mandag 28. februar 2011

PARABOL OG TAKRAS

Det gikk et takras på Kampen, parabolen ramlet ned, eller var det Guds finger som pekte på taket mitt slik at jeg ble befridd for skigalskapen som ruller over flatskjermen? Det får jeg aldri vite, men tv-løs er man ikke rådløs. I løpet av de siste dagene har jeg grått meg gjennom 12 episoder av den storslagne Granada-serien "The Forsyte Saga" og i kveld skal "The Hours" rulle i gang - deilige dager, nesten en liten filmfestival her i dette gamle ærverdige arbeiderstrøket.

På Torbjørn Egners tårn sitter to skjærer og synger en salme om våren, og under snøen har krokus og påskeliljer satt i gang sin langsomme plan. Genetikken i gammel løk som på evighetens vis setter i gang sin lengsel etter lys. Smart den løken, veldig smart. En evig repiterende gange på vårens catwalk, oi, nå var det veldig mange adjektiver og språkblomster her! Man blir så poetisk eksaltert av dette lyset som strømmer inn gjennom vinduene, denne 1000watteren som avdekker støv og gamle synder, hybelkaniner og andre zologiske tvilstilfeller...

Jeg vet at man ikke behøver å se på skistevnet som setter alt annet på vent. At en gal diktator slakter ned befolkningen, at et gryende, papirskjørt demokrati er på trappene i Egypt kan ikke måle seg med norske gladjenter og gullgutter i skisporet, jeg skjønner jo det. Og den norske selvfølelsen som så lenge har ligget med brukket rygg fikk et sårt tiltrengt løft, selvbildet likeså, her i dette lange trange landet der "det meste er nord" - som poeten skrev, oi, en tankestrek. WTF, på tidlige vårmorgener får grammatikk være grammatikk, og komma-regelen bare noe stress...(ord-deling mo ha)

Selv er jeg mitt i første akt av mitt nye skuespill, eller scenetekst som de progressive kaller det for tiden. Det flyter fint, og jeg vet hvor jeg skal. Katta har fått kokt torsk og snorker i stolen sin, og selv har jeg Wendelboekaffe i koppen og sigarettene er i nærheten, og etterpå skal jeg gå en lang tenketur for å lose meg selv videre i historien.

Takk til Knausgård, denne gudegode halvsvensken som gjør det legitimt for meg å fortelle deg alt dette. Jeg skal ha franske hvitløkspølser til middag, kanskje en ratatoille, og hjemmelaget potetstappe.
Ja, vi lever et enkelt liv vi kunstnere, som ligger på sofaen, drikker rødvin og hever stipend...

Ha en god dag alle!


søndag 27. februar 2011

EN SKREMMENDE DIALOG

Jeg sitter på flyet nordfra.
Jeg er på vei hjem etter innspilling av en film der jeg spiller en av de bærende rollene som det heter. Jeg er full av film, full av meg selv slik man blir av å være i sentrum når man er aktør foran filmkamera i mange uker.
Selv boblejakken min skriker spillefilm, jeg har fått en flott ny brun boblejakke med filmens logo i store typer på ryggen...

På seteraden bak meg sitter to mennesker, en ung jente og en eldre herre.
Og de snakker om - av alle ting, film...
Jeg spisser ører for å få med meg hva de sier, og jeg skjønner at de ikke kjenner hverandre, de er bare to mennesker som tilfeldigvis har havnet i et fly med seter ved siden av hverandre...

