lørdag 26. mars 2011

UT AV SKAPET, MEN IKKE INN I VIRKELIGHETEN

Spøkelser og lignende vesener viser seg som regel i mørket, om natten.
Nå har FRP-spøkelset kommet ut av skapet, men våger ikke ta skrittet ut i virkeligheten.

For, det er slik at "vanlige" spøkelser forsvinner i dagslys, og det kunne man håpe om FRP-spøkelset, denne overlevningen fra tidligere tider, men akk, nå kaster det lange skygger inn i partiet, og selv gamle veteraner forlanger Siv Jensens avgang.

Det sies at FRP har et strengt regelverk for overgrep, kontrollrutiner for slike saker?
Men hva gjør partiet når en homofil blir tatt med buskene nede?
Det stikker hodet i sanden, håper på at homospøkelset skal forsvinne.
Kunne ikke dette regelverket vært et verktøy for å rense ut homofile og andre tvilstilfeller, så hadde partiet sluppet å stå naken på torget, og alle hadde visst hva man skulle forholde seg til fra den kanten?
(Og av en eller annen merkverdig grunn stemmer mange homofile på FRP)

Jeg undrer, hvordan hadde saken vært om overgriperen hadde vært heterofil?
Ok, vi vet jo det, for Siv Jensen tok til tårene for en toppolitiker som hadde tafset på en mindreårig jente for ca elleve år siden.
Nå tar ikke Siv Jensen til tårene, nå skal hun forhøres av politiet, og er faktisk GLAD for det, for "alle kort skal på bordet i denne saken!" sa hun i går kveld på norsk fargefjernsyn.
Nå hører man ikke ord som "personlig tragedie" - nei, nå er man "skuffet" og "rystet" - og på toppen av det hele mener hun at "denne unge gutten burde da ha gått til politiet om han hadde følt seg presset til ting han ikke ville være med på!"

Saken er den at FRP er veldig negative til homofili.
De er i mot nøytral ekteskapslov osv.
Men ingen kan gardére seg mot å få en homo i sin midte, det "rammer" oss alle, søster og bror, mor eller far, kolleger, medspillere på fotballbanen etc.
Og de fleste steder ikke ikke dette lenger noe tema oppe til diskusjon.
Men i FRP visste, og vet man at en og kanskje flere toppolitikere er homofile, men det skal ikke snakkes om, det skal ties ihjel, blåse over...so to speak..
Jensen selv har vært utsatt for rykteflom...

I går var det 6 eller 7 sider om denne saken i Dagbladet mens Norge er med på å bombe Libya. Ja, saken har kommet ut av proposjoner, men den viser at kampen for homofiles rett til eget liv ikke er vunnet.
For om det er fullt aksept for seksuell legning, behøver ingen, selv ikke en fremadstormende politiker snike seg rundt i skyggene, men leve sitt liv som et helt menneske.
Politikere skal være forbilder, hører man stadig.
Hvem er Siv Jensen et forbilde for?
Vel, nå har FRP kommet ut av skapet, men vil de forholde seg til virkeligheten?

torsdag 24. mars 2011

FRP OG HOMOