktor Mengele-kyllinger fra Rema1000?

Nå har jeg befridd fugl, paprika, hvitløk, chili, sitroner, løk og ingefær for plast, og sitter igjen med en plastbærepose med plast og søppel, og jeg skjenker en tanke til mitt elskede Paris hvor de bare pakker fugler og den slags inn i et smørpapir, så du kan slenge den rett i handlekurven og ta den med hjem. Og grønnsaker og sopp pakkes aldri i noe som ligner på plast.

Jeg tror Vestens hang til plast handler om folks redsel for basiller.

Hørte forresten at bondegårdsbarnehagen på Kampen måtte stenge fordi noen hysteriske foreldre mente at om barna klappet levende dyr, kunne de få basiller på seg! My oh!

Men for all del, om du vil spise Grandiosa, eller fiskepinner (som inneholder fisk som er fisket i Norge, sendt til Tyskland for å foredles, så til Candada for å pakkes, for så å bli fløyet tilbake til Norge) - så gjerne for meg...

Jeg ser på den stakkars høna med et ømt blikk før jeg sender den inn i glovarmen.

Stakkars deg hønemor eller hønefar, du har det ikke lett du heller!

Men til den prisen - You better be good!

Siste fra FRU LUNDE: FOR MYE KULTUR I OSLO?

Nå er det for mye kultur i hovedstaden!

Kritiker og teaterorakel Inger-Margrethe Lunde fyrer av en bredside mot Oslo Nye Teater i gårsdagens Aftenposten.

Hun mener at Oslos eget teater bare kan legge ned, for, sier hun

"TRENGER VI SÅ MANGE TEATRE?"

Fru Lunde er en dame som like å skyte med kanon.

For ikke så lenge siden ville hun ta Jon Fosse ned fra sokkelen, en utkikkspost dramatikeren selv ikke hadde bedt om å bli satt på, men for fru Lunde er det noe galt med det meste.

For mye kultur? For mye teater?

Ja, det begynner å bli en stund siden Aud Schønemann og Wenche Foss rula scenen på Oslo Nye, og de store strutsefjærmusikalenes tid er muligens forbi, men for mye kultur blir det aldri noen steder, selv ikke i kvinneskulpturparkbyen Oslo.

Nå svømmer Oslo Nye Teater upstream, det er for lite penger, for tight for dette Olsos eget teater. Men å legge det ned er vel en ganske dårlig løsning?

Så vidt jeg vet har publikum strømmet til i spilleperioden for The Producers, og Dickie Dick Dickens, to vellykkede og kritikerroste produksjoner, og reportoiret er variert og vel, kanskje ikke så Oslo-forankret, men dog, det er folk i salen, og det er det det handler om i vår money talks-verden.

Og hvor veien går videre vet bare teatersjefen.

Men jeg tror Catrine Telle vet å styre skuta på tross av hva fru Lunde spår.

Ok, når har Jon Fosse klatret ned fra sokkelen og flytter inn i Grotten.

Så får vi bare håpe både for ham og Oslo Nye, at "mange kjem til å komma!"

Og at fru Lunde får en hyggelig sommer, og at det en gang i fremtiden kan komme noe positivt fra den kanten. Men for all del, for oss alle som driver med kultur, handler det om å være synlig, det gjelder selvfølgelig for fru Lunde også. Jeg forstår det!

Dette er min private blogg, så her mener jeg det jeg vil.

Og negative fru Lunder har vi nok av...

Herr Lunder også:-)

LANDET MED DE NEDSLÅTTE BLIKK

I mitt eget fedreland føler jeg meg aldri så ensom som midt i en folkemengde.

I Paris eller New York hender det stadig at du møter et menneskeblikk, i Norge, svært sjelden.

Norge er landet med de nedslåtte blikk, den private sfæres iskalde paradis.

I går i nærbutikken skulle en ung dame hekte på handlevognen sin og fiske ut tieren hun hadde stukket inn i vognen. Hun hadde problemer, jeg sto like bak henne, jeg spurte:

Trenger du hjelp? Ingen reaksjon, jeg gikk litt tettere på henne, ville strekke ut en hånd.

Fremdeles ingen reaksjon, jeg var et stykke luft.

Damen rev og slet i vognen, ga opp, gikk ut av butikken, fremdeles uten å ta inn dette levende mennesket som sto mindre en 30 cm fra henne i køen for å få en handlevogn.

På trikk og buss sitter folk og stirrer blindt fremfor seg, alt levende som beveger seg er ikke medmennesker, det er tom luft.

Ingen øyne møter dine, tomhet er det du møter i alles blikk i verdens beste land.

Over det hele ligger støyen av mennesker som snakker med usynlige mennesker i mobilene sine, babler i vei om livene sine i det offentlige rom, samtidig som de overser alt levende rundt seg.

I New York forleden var det en fremmed dame som stanset meg på gaten og sa:

"Baby, you got the most beautiful green eyes"

- du vet, som nordmann tror du umiddelbart at dette er noe lureri, at det står en langer på hjørnet klar til å stikke en kniv i deg, ikke sant?

Men det var bare det, 8 hyggelige ord fra ett fremmed menneske til ett annet, og dagen lyste opp, jeg gikk med litt lettere skritt oppover 5th Avenue.

Jeg var blitt sett som et levende vesen av noe annet levende. Det gjorde godt.

Det er mulig jeg er oversensitiv, det er mulig det er jeg som har en diagnose og ikke Norge.

Kanskje Norge er så farlig at det ikke lønner seg å se fremmede i øynene?

Jeg vet ikke?

Vi leter alle etter det mennesket, vårt eget utvalgte menneske vi kan stirre dypt inn i øynene.

Noen av oss er så heldige å ha funnet det.

Men før vi traff dette mennesket var det bare en i mengden.

Møtet ble utløst av to fremmede som valgte ikke å slå blikket ned.

Kankje ikke så viktig dette.

Men det er det jeg sitter og tenker på i dag.

SÅ MYE BEDRE FØR

Alt var mye bedre før, hører jeg av og til gamle mennesker sukke oppgitt.

Muligens blir jeg gammel selv en dag, kanskje vil jeg si, uff, alt var da mye bedre før?

Ja, eller? Var ikke alt mye bedre før?