Jeg kommer inn i dialogen omtrent her:
Jenta sier:
"Jeg har ikke tålmodighet med å lese altså, jeg prøvde å lese en bok en gang, men jeg ble så stressa av det, jeg liker mer film jeg..."
Den eldre herren:
"Ja, film ja, jeg elsker film!"
Jenta:
"Å ja, sitter du sammen med kona di å ser romantiske komedier da?" Fnis.
Den eldre herren:
"Nei, det er mer Bergmann og Lynch."
Jenta fniser.
"Jeg elsker Politiskolenfilmene, de er skikkelig artige altså! Alle sammen!"
Den eldre herren:
"Å ja, de har jeg nok dessverre ikke sett..."
Jenta:
"Men jeg burde vel kanskje prøve å lese ei bok, jeg har hørt at man blir god til å skrive av det, får liksom litt sånn greie på litt om andres liv når man leser liksom!" Fnis.
Den eldre herren:
"Ja, det er ikke dumt å lese!"
Han fortsetter:
"Har du sett den nye filmen som heter "Kongens tale?" - den handler om en mann som stammer" Fnis, fnis...
Jenta:
"En mann som stammer, er det noe å lage film av da? Jeg liker å sitte sammen med kjæresten min å se filmer som er koselige, som vi kan le av!" Fnis.
Den eldre herren:
"Jo da, det er sikkert koselig det"
Jenta:
"Men norske filmer altså, det gidder jeg ikke å se, de er så triste!
Men nå lager de en skrekkfilm her oppe i nord, og den skal jeg se altså!"

(Jeg kryper lenger ned i setet, tenker på den svære logoen jeg har på ryggen.)

Jenta:
"Men jeg leser blader altså, moteblader og sånt, for der er det tekster og sånt liksom, så da får jeg jo øvd meg på å kanskje lese ei bok altså liksom!" Fnis.
"Ja" sier den eldre herren "men hva skal du bli når du blir voksen da?"
Nytt jentefnis.
"Jeg skal bli skuespiller, sånn som hun Jenny Skavlan, hun er skikkelig flink skuespiller, jeg elsker henne liksom!"
Den eldre herren:
"Jeg er ikke sikker på om jeg vet hvem hun er, men du burde se den filmen om mannen som stammer, Colin Firth er en veldig fin skuespiller" - fnis.
Jenta:
"Eh Colin Firth?"
"Ja, en veldig fin engelsk skuespiller!" sier den eldre herren.
Jenta:
"Men jeg tenker liksom at jeg skal bli makeupartist eller frisør også, det er jo veldig spennende da, kanskje få treffe alle kjendisene liksom!"
Fnis.
"Ja, det er jo en mulighet" sier den eldre herrer og sukker.

Den eldre herren på seteraden foran sukker også...
Det er det eldre herrer gjør for tiden; sukker i kor.




torsdag 24. februar 2011

SAME OG HOMO, NEI HAR DU HØRT PÅ MAKEN?

Jeg spøker av og til med at jeg er av to minoriteter, fordi jeg er både same og homo.
Vel, jeg er ikke så opptatt av hva jeg er, jeg er først og fremst menneske, jeg har begge beina plantet på jorda, den samiske og den norske, og i god flyttsametradisjon lever jeg livet mitt "vagabond ways" - et fint liv er det blitt.

For litt siden hadde en bloggesame litt bred fingerstilling på tastaturet og lagde en kobling mellom undertrykt homofili og pedofili, noe jeg ikke gidder å kommentere.

Jeg er mer opptatt av noen samers (også andres) anstrengte forhold til det som ofte kalles "seksuelle avvik" - altså, min seksuelle legning er bare en mikroskopisk del av mitt liv, et liv jeg har levd i mer enn 50 år, og aldri har jeg blitt utsatt for hets i nevneverdig grad.
Det er kun i Sapmi jeg kan få slengbemerkninger som: "Jeg har ikke noe i mot deg fordi du er homo" eller "Du må ikke tro at jeg ikke respekterer deg fordi du er sånn, men JEG er ikke homo jeg altså!"
Vel, jeg har ikke bedt om noens respekt.
Jeg trenger ingens respekt, jeg er voksen, rett i ryggen, og bærer mine seksuelle preferanser på en verdig måte, og som jeg sa, som en ørliten del av det å være et menneske, et helt sådant.

Sametinget er nesten totalt fraværende på dette området. Det kan nesten virke som om noen samiske politikere tror at homofile samer ikke finnes.
Og midt i debatten om samiske veiskilt er jeg ikke så opptatt av skiltene, jeg er mer opptatt av hvor vi skal, og hvilken vei vi skal velge. Hvilke holdninger vi skal ha, ikke ha.
For samer er som folk flest, sa Ole Henrik Magga på tv for litt siden, det kan forekomme hets og mobbing, men det kan virke som ordet "homo" eller "lesbisk" er forferdelig vanskelig å ta i munnen, si høyt fra talerstolen i det offentlige Sapmi.
Det må det gjøres noe med, særlig med tanke på de som er unge og sliter med sin seksuelle identitet.

For øyebikket synes veiskilt, retten til land og vann å være kjernesaker i den samiske politikken. Men det samiske folk består som alle andre folk av individer, og alle individer er som kjent forskjellige og har krav på å få være slik de er, og vil være...
Så: Wake up Sapmi, og andre utsatte strøk.

Mer har jeg ikke å si om denne saken.
Men jeg forventer å bli motsagt.
(Og det hadde vært hyggelig med litt debatt fra/om homofile samer, jeg vet at dere er der)




tirsdag 22. februar 2011

STERKE MENINGER?

Dagen i dag.
Jeg står til knes i snø på filmsettet til Dunderland.
Rim i skjegg og bart, tærne er is, boblejakka stiv av kulde.
For lite søvn og en liten jetlag napper i kroppen, tre timer på puten i natt.
Nå ligger jeg og tiner på hybelsofaen i nord mens desperate fruer kjemper sine kamper i Visteria Lane på flatskjermen og kaffen er kruttsterk i koppen...

Apropos kaffe; jeg fløy opp hit med SAS i morges, velsignede SAS, med gratis frokost, kaffe, ingen gebyrer, og ikke minst - gratis avis, Dagbladet, en gang en avis med sterke meninger.
Før i tiden, for litt siden, måtte jeg alltid løpe ned på hjørnet for å hente Dagbladet mens morgenkaffen sildret gjennom det økologiske filteret, men nå kjøper jeg den aldri selv om jeg får den slengt etter meg - men altså, i dag morges i ørska plukket jeg med meg et eksemplar ved gaten på Gardermoen.
Og før vi kunne se konturene av Mjøsa under oss kjente jeg at blodtrykket begynte å stige betraktelig. For ei drittblekke den avisa er blitt.

Jeg mener, verden brenner, og Dagbladet er bare opptatt av matpakka til Petter Nortug!?
Det er liksom (opps, der brukte jeg fy-ordet) litt sånn "helledussenstemning" i Norge i ellevill forventning til skistevnet som snart skal gå av stabelen.
Libya og Egypt får være hva det er, nå er det "Kollenwiener" med brøl, VM-kneip og Hopp-saft som gjelder.
Og, my oh, tenk på tv-bildene om det spådde snøværet skulle sette inn?
Videre følger noen småsaker om at Katie Meluha har hatt sammenbrudd, og at gutta kan/bør kjøpe et slags kondom som de kan sette på tunga når de bedriver oralsex, my oh! igjen.
Jeg har virkelig ikke godt av å lese den blekka, jeg blir dårlig av det...

Men her i Dunderlandet er det så vidunderlig stille.
Små snøpartikler danser i lufta, en svak dur fra et tog som bryter stillheten for så å forsvinne. Det brenner på bålet inne i låven., og noen roper "Stille før opptak!"
En spurv letter fra en grankvist, og jeg har sagt dagens replikker.
Snart skal vi inn å hugge litt ved - i slow motion...
Life is good.

PS. Jeg lengter til la belle Paris her jeg ligger.
Til de deilig overflatiske pariserne som verken vet hvem Petter Nortug eller Siv Jensen er.
Jeg tror neppe noen av dem vet hva Holmenkollen er, og en "Kollenwiener" ville de ha spydd ved synet av - men den nye operaen i Bjørvika vet de alt om...
Det er det jeg elsker med pariserne, de kan like både fotball og opera uten å miste fokus.
For det er med franske hjerner som det er med franske aviser:
De kan tenke på mer enn en ting av gangen...
(Selv om jeg vet at mange, svært mange av dem har fotballskjerfet på lur i Gucciveska, men en smart liten logo fra Dior vevd inn, hø hø)
Vive la France og heia Nortug!

søndag 20. februar 2011

STRANGE FRUIT HANGING FROM THE SOUTHERN TREES

Billie Holyday sang om en merkelig frukt, mennesker som hang i trær.
Døde svarte, i den varme sørstatsvinden, kråker som hakket ut blinde øyne.
Det er ikke så veldig lenge siden Billie sang, hun som alle elsket, men som måtte smugles inn via kjøkkenet på de stedene hun skulle fylle scenen med sin rå raspende stemme.