Før hadde vi ikke åpne homofile vi kunne mobbe, ingen negere vi kunne ønske dit pepperen gror, ingen samer som joiket oss i øret, ingen russiske mafiabosser vi kunne være redde for, ikke noe fjernsyn som spydde ut virkeligheten i stuene våre, ingen monsterflått eller allergi, ingen ulv som spiste sauene våre, ingen karristinkende muslimske naboer som kunne få oss til å gå fra konseptene, ingen nynazister (bare gamle) ingen kirurger som ville skjære i ansiktene våre, ingen Jan Thomas som løp etter oss med en Butox-sprøyte i manikyrert homohånd, ingen Siv Jensen som snakket til oss på radio eller tv om muslimske konspirasjoner, ingen skyhøy rente som kunne komme til å ta livet av oss, ingen e-coli-bakterie eller morderagurker, ingen livsfarlige bønnespirer eller genmanipilerte sauer, ingen kongefamilie som giftet seg med almuen, ingen rappere som sa stygge ord, eller spioner som sviktet landet vårt, vi hadde ikke et eget land en gang!

Nei, alt var mye verre før, mye verre!

For hør her: Når du døde, så bare døde du.

Du ble ikke lagt i en fryseboks, eller ble kontaktet av dine slektninger via Lisa Williams i et direkteoverført tv-show fra Oslo Konserthus, og når du sluttet jobben etter 50 års innsats fikk du en skarve gullklokke som ikke var ekte gull engang, (ingen gullforgyldt fallskerm til 8 millioner)og når du ble døpt fikk du et fjollete lite sølvkrus som tante Olga har fått risset navnet noen fremmede hadde gitt deg lenge før du hadde noen bevissthet om at du var født), og for ikke snakke om når du ble konfirmert fikk du bare en 5o lapp av bestefar, og en sparekonto i Bondebanken slik at familien kunne sette inn penger til du en gang skulle ta kjørekort eller kjøpe bil, tenk, så mye verre enn nå, når ungene får flunkende nye silikonpupper eller havseilbåt til konfirmasjonen, ja, alt var mye verre før, mye, mye verre.

Ja, alt var verre før, den gangen alle snakket bare norsk, og et lingafonkurs var det hippeste du kunne få, den gang vi satt og sa: I am an apple! og Kvikk Lunsjen var dobbelt så stor som nå, og vi ble dobbelt så tjukke av å spise den, da ingen viste om asbest og Radar inesektsmiddel var den sunneste nektar, og appelsiner het sydfrukter og Hurtigruta var den eneste forbindelsen nordover, og Paris var en uoppnåelig drøm, og onani kunne føre til blindhet og lamme bein...

Det eneste som var bedre før er at alle var så jævlig fornøyde med å ha det så bra, den gangen vi ikke tenkte på at før før var det mye bedre, og lenge før før før, var det enda bedre osv...

Ja, én ting til var bedre før. Det var lettere å lyve.

Men så kom Google, og så var helvete løs.

For nå kan du med et eneste tastetrykk motbevise at ingenting var bedre før.

Folk var sykere, levde kortere, spiste mer usunt, røykte og drakk, ja, levde som ville dyr.

Så neste gang jeg hører et gammelt menneske sukke:

Å, alt var mye bedre før!

Da skal jeg glefse:

Hva faen mener du med "før"?

Før iPad 2 eller iPhone4?

Eller mener du før Hurtigruta endelig kom fram til helvetes Kirkenes?

AKKURAT NÅ

AKKURAT NÅ springer valmuene ut, akkurat nå er det nok, sitte på en grønn benk, se de tomme stolene, benkene, der mennesker satt i natt, de kulørte lyktene, regnet som pisker mot rosene, gresset, løvetenner, sneiper og et gjenglemt vinglass, ekkoet av stemmer som henger igjen, latter, fryd, intime betroelser, ønsker, sladder, livet er ikke det verste man har...

AKKURAT NÅ slår hjertet gode slag, verden er så langt unna, søndag i hagen, mer en nok, mer enn nok, jeg lar livet bare være det det er, mer enn nok, akkurat nå ligger gleden i det regntunge pæretreet, i de gule våte fredsrosene, i sandalene mine som trekker vann, kaffekoppen som vannes ut av regnet som ikke plager meg, akkurat nå, er jeg der jeg vil være, ingen ting å engste seg for dette livet - ikke i dag, regn og en strime lys bak skyene, snart Hellas, New York napper fremdeles i anklene, og høsten er om lenge, i et annet liv...

AKKURAT NÅ, dette øyeblikket, mer enn nok, alt settes på vent i dag, ikke lese, ikke gjøre noe, bare sitte her, på denne grønne benken, under pæretreet, mens regnet høljer ned, akkurat nå, mer enn nok, kan ikke måles på børser, lykke, mer enn nok, nå logger jeg av, for nå begynner denne teksten å gå på tomgang, hvor mye kan man skrive om noe så flyktig som lykke, jeg stopper nå, før jeg får blod på tann...

TENK DET, HEDDA!!

Som dramatiker hadde jeg to urpremierer siste år, så jeg skal passe meg for å virke snurt eller fornærmet for at jeg ikke er nominert til noen Heddapris. Jeg vet ikke engang om jeg er blitt vurdert, eller om Heddajuryen har sett disse to stykkene.

I de siste seks årene har jeg vært tilknyttet Nordland Teater, et teater som de mest snobbete og uvitende avskriver som et lille filleteater langt der oppe i nord, et sted det er kronglete å reise til, med flybytte og kuling, og tja - stort sett, men Nordland Teater er et teater som lager mye fint teater bl.a for barn og ungdom.

For ikke så lenge siden hadde teateret et prosjekt som ble kalt "Kyss katta" - et prosjekt som utløste tre urpremierer (Søstrene Pommers Pannekaker - Julies Drøm og Kirsten og Connie) alle tre skrevet av dramatiker Silje Holtet. Andre som skriver for Nordland Teater er Stein Elvestad og undertegnede.

Jeg har skrevet forestillinger som "Eksil" "Den Svarte Grisen" og "Marilyn - Nobody's baby" for dette teateret, og ingen av disse har blitt anmeldt av hovedstadspressen, og så vidt jeg vet ikke blitt vurdert av Heddajuryen.

For det er svært vanskelig for teaterhusene i nord å få oppmerksomhet, og særlig vanskelig å bli anmeldt av andre enn den trofaste lokalavisen.

Ved min siste urpremiere fikk vi mail fra en av Norges største aviser hvor det sto "vi kan ikke komme, for det er to viktige premierer i Oslo i helgen" - mer i klartekst kan det vel ikke sies. For både for hovedstadspressen og tydeligvis Heddajuryen er alt som skjer i sentrale strøk viktigere enn det som skjer i provinsen.

Dette er ganske merkelig, for det er i provinsen det spilles mest ny norsk dramatikk, det er kortere vei til produksjon, skuespillerne er mange og begavede, men de synes ikke på samme måte som skuespillere i større byer, fordi de ikke har samme tilgang til film og tv-jobber, samt at de ikke blir anmeldt av riksdekkende aviser, og forblir derved lokale størrelser til glede for teaterets lokale publikum.

Det jeg reagerer mest på er Ida Lou's uttalelese om at "vi kan ikke gi pris til nok en versjon av Reisen til julestjernen!" Hvorfor ikke det? Er ikke Hedda en fagpris, en pris for enestående prestasjon på scenen? Om man gjør en strålende Sonja eller bestemor Skogmus, så teller ikke denne rolletolkningen fordi stykket ikke er politisk korrekt å like?

Og hvorfor, om teater for barn og ungdom skal være nytt og innovativt, leter ikke Heddajuryen der slike forestillinger finnes? Vi vet da alle at det ikke er på Oslo Nye eller Nationaltheatret nyskapingen av barneteater skjer?

Og hvorfor, når det hyles etter ny norsk dramatikk, kan ikke Heddaprisen innstifte en pris for nettopp det?

Atter en gang er Nord-Norge underrepresentert i nominasjonene til Heddaprisen.

Så vidt jeg vet har HT og Beaivvas Sami Teahter fått hver sin pris, og Nordland Teater har blitt nominert to ganger. Teateret Vårt har fått pris og er i år nominert sjette år på rad, og i fjor fikk SOF pris for fokus på ny norsk dramatikk, men Nordland Teater som i samme periode spilte like mye av samme kategori ble ikke vurdert eller nominert.

Jeg mener at så lenge ikke alle teatre i Norge blir likestilt, blir vurdert og anmeldt, er det vanskelig å ta pulsen på norsk teater. Og så lenge en premiere i Oslo er viktigere enn en premiere i Mo i Rana, vil vi bli stående på stedet hvil.

Jeg skatter Ida Lou som en reflektert og vidtfavnende journalist, og jeg håper hun, i kraft av å være jurymedlem i Heddaprisen, vil gjøre noe med dette.

Selvfølgelig vet jeg at dette handler om penger, at det er dyrere å farte opp til Nord-Norge flere ganger i året enn å kjøpe en billig Norwegian-billett til Bergen eller Stavanger, men om Heddaprisen skal ha troverdighet som seriøs teaterpris må mer ressurser settes inn slik at alle vurderes på lik linje.

Og det står ikke på vilje fra oss i provinsen.

Nå har Haugesund Teater brukt opp Pia Haraldsen-trikset, dere vet, da hele Oslopressen dro hals over hode for å bivåne en Romeo og Julie-premiere der den stakkars catwalk-kjendisen hadde syv replikker...

Selvfølgelig kan HT, Nordland Teater og Beaivvas Sami Teahter legge alle premierene sine til Oslo, men det ville jo være et brudd på statuttene...

Uff, dette langstakte landet, men "der det meste er nord" - for å sitere poeten.

SOM MED EN PISTOL MOT TINNINGEN

Ofte, når jeg hører på nyhetene, får jeg følelsen av å ha en pistol mot tinningen.

Her en noen dialogsnutter fra siste agurk-uker:

(Siden jeg er dramatiker har jeg skrudd litt på dramaturgien, og gitt journalistene litt større ordforråd)

Hallo?

Hallo!

Hvorfor var ikke Telenorsjefen hjemme da mobilnettet lå nede?

Han var i Danmark.

Hvorfor det?

Han feiret en venn som fylte 50 år?

Hvorfor?

Fordi han var invitert. (for faen)

Men hvorfor var han ikke hjemme?

Han var i Danmark!

Skal ikke en sjef være hjemme når KATASTROFER inntreffer?

Jo, men nå var han altså i Danmark!

Hvorfor var han det?

Det har jeg sagt!

Men skulle han ikke ha vært hjemme?

Muligens, men nå var han altså ikke det!

Vil dette få følger? Må sjefen gå?

Nei, det tror jeg slett ikke!

Hvorfor ikke det?

Vi fant jo ut av det.

Men er ikke dette sjefens skyld? Er han ikke ansvarlig for dette?

Nei, det er han ikke.

Å? Er det lederproblemer i Telenor?

Nei.

Hvorfor ikke?

Jeg forstår ikke spørsmålet...

Kilkk.

(Konklusjon: Sjefer må aldri reise noen steder, og vi får penger igjen for den perioden telefonen ikke virket)

*

Hallo?

Hallo!

Er det nå slik at dere råder folk til ikke å spise morderagurken?

Nå er det ikke vi som har kaldt agurken for morderagurk.

Men er ikke agurken farlig?

Det vet vi ikke!

Men dere mener at det er den tyske agurken som er farlig?

Det har vi ikke sagt!

Hva med bønnespirer? Råder dere folk til å unngå dem?

Vi råder bare folk til å vaske hendene før de lager og spiser mat.

Hvorfor snur dere nå, i går var agurken smittekilden?

Det har vi ikke sagt!

Hva er det eksakt dere sier da? Dere kan ikke hoppe fra agurk til bønnespirer?

Vi jobber med saken, agurken er sjekket ut av saken.

Ok, da er det altså bønnespirene?

Det vet vi som sagt ikke!

Hvem kan stilles til ansvar for dette?

Jeg forstår ikke spørsmålet...

Klikk.

(Konklusjon: Agurken er foreløpig sjekket ut av saken)

*

Hallo? Er det NRK-sjefen?

Ja, det er det.