Jeg leser Kathryn Stocketts roman "The help" eller "Barnepiken" som den heter på norsk; et skrekkscenario av en roman om de svarte hushjelpenes hverdag i USA for ca 50 år siden.
"Ville du la ditt barn sitte på samme toalettsete som en nigger?" spør en av de hvite kvinnene i boken - vel, jeg synes å kjenne igjen lignende kommentarer i Norgeslandet i dag, som f.eks:
"Jeg har flyttet sønnen min over til en annen skole, det var alt for mange muslimer der, jeg vil ikke at sønnen min skal være en minoritet." Eller: "Om en eller annen Ali hadde banket på døra og spurt etter datteren min hadde jeg smelt døra i ansiktet på ham!"

Nå vil FRP ha et eget DNA-arkiv av alle asylsøkere, og et nytt datalagringsarkiv er på trappene i dette landet som stadig hevder å være et demokrati, selv om diktaturlignende mekanismer og grep stadig innføres. Ja, i dette landet som seiler under ytringsfrihetens flagg er de fleste sjokkerte over Wikileaks.

Jeg råder alle å lese "The help" - og så snakkes vi.
Vel visste jeg om slaveriet, om Rosa Parks og alt det der.
Men at det var så ille hadde jeg helt glemt.

Og når en Høyreordfører går ut å hetser en MGP-vinner fordi hun ser ut som en, jeg skal ikke bruke n-ordet, så burde det være tegn nok på at noe er galt.



EN FLUE I SUPPA

Jeg er ikke god på smalltalk.

Det er grenser for hvor lenge jeg kan snakke om Prada, kjøkkengardiner og været.
Jeg er mer en flue i suppa, en som plopper ut med det de fleste andre tenker.
Etter 11 år på Sørlandet var jeg nesten taus da jeg endelig flyttet derifra, for på Sørlandet skal du sitte pent ved bordet å snakke om hyggelige ting som at "makrellen er kommen" eller "usj, så mye snø det er..."
Så flyttet jeg til Oslo hvor det er mer comme il faut å skyte fra hofta, vel, alt innenfor rimelighetens grenser, men det er litt mer futt og fart i diskusjonene her på Østlandet.
Men det er lenge siden kunstnerne sto på bordet og brølte, stakk hverandre med gaffel eller kastet rødvin eller aller helst absint på hverandre.

Nå er folk så arbeidsomme at de synger seg opp for å danse jazzballett, og kunstnerne er redde for å tale Roma midt i mot, vi skjelver rundt stipéndtider, unngår å fornærme teatersjefer, de fleste sitter pent ved bordet og nipper til et glass rødvin eller en Farris.
Vi lager ikke spyflekker med duken, eller fyrer av gloser som:
"Hva faen er det som skjer med norsk teater?"
Nei, vi smiler pent og prøver så godt vi kan å skjule redselen som lurer et sted like bak øynene, den desperate skrekken for ikke å ha jobb neste år, mens vi sniker oss inn i studio og leser inn jingler for Priors kyllingservelat for å få endene til å møtes...

Å, som jeg savner 70-tallet da vi trodde på noe, ville noe, hadde en mening om alt mulig, ikke var sånn "nei, nå snakker vi om noe hyggelig dere!" Den gangen vi engasjerte oss i det som skjedde, gikk i tog og sto på barrikadene og brølte ut vår frustrasjon!

Nå er vi blitt "meg og rollen min folket" som klager i det stille i kantina eller i korridorene, som ikke tør si i fra når teatersjefen trer et dødskjedelig reportoir ned over ørene på oss, og Hakkebakkeskogen er det eneste stedet en skuespiller kan folde seg ut...

Men når har en enslig svale av en teatersjef sagt at teateret må bli mer politisk, at vi ikke gidder fler "i en sofa fra Ikea sitter far og denger mor-historier" - vel, vi får se...
Så, jeg gleder meg til at vi kan bære oss litt på scenen snart, brøle fra sidescenen, ikke bare mumle ut våre små replikker som om vi var på et museum og var livredde for at malingen på den gamle scenografien skulle karakkelere, eller at lysekronene skal falle ned.