Hvordan kunne dere la TV2 snappe OL-rettightene rett foran nesen på dere?

Vel, nå var det vel ikke akkurat slik det foregikk.

Men TV2 fikk dem?

Ja, det gjorde de. Gratulerer til TV2.

Og nå vil du sitte med hendene i fanget å se på at P4 snapper radiorettighetene?

Ha ha, nei, det vil jeg ikke.

Men hva tenker du å gjøre da?

Dette er et for stort spørsmål til at jeg kan gi deg et vettugt svar på stående fot.

Vil dette svekke NRK som allmennkringkaster?

Det vet jeg ikke:

Vil dette få følger for deg som sjef?

Det tror jeg ikke. NRK har er bredt tilbud til sine seere.

Men ikke OL?

Ikke OL, ikke de to neste i alle fall.

Klikk!

(Konklusjon: Vi får ikke OL, men kan stirre på hurtigruten i 5 og et halvt døgn)

*

Hallo?

Oh shut your face motherfucker!!!

Det er Franz Kafka!

Who cares?

SNOBB

Jeg hater å si det, men jeg er en snobb.

Jeg ser ikke på Hotel Cæsar, leser ikke Se&Hør, jeg er opptatt av at kunst skal være god.

Når alle snakker om en god roman som jeg bare MÅ lese, styrer jeg unna, og når de fleste faller i staver over en ny tv-serie zapper jeg til NRK2 og ser heller en dokumentar om oljeindustrien i Iran, skjønner? Ja, jeg er en snobb.

Jeg leser ikke bøkene til Frid Ingulstad eller Unni Lindell, jeg ser smale filmer, styrer unna de store Holywoodproduksjonene, jeg ser de smale produksjonene på Broadway, sitter ikke i salen og sipper til Billy Elliot, slett ikke, for jeg liker å smykke meg med å ha egen smak, jeg er individulist, jeg er ikke lettkjøpt, biter ikke på alle nymotens trender og fjas.

Når mine kolleger snakker stadig lavere på scenen, snakker jeg høyere, når det er in å like Jon Fosse, hater jeg ham. Og når det ikke er comme il faut å like Ibsen, lepjer jeg i meg mesteren i store slurker, mesker meg med Brand og Lille Eyolf, for det handler tross alt å gå mot strømmen, styre unna bermen, ikke sant?

Og når jeg møter svært kjente mennesker, later jeg som jeg ikke aner hvem de er, for ingen må tro at de bare kan komme her, og når jeg får en kompliment snur jeg ryggen til, prøver å spille uberørt, late som om jeg ikke bryr meg...

Men innerst inne er jeg livredd, redd for ikke å strekke til, engster meg for at den teksten jeg sitter og baler med nå bare er noe dritt, at rollene skal utebli, at jeg stinker, at det siste toget har gått, at jeg egentlig er for feit, at jeg er for stygg, at folk ler bak ryggen min, at ingen vil jobbe med meg lenger, at jeg fornærmet sjefen ved landets største teater på festen i går, at jeg er for arrogant, for høy og mørk, at jeg synger surt, at stemmen min ikke bærer, at jeg ikke skulle sagt ja til 24 episoder realityfjernsyn, at spillefilmen jeg nettopp er ferdig med skal falle mellom to stoler, at, ja, stort sett - jeg er redd for det meste.

For innerst inne, langt bak hjertet, har jeg en minnebok hvor jeg samler alle de fine tingene mennesker sier til meg. Fine ord, ros, hyllester, at jeg er flink, modig osv...

Jeg tar ikke denne minneboken fram så ofte, men når det kniper, når et røyner på, kan det også hende at jeg tar fram den fysiske minneboken også, den store, med utklipp, kritikker og bilder, leser meg gjennom rosende omtaler, ok, noen nederlag, men stort sett fine ord, pene suksesser.

Jeg rødmer når jeg skriver dette, for snobber gjør ikke slikt.

Snobber som meg samler ikke på noe, leser ikke kritikker, kneiser med nakken når noen kommer med ros, later som alt er greit selv om gulvet skjelver og verden rakner.

Vel, i det siste har denne snobben snobbet en smule ned.

Med store oppgaver kommer ydmykhet, ettertanke og stillhet.

Ja, i dag blar jeg i minnebøkene, nå rett før åtte ukers sommerfri.

Og, jeg tenker, alt dette, og hvorfor var jeg ikke glad?

Fra nå av skal jeg være åpen, titte litt på Hotel Cæsar, finne ut hva Frid Ingulstad skriver, ta en tur på en paljettmusikal, kanskje lese en bok av Lindell, boikotte Litteraturhuset, lete etter mindre snobbete steder enn de jeg vanligvis oppsøker.

Kanskje til og med innrømme at jeg skal på flesketur til Sverige i morgen.

JEG GIKK EN TUR PÅ STIEN.

Det med skogen som det er med kirken.

Mange vil at den skal være der, men svært få bruker den.

I dag har jeg vært på befaring i den meget verneverdige Ekebergskogen, et trist syn, om du ikke medregner utsikten.

Gjengrodde stier, søle, søppel, kondomer, ølbokser, og masse sure joggere som løper som gale med sølespruten etter seg, gallsure (som vi sier nordpå) kvinner og menn som ikke engang hilser der du redder deg unna i siste liten inn i busker og kratt.

Nordmenn skal hilse i verneverdige skoger, det vet da alle?

Ja, jeg skjønner ønsket om uplettet skog, om oaser tett ved byen som ikke er shinet og frisért etter alle kunstens regler.

Men kjære vene, Oslo er vel en av de hovedstedene i verden som har mest skog rundt seg.

Så hva er problemet? Er det kjekkas Ringnes? Jeg tror det.

Man betviler hans kunstsmak.

Ja, jeg har selv sett hans skrevende Kate Moss utenfor Folketeateret,

og ja, kall det gjerne kitsj.

Ringnes er en rappkjefta kjekkas, og han har i tillegg begått den største synd av alle synder du ikke må begå i Norge, han har tjent penger, mange penger.

Og ikke nok med det, "kvinneparken" har terget på seg feministene, nei, jeg tror ikke feministene er en homogen gruppe sure kjerringer, men noen har anklaget gründeren for de verste ting, at han f. eks er kvinnefiendlig, vel og huff.