"Nokon kjem til å komma" skrev poeten.
Jeg er jævlig spent på hvem det er!
Vi er ennå ikke kvitt snøen som falt i fjor...
Og stadig laver den ned.

torsdag 17. februar 2011

ÅNDENES HUS

Jeg har aldri sett et spøkelse, men jeg avviser ikke at de finnes.
Ei heller tror jeg på Gud, men jeg vet at mange gjør det, og jeg feier ham ikke unna sånn uten videre. Jeg tror på en kraft, noe større, men nødvendigvis ikke en kraft som styrer det hele.
Jeg tror mer på Snåsamannen enn jeg tror på Gud.
Gubben fra Snåsa har jeg sett, mens Gud stadig glimrer med sitt fravær, selv om han har fler tilhengere en Snåsamannen.
Vel, vi er alle avhengige av å tro på noe.

For øyeblikket spiller jeg i filmen DUNDERLAND som skytes på det sagnomsuste stedet Gullbekkheia noen mil nord for Mo i Rana (en film som er tuftet på virkelige hendelser)
Og, det sies at det spøker på Gullbekkheia.
Det er mulig.

Jeg har oppholdt meg alene i hovedhuset, på dagtid og i dagslys riktignok, men ingen skygger, ånder eller overnaturlige personer har åpenbart seg for meg.
Men jeg kan kjenne kraften av levd liv, gråt og latter som sukker i det gamle tømmeret.
Denne gode tryggheten i gamle gulv, planker som mennesker har gått på i mange hundre år.
En laminatfri sone, en stabel med gamle ukeblader fra 1945 med tekster fra før staten Israel ble opprettet, falmede tidskrifter med gode husmorråd og kakeoppskrifter fra en annen tid.

Se på strikkegenserne til jentene på bildet over.
Det lages ikke slike plagg lenger, og det bygges ikke hus som de som ligger på Gullbekkheia. Men hus som er nye i dag vil en gang få patina, sjel og sukkende vegger.
Det vil henge igjen gråt og latter fra oss som lever nå.
For selv mennesker med iPhone og iPad lever ikke evig, en dag har vi sendt vår siste mail, twittret for siste gang, og vårt testamente vil være digitalt og evig, på samme måte som gamle vegger gråter evig i natten på forlatte hus.

Første gang jeg gikk inn på tunet på Gullbekkheia sa jeg:
Hi tunet, hei låven, hei huset! Her er jeg.
Jeg har aldri vært her før, men jeg vet at dere har stått her lenge før mine forfedre ble født.

Jeg tror det er viktig å snakke med gamle hus.
Det er ikke noe mer mystisk enn å be til Vår Herre eller ta en telefon til Snåsamannen.
Så når jeg sitter og venter på neste tagning snakker jeg litt til veggene...
Og jeg får bare en svak knaking til svar.
Og - det er helt ok.

Huset bryr seg vel strengt tatt ikke om hva jeg sier.
Og vegger kan ikke snakke, har jeg hørt...
Men om de kunne?

onsdag 9. februar 2011

NEVER LEAVE THE HOUSE WITHOUT MAKE UP!

I går var det Blog-Awards i hovedstaden, jeg var verken nominert eller invitert.
Vel, jeg er ikke rosa, ikke fotballfrue, ei heller papirløs flyktning -
jeg er bare A GAY MANS BLOG TO THE GALAXY
som skriver om dette og hint, mest hint.

Om få dager har jeg premiere på forestillingen JUST ANOTHER FUCKING DIVAQUEEN,
der manuskriptet nettopp er bloggen min, og her skal det hevnes at jeg ikke teller på rangeringslistene av viktige bloggere i furet værbitt-landet.

For DIVAQUEEN frekventer ikke de hippe stedene i Oslo, er ikke ofte å se på den røde løperen der ting skjer. Han sitter heller ikke i godstolen hos Jahn Thomas og får øyenbrynene nappet eller anuset bleket, nei - DIVAQUEEN er en stri gammel sjel som sitter bister i sitt forblåste lille fjordhøl nordpå mens fiffen venter på våren på sydligere breddegrader, og deltar i middag for 4, eller sitter i Skavlan-sofaen og snakker om krig og fred og sånn.

Der superkjendisene og rosabloggerne stadig kretser som fluer rundt spotlighten har DIVAQUEEN satt seg midt i kjørebanen i cyberspace og scanner verden via sin supre lille Mac - skriver om alt fra Lofotfisket til det siste innen øyevipper, krisa i Egypt og Michelle Obamas gule brokadekjoler, hø hø...

Og hans mantra er:
NEVER LEAVE THE HOUSE WITHOUT MAKE UP!
(viser du ditt sanne ansikt er det ikke bra for brutto nasjonalprodukt)

Rosa blogg himmelens første bud er:

Vær vakker, vær velkledd.
Ikke lukt annet en ekslusivt, for all det, ikke lukt menneske.
Ikke vis deg fram andre steder enn via Photo-Shop.
Vær venn med Petter Stordalen, til nød Ingeborg Sørensen.
Ha Shantaram på nattbordet og drikk VOSS.
Ikke spis mer en 500 gr rødt kjøtt i uken.
Og ikke svett.

Vel, fuck them if they can't take a joke!








mandag 7. februar 2011

SHOOTING IN THE WINTER DUNDERLAND


(notater til meg selv)


Langt inne i skogen, snøtunge graner på geledd, mørk vinter.
Kamera glir stille på en dolly, en beltebil kjemper seg fram i snøen.

En forlatt gård, en elv, et "blair witch project-scenario" rulles opp under en blek himmel.
Vi er i gang med innspillingen av Finn-Erik Rognan og Nils Johan Nesses film
DUNDERLAND.

En av mine favorittsanger er "HOUSE WHERE NOBODY LIVES" av Tom Waits.
Jeg elsker gamle hus, forlatte hus som bærer i seg historier.
Der veggene sukker av sorg og latteren henger igjen som spindelskjøre toner i krokene.
Tegn er risset i gammelt tømmer, stiene tråkket opp av mennesker som ikke lenger er.

Jeg spiller Ulrik i denne filmen.
Jeg er ikke helt sikker på hvem han er, men jeg tror han er en gammel, bitter skuespiller.
En som aldri fikk de helt store rollene, som er henvist til sin plass ytterst i rekken og nederst på rollelisten.

I dag har han flyttet inn i huset der alt skal skje.
Han har pakket opp sin lille koffert, noen få ting, en pyjamas, en toalettmappe.
I et stusselig lite rom, en seng, en pinnestol.

Slitne og fragmentariske er tankene akkurat nå.
Der ute lyser himmelen mørk blå med stjerner.
Vi er i første uke av innspilling, fine folk, ro og god stemning.

Det er noe underlig med det å nærme seg en rollefigur.
Jeg vet ikke så mye om ham ennå.
Men det var noe med den pyjamasen, en følelse av noe fra en gang for lenge siden, noe glemt som klikket inn og steg til overflaten.
Og - det er en slags metahistorie, teater i teateret, tror jeg...
Vel, du trenger ikke lese dette, det er bare notater til meg selv.

Ulrik?
Han har en varm blå boblejakke.
En slags begynnelse...

søndag 6. februar 2011

TULIPANER OG EN PLUTSELIG VENNLIGHET

Jeg haster gjennom snødrevet i den lille byen i nord.

Jeg har akkurat landet med flyet fra Oslo.
Jeg skal begynne på opptakene til spillefilmen Dunderland.
Nattopptak på noe helt annet i Oslo og alt for lite søvn henger igjen fra siste uka.
En liten jetlag napper i nervesystemet, men det var tulipaner til en venn jeg skulle ha.

Jeg stimer inn i en blomsterbutikk.
"Har dere tulipaner?"
Ja, det har de. Det står tre små buketter igjen. Det er lørdag, og snart stengtetid.