Kjente og ukjente kvinner tar nå denne skogen sterkt i forsvar, det er Facebookgrupper og folk truer med å forlate SV på grunn av dette. Så norsk, så lite...

Av og til tenker jeg at man burde sette en lapp på Norge med teksten:

"Ikke rør!"

Det er som med Operaen, med Gardermoen, Munchmuséet, lyntog, alt nytt, folk skriker seg hese "nei, nei, nei, vi vil at alt skal være som det er!"

For vi liker ikke at noen kødder med landet vært, vi liker ikke at noen forandrer reklamen til Norsk Melkesjokolade eller setter nakne kvinner i veikanten.

All kunst skal sikkerhetsklareres av fagjuryer i konkuranser, for så å bli takket nei til, og så til slutt plasseres ytterst i havgapet der ingen ser den.

For vi er en nasjon som egentlig ikke liker kultur.

Her hos oss er kulturen den dyre glasuren på kaken som bæres inn etter middagen når alle er stappmette og leie, og sitter og halvsover under kulturinnslaget som toppen må vare i femten minutter, og helst være så tannløst at det ikke støter noen.

Det er mye mulig at Ringnes har dårlig smak, at kunsten ikke holder høy nok kvalitet, at skulpturene heller skulle vært nakne menn med pil og bue, eller hagenisser eller dådyr, hva vet jeg? Men kjekkassen i lia gjør ihvertfall noe, og det er mer enn hva man kan si om de fleste pengemenn og pengekvinner i dette landet.

Men det rare er at når Rimi-Hagen skjenker oss enda et storsenter i skogkanten ved boligfleltet er det ingen som reagerer. Og når sant skal sies, så har jeg ad omveier hørt at Rimi-Hagen ikke er så opptatt av nakne damer. Særlig ikke i skogen.

TO TANKER I HODET, TI KNIVER I HJERTET.

Jeg kunne godt latt være å hisse meg opp over det kulturminister Huitfeldt sa i et intervju i går, noe om at "menn burde lære av kvinners evne til å ha to tanker i hodet samtidig" - gjesp, hvor mange ganger har vi hørt akkurat den, og i går syntes jeg det ikke var så festlig lenger.

For en slik uttalelse er krenkende og diskriminerende.

Mange av oss menn evner å ha mer enn to tanker i hodet samtidig, og vi er dritt leie av slike karakteristikker. Hvorfor?

Jo fordi vi er mennesker som forholder oss til andre mennesker, også kvinner, og vi kaller ikke kvinner nedsettende ting lenger.

Vi sier ikke "støkke" eller "berte" lenger, og vi bruker ikke zologiske termer som "rype" "sugge" "gås" eller "røy" lenger - vi prøver å ha respekt for mennesker, vi driter simpelten i at kvinner er kvinner, vi velger å kalle dem for det de er, mennesker, våre likeverdige venner eller venninner om du vil.

(Og nå tenker du sikkert; Skal jeg takke nå? Drit i det!)

Kulturministeren hevder at hun kjemper for likestilling, ok?

Det at hun kommer med denne gamle billige onelineren bekrefter at hun atter en gang gjør kjønn til et problem, en barriere som mange av oss har klatret over for mange år siden.

Vi, som synes det er helt ok at våre venninner tjener mer enn oss, som ikke har problemer med å ha kvinnelige sjefer, som til og med tar våre kvinnelige sjefer i forsvar når enkelte fossilmenn mumler "bitch" når sjefen er handlekraftig og bruker samme metoder som er helt legitime for mannlige sjefer å bruke.

Vi, som har kvinnelige venner som lager spillefilm, som trøster dem når andre kvinner kaller dem dårlige mødre fordi de reiser fra ungene sine for å virkeligegjøre sine kunstneriske prosjekter, som sier, "ikke bry deg om det, ungene dine er glad i deg og du i dem, så la de drittkjerringene mene og tro hva de vil!"

På grunn av min seksuelle legning, yes baby og ha ha, blir jeg ofte invitert på venninnekvelder, eller jenteparty, og jeg sitter av og til og hører på jammer om menns utilstrekkelighet, deres manglende evne til empati, fortåelse for sine koner, deres ynkelige bidrag i hjemmet osv.

Og jeg tenker, da har du vel havna med feil mann da, selv om jeg hører at "han var så lekker, så sexy i begynnelsen, men nå er jeg ikke så sikker lenger" og alltid avsluttes dette med det gamle refrenget "jeg trenger litt mer plass!!!"

Og jeg sier: "Men så ta plass da, eller så kommer du deg ut av dette grusomme forholdet!"

Ok, så kommer regla, gjerne etter noen glass chablis.

"Han er ikke i stand til å treffe skittentøykurven, han vasker aldri opp, når han vasker gulvet, slurver han, han bretter ikke tøyet sitt, han bare slenger det rett inn i skapet, han klipper gresset, men raker det ikke sammen, det blir liggende i hauger på plenen til neste helg, han tror at han kan blidgjøre meg ned noen skarve roser, han vet at han ikke skal gi meg sjokolade, jeg har så lett for å legge på meg, han blir med til moren min bare for å glede meg, ikke fordi han bryr seg om henne, han liker egentlig ikke at jeg jobber så mye, og unnskyld meg, det er ikke likestilling (som enkelte menn tror) å holde opp døren for en kvinne..."

Til slutt: "Å hold flabben, du er homo, du aner ingenitng om dette!"

Av og til lurer jeg på hva kvinner vil ha.

En helautomatisk vaskemaskin som ser ut som Brad Pitt?

Selv har jeg levd med den samme mannen i mer enn 15 år, og mitt store prosjekt har vært å beholde ham akkurat som han var det øyeblikket jeg så ham for første gang, da han kom inn i rommet og tiden sto stille.

Selvfølgelig er det en del ting han gjør som ergrer meg veldig.

Men prøve å forandre ham? Nei!

Da ville han jo ikke være seg selv lenger, og slett ikke den jeg falt for en gang.

Til slutt en liten anekdote:

En mannlig heteroseksuell venn av meg havnet i trøbbel med den kvinnelige sjefen sin.

Hun sa: Dette kan du ikke forstå fordi du er mann!

Han svarte henne:

Jeg er mer kvinne enn du noen gang kommer til å bli!

Tre tanker i hodet?

Kjønn er ikke en barriere, det er en mulighet.

Vår eneste mulighet.

ULV ULV ULV!

I går var det unntakstilstand i kongeriket igjen!

Køene foran minibankene snodde seg rundt hjørner, i gater og streder, folk stanget i verste rasjoneringsmerke-ånd, og verden kunne stanse når som helst, alle bankterminaler, nettbanker og betalingskort ville være nada verdt om få timer.

Selv tenkte jeg i beste Mark Twain-ånd

"De fleste bekymringer i livet mitt ble det aldri noe av" - jeg gikk rolig forbi alle køer, fordi jeg som katastrofefobimenneske visste at jeg hadde mat nok hjemme, samt noen sedler stukket inn under madrassen.

Men i dag er det altså ingen bankstreik, morderagurken har ikke tatt liv av oss, og monsterflåtten og terror-marihøna som skulle knaske i seg husene våre glimrer med sitt fravær, ok, Siv Jensen ligger med brukket rygg etter ulykkelig fisketur, og barnehagedekningen er dagens headline. Riktignok pusser Carl I Hagen lakkskoene for evt innstepp i valgkampen, men nyhetene er slunkne på "the day after" her i furet værbitt.

Man trenger ikke skrolle seg nedover norske nettsider mer enn en gang i døgnet, for det er et lite land vi lever i, og de virkelige store nyhetene er svært få.

Og utover dagen går de samme sakene som hakk i plata.

Da Valla/Yssen saken i sin tid nådde nyhetsbildet sa Eva Joly "dette ville fått ett eller i beste fall to oppslag i franske aviser, så ville saken vært over!" Og vi hatet henne for det, denne besservisser aupairen som tror hun skal bli president for De Grønne i Frankrike, som at på til tok seg den frihet å le litt av den norske pressens hysteria.

Men hun hadde rett. Den norske pressen er hysterisk, mer enn hysterisk.

En fjær blir til ti høns, for ikke å si kalkuner.

Jeg jobber, som noen av dere vet, innen kulturen, og apropos kultur, den norske pressen er ikke så opptatt av selve kulturen, men den er veldig opptatt av profilerte kulturarbeidere, les kjendiser. For hva har en norsk urpremiere å stille opp mot at Pia Tjelta har kjøpt en ny veske fra Luis Vuitton, eller at Henriette Lien skal overta som programleder for "Fangene på fortet"?

Selv kulturavisen Dagbladet presterer å legge ut nærbilder av Jennifer Anistons appelsinhud, eller partybilder av prinsessesøster Pippa Middelton, men makter ikke å anmelde forestillinger som ligger for langt unna Spikersuppa, på grunn av (etter eget sigende) mangel på økonomi.

Feil, feil, en nyhet er ingen nyhet om ikke en kjendis er involvert, og uten kjendiser på rollelisten kommer ikke avisen. Når Pia Haraldsen til alles forskrekkelse skulle spille litt Shakespeare på lille Haugesund Teater hadde plutselig hele pressekorspet råd til å sette seg på flyet over fjellet, så WTF, det er dette det handler om...

Så jeg tror ikke på det som står i avisen lenger, jeg leser dem ikke.

Og jo større bokstavene på forsidene er, jo mer slapper jeg av, for jeg vet at det handler om å bli sett og hørt, og alle vi som står på scenen vet at jo høyere du roper, jo mindre hører folk etter.

Apropos agurker, vi har så vidt gått inn i høysesongen for agurker.

I sommer skal vi passe oss for:

Monsterflått. Morderagurker. Internasjonale bander som venter på OSS i utlandet.

Og selvfølgelig de farlige UV-strålene.

Den eneste nyheten som har gjort inntrykk i år, har vært, for meg, to små jenter med årets første blåveis avbildet i Asker og Bærum Budstikke. Den gjorde selvfølgelig ikke særlig store utslag på verdens børser, men Gud som den varmet.

Ok, nå sier de på P2 at mange barnehager må legge ned!

Vi er i gang!!!

(Hvorfor jeg har lagt ved dette bildet av en orange scooter? Hvem vet?)

ORD SOM FALLER

Jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke makter å bo i dette landet lenger.

I går skrev en "venn" av meg på Facebook:

"Den somaliske kjerringa setter søppelet utenfor døra, det stinker i vår oppgang!

Hva er det med disse våre nye landsmenn?" Hvorpå en venn av henne straks repliserte med:

"De somaliske kvinnene er slik. Det må vi bare innse, og det smerter at det er våre skattepenger de grafser til seg!" Jeg la til denne kommentaren:

"Om dama hadde vært fra Fredrikstad, ville du ha skrevet: Hva er det med folk fra Fredrikstad?"

Og så slettet jeg henne som "venn"...

Ja, jeg blir mer og mer sikker på at jeg ikke orker dette landet lenger.

Og nå tenker du sikkert, kan du ikke bare pakke deg vekk da, du som ikke setter pris på at du lever i verdens beste land, du som ikke forstår at muslimer og lignende vesener er i ferd med å ødelegge dette landet som en gang var vårt, kongeriket som smulder i hendene våre mens vi sitter maktesløse og ser på.

Ja, jeg har hørt visa om at alt var bedre før, den gangen vi alle var nordmann, hvite og pene i tøyet, da vi sa "De" og "Vedkommende" til hverandre, da butikkene stengte klokken ett lørdag ettermiddag, og kongeriket var stengt til klokken åtte mandag morgen, da trikkeføreren het Syversten og ingen hadde rastafletter, da læreren het "frøken" og alle var snille mens flagget vaiet i vind og sommeren aldri tok slutt.

Jeg kommer rett fra USA, fra New York City, byen der alt er mulig, der det ikke spiller noen rolle hvor du kommer fra, der drømmer er til for å bli virkelige, der svart og hvitt ikke spiller noen rolle lenger bare du bidrar, der de som ikke er fra USA (og det er nesten alle) er jevnt fordelt i alle samfunnslag, der ikke bare svarte kjører trikken, vasker gulvene våre, der de homoseksuelle innehar maktposisjoner og jødene har mistet grepet i Brooklyn, og Queens ikke lenger bare er bebodd av puertoricanere, italiener eller grekere, der folk sier "have a nivce day" eller "so nice talking to you" etter et kort møte, og smilet aldri sitter langt inne, i landet som står på randen av økonomik sammenbrudd, men tross dette holder humøret oppe.