"Gir du meg de tre siste til en billig penge siden du skal stenge?"
Den unge jenta ser på meg, sier:
"Jeg har jo ikke lov til dette, men ja, du skal får dem for 149 kroner, ok?"
Fint, sier jeg og snakker i telefonen, er så busy vettu, ha ha..
Kjenner at jeg er så sliten at jeg nesten segner om foran en hylle med blomsterfrø.
Jeg tenker at jenta må rappe seg med å få pakka inn disse jævla tulipanene, mens jeg prøver å klikke fram nummeret til taxi på i-telefonen...
Det kan da ikke være så vanskelig å pakke inn tre bunter med tulipaner!!!
Jeg skal til å si ett eller annet ikke så hyggelig da jeg plutselig ser at hun står og ser på meg med store blå øyne...

Ja? spør jeg.
Jentas ansikt lyser opp i et forlegent litt tilbakeholdt smil.
"Du er den flinkeste skuespilleren jeg vet om" sier hun stille.
"Jeg har bestemt meg for å prøve å bli skuespiller på grunn av deg"

Øyeblikket stopper opp. Jeg står helt stille med telefonen i hånden.
Kjenner at denne plutselige vennligheten får øynene mine til å renne fulle.
Jeg står og ser på dette lille mennesket som kanskje er 18 år, en jente med store blå øyne og en rull sløyfebånd i den ene hånden.
"Takk!" sier jeg, "tusen takk, nå ble jeg glad. Det er nesten ingen som sier slikt lenger"
"Jeg mener ikke å være frekk" sier hun.
"Du er ikke frekk" svarer jeg " du skjønner, det meste med det å være skuespiller er å gå rundt å føle at man er dum og ubegavet, og akkurat i dag er jeg mindre enn ubegavet"

Jenta smiler. Rekker meg tulipanene. Jeg betaler, går ut i snøværet.
Kjenner en plutselig letthet i kroppen.
Noen små vennlige ord.
Så enkelt.
Så jævla vanskelig...




torsdag 3. februar 2011

BIG TIME?

Snart er det verste over, snart kommer lyset, dagene blir stadig lengre.

Vi har sendt ut Maria Amelie, og alle som var "så drittlei" henne kan puste fritt.
Nå er det "skyhøye" strømregninger, glatte fortau og sjøkabelen som forsvant det handler om.
Og i Kairo hardner frontene, 10 mennesker er drept, mange hundre er såret.

Vi følger så vidt med, med den ene øyet halvveis åpent mens vi venter på bedre tider.
180 millioner kroner tikker inn i statskassa hver eneste dag på grunn av krisa i Egypt, so what liksom, vi har det jo så fælt her på berget. Og nå skal Lofoten og Vesterålen utredes.
Skreien har kommet med lever og rogn, feit og fin, og jævlig dyr den også!
"Tell old Pharaoeh, let my people go!"

Jeg har ikke blogget på mange uker, jeg har ikke hatt tid eller lyst.
Er egentlig drittlei dette med nettet, Twitter og Face, blir litt kvalm av meg sjøl.
Hvem bryr seg om mine film og tv-roller, ja, hvem bryr seg?
Eller kan jeg påvirke eller omvende verden med denne hersens bloggen?
Nei, jeg tror ikke det.

Når folk skriver på nettet:
"Jeg er så drittlei denne papirløse russiske kjerringa!"
tenker jeg at verden får seile sin egen sjø - jeg tar en Rhett Butler og sier:
"Frankly my dear, I don't give a damn..."

Snart starter et nytt skihelvete på fjernsynet.
Snart skal nordmenn samle seg om det de er aller best på, det å tro at de er best
- på det meste...
Nå skal selvbildet pusses, selvtillitten smøres med Blå Swix eller hva det heter...

Vel, det er ikke så godt skiføre i Kairo, men kampen for demokrati vil pågå.
Folk vil kjempe for sin frihet, en frihet vi selv tar som en selvfølge.
Så selvfølgelig at vi ikke en gang gidder å bruke vår demokratiske rett til å stemme.
"Jeg tror ikke på politikere og den dritten der!" hører jeg stadig.


Vi venter på våren, det er mer enn nok.
Så må vi få kåret en MGP-vinner, ja stort sett, noe er det hele tiden.

Tror jeg skal bli en sånn rosa blogger.
Skrive litt om klær og sminke, festlige ting.
Er så jævlig lei krig og fred og sånn...

"Opressed so hard, they could not stand."
"Let my people go!"

Oj, der kommer sola!