Selv om det er mye rart i USA, har landet fostret noen av de brighteste hjernen i verden, der sak kan diskuteres uten at alt blandes i ei stor gryte som her hjemme, her et helt kontinent lastes for at én enkelt kvinne ikke makter å legge søpla i riktig dunk.

New York City's befolkning har forstått noe viktig; ingenting eller ingen er det det ser ut til å være ved første øyekast, og høflighet og åpenhet er limet som holder byen sammen.

Der vi fleste nordmenn er skeptiske som utgangspunkt, er New Yorkerne åpne, avventende,

til det motsatte er bevist.

Så tanken om et grønt kort og utsikter til jobb i det store eplet frister.

For jeg liker ikke dette landet lenger, jeg liker ikke oss som bor i det.

Hele oppveksten fikk jeg høre: "Spis opp maten din, tenk på de sultne barna i Afrika!"

Og jeg er et menneske som kjenner vekten av ord, ordenes betydning.

Vårt land er tuftet på kristne verdier, og selv om jeg ikke er kristen selv lever jeg etter dette ene budet: "Alle mennesker er like mye verdt"

Så til alle dere som slenger ut nedlatende ord og statuser med rasistisk innhold.

Fra nå av er mitt hat til dere personlig, siden hat tydligvis det eneste dere forstår.

SMILE, HOW ABOUT A SMILE SIR?

Du vet, travle lille du, viktige du, som skal på et møte, som har så mye å gjøre, så dårlig tid, du, som ikke rakk å ta med deg paraplyen, som blir våt i regnet, du, som tok feil sko på bena i dag, som glemte å spise, du, med det lave blodsukkeret, du, med den skarpe rynken i panna, som haster avsted langs fortauet, som ikke ser ned eller opp, bare rett frem, videre, som ikke ser at rosene har sprunget ut, kjenner at luften er frisk i dag, hører at fuglene kvitrer på en mer optimistisk måte, som skal noe, videre, til noe enda viktigere, ja du, eller jeg, som ikke ser mannen på trappa med den grønne plastveska, bæreposene, de skitne sokkene, sandalene, det furete slitte ansiktet, de råtne tennene, livet som tok en annen retning uten at han merket det, husker ikke lenger dagen det skjedde, dagen livet snudde og sendte ham til denne dagen da han sitter på en trapp med en utstrakt hånd og et fremmed menneske blandt millioner andre fremmede mennesker passerer forbi uten så mye som å beære ham med et blikk.

Men det er i dag, på denne dagen, han åpner munnen og sier til meg:

"How about a smile sir? You can't go wrong!"

Jeg stanser og ser inn i dette slitte ansiktet, inn i disse blodskutte øynene, det krusete hvite håret, tar inn hans eksistens som er her på trappen foran "Museum of native american indians" og blir stående å svaie i den lumre dagen og kjenner at den ene hånden min automatisk griper lommeboken og fisker fram en 20 dollarseddel som den rekker mannen som kunne ha sunget "Ol' man river" på en Braodwayscene om livet hadde fart annerledes med ham...

Eller, er det kanskje her han vil sitte? Fristilt fra alt jaget, ikke være en av mennene i Pradadress og sko til 2000 dollars, eller kvinnene i kjølige drakter og nystrøkne og plettfrie bluser som løper som blanke kakkerlakker oppover mot Wallstreet?

Eller som meg, dollarturisten som skal inn og titte litt på indianerhistorie for å få dekket min politisk korrekte kulturkvote for dette oppholdet?

Jeg gir ham seddelen, han bøyer hodet i en stolt slowmotion-bevegelse, sier:

"God bless you sir!"

Jeg kjenner vekten av ordene hans, tunge svulstige ord som vi nordboere blir litt fnisete av.

Gud velsigne deg? Hvem sier det i Norge? Svært få. Kanskje ingen, lenger..

Jeg går inn i det kjølige indianermuseet, ser drakter og trommer, ørnefjær, en gammel historie, om et ødelagt folk, gjerdet inn i reservater, spredd for alle vinder, i landet hvor en mann en gang sa "I have a dream!"

I dag reiser jeg hjem til reservatet Norge, hvor "få tiggerne vekk fra gaten" er dagens tekst, og "steng grensene for alle banditene" er refrenget.

Jeg har kjøpt en ny veske fra Vivenne Westwood, og mye mye mer av ting jeg ikke hadde bruk for, og gitt 20 dollar til en sliten mann på en trapp.

Jeg kommer av det frie "for det jeg fortjener det-folket" så jeg skammer meg ikke, jeg har bare en litt bitter smak i munnen.

Bak med reiser de nye tårnene seg ved Ground Zero, vokser inn i himmelen atter en gang.

"How about a smile sir? You can't go wrong?"

Jeg har kjøpt meg noen ørsmå stykker lykke.

Hvorfor er jeg ikke glad?

DET LIVSFARLIGE LIVET.

Vi vet alle at ingen av oss slipper levende fra dette livet.

Døden er tross dette ikke på dagsorden rundt middagsbordet,

selv om frykt for å miste livet er noe som opptar oss alle,

nordmenn kanskje litt i overkant mer enn de fleste.

Ja, vi er redd for det meste, for sykdom, flått, monstermarihøner, mørke bakgater i fremmede byer, utlendinger, muslimer, terror osv.

Nå er det agurken som er over oss i all sin gru, morder-agurken har entret den norske scenen,

og ingen mottar den med slik kjærlig iver og frykt som nordmenn.

Allerede kan norske nettaviser fortelle at mange er døde, tusenvis smittet, og utbruddet vil komme til å mangle sidestykke!

Det er nesten som for to år siden under svinepesten da 13000 av oss døde hver uke og folketallet i Norge ble halvert i løpet av vinteren...

Frykt, gru, redsel og jammer.

Jeg var i Frankrike under svineinfluensaen for to år siden, jeg mener, mange millioner mennesker stuet sammen i lille Paris, og ikke et ord i aviser, på tv eller radio, mens svartedauen inntok Norge, VG la ut linker til sites der du kunne gå inn å se hvor du sto i køen for å få vaksine, hvem som fikk den før deg osv.

Og, here we go again, jeg spår at i løpet av få dager vil e.coli-saken vokse seg større enn wikileaks, iPad2 og Twitter, for vi nordmenn elsker all fare som kan ramme oss, og vi er så selvopptatte at vi alltid tror at det er vi som blir hardest rammet!

Men ingen erkjennelse tikker inn om at det er vi selv som står bak dette, at vi fucker opp kretsløpet i naturen, gir faen i den brune og grønne dunken, frykter alt som heter menneskelige dufter (sa han som nettopp har svidd av 330 USdollars på en aftershave fra Tom Ford) - jepp!

På toppen av det hele er vi så naive at vi tror at om vi går i stor ring rundt slangeagurken så skal vi leve lenge i landet.

Vi fatter ikke at giften er rundt oss overalt, at vi er så bakteriefrie at vi faller om bare en måke driter i hodet på oss, ungene så beskyttet at de utvikler allergi for den minste lille ting.

Så, helt i starten på agurksesongen ønsker jeg morder-agurken velkommen inn.

Snart kommer monsterflåtten, malariamyggen og kjempehuggorm-sommeren!

Og til høsten er det Siv Jensen som kommer til å jafse oss i seg.

Det var så mye enklere før, så mye mindre farlig, da negrene var på fruktposer og skokrembokser, og muslimer og e.coli var noe vi ikke hadde hørt om, da alle levde lykkelige sammen, og du kunne ønske deg tre ting om en marihøne landet på fingeren din....

Nå er det deilige livet blitt livsfarlig.

Hø, som om vi ikke allerede visste det.

God kveld fra New York City, hvor agurkene er unormalt store i år.

DEN BLINDE DEBATTEN

Det har "rast" en debatt på Scenekunst.no om faste kontrakter etc, og den "nye vinen" les de nyutdannede skuespillerne fra KHiO har raslet med sablene på uvant skuespillervis og krevd sin rett til jobb etter endt utdannelse.

De unge er tøffere i trynet enn vi eldre som har brukt noen tiår på å bygge oss nettverk, funnet de teatrene vi har innpass hos, de intruktørene som liker oss, som stoler på oss, som bruker oss, igjen og igjen.

Jeg vet ikke, kanskje det ikke burde handle om å bygge nettverk?

Kanskje ville det klokeste og sunneste være å sette på alarmen, røyke ut hele brakka, alle ut på gata, og så se hvem som finner veien inn igjen.

For bygger du for tette nettverk, bygger du også trygghet, forutsigbarhet og båstenkning, og det er ikke sunt for "kunsten" - jeg setter dette vanskelige ordet i gåsetegn, for jeg har litt problemer med å skrive det, men "kunsten" må aldri bli trygg, forutsigbar osv.

Men "den nye vinen" - jeg mener ikke å harsellere, jeg har sett de nye profetene komme å gå, og ja, det ligger i sakens natur at de nyutdannede ønsker å "finne opp" teateret på nytt.

Alt det gamle, det institusjonelle er noe dritt, nesten ingen kan noe, og de over 50?

Vel, dette skal ikke være et stakkars oss gamle, og fy de unge-innlegg, for de unge har et stort poeng.

Skottene er for tette, teatersjefene for utilgjengelige, og daukjøttet slenger i gangene mens stjerneskuespillerne undertegner kontrakter for å spille hovedrollene.

Og mest av alt: Hvem tør fornærme en teatersjef?

Nesten ingen, kanskje bare de som ikke er avhengige av en teatersjefs gunst, som er så etterspurt at andre lover gjelder?

Så de fleste av oss tripper rundt som høflige hoffdamer og hoffmenn, og brenner inne med meningene våre, som ikke når lenger enn til lav mumling ved bordene i kantina mens vi hele tiden har ét nervøst øye over skulderen i redsel for at sjefen skal høre oss.

Kai Johnsen gikk ut med en bredside mot teatersjefene, og fikk et varselanrop tilbake.

Som leder av Dramatikkens Hus måtte han "passe" seg om samarbeidet med hans hus skulle være fruktbart i tiden fremover.

De sa det ikke med rene ord, men alle kunne forstå og lese den kalde trusslen som sto mellom linjene.

Som frilans skuespiller og dramatiker vet jeg alt om venting, om høflighet og ulne svar.

Mange teatersjefer vingler hit og dit, synes ikke å ha ordene ja eller nei i sitt vokabular.

Jeg kan takke mitt teater (Nordland Teater) for min ringe suksess, også Beaivvas Sami Teahter, Agder Teater, Alex Scherpf, Reidar Sørensen og flere, men når det gjelder hovedstadsteatrene er veggene mer enn ugjennomtrengelige. Og det er helt ok, for meg, for det er i "provinsen" den nye norske dramatikken lever, ikke rundt Spikersuppa.

Men når teatersjef etter teatersjef snakker vakkert om ny norsk dramatikk, om at "vi trenger de nye stemmene!" kan jeg på en måte ikke tro på dem lenger, for fakta er; ny norsk dramatikk gjør seg best i festtaler, på seminarer og "pusteøvelser" som dramtikkfestivaler etc.

Det tar en dramatiker ca ét år å skrive en scenetekst, men det tar en teatersjef gjennomsnittlig tre år å lese den, slik er det som oftest, så "something is rotten" i teaterstaten Norge.

Det hadde i det minste vært hyggelig å bli invitert inn på en kopp kaffe, en samtale, få en utredning om det du har sendt inn, men akk nei - man sitter som en hubro og venter ved postkassen. Vel, det var dagens bitre her fra New York City.

Men, uansett, neste år har jeg premiere på min tolvte scenetekst, og jeg skriver på, vil alltid fortsette med det jeg gjør, og fremdeles være en irriterende flue under teatersjefenes lampekuppel...

Og til sist, jeg vet at det slett ikke er lett å være teatersjef.

Jeg kjenner de fleste av dem, derfør tør jeg fornærme dem.

Og til "den nye vinen" - dere har pekt på noe viktig, but it don't come easy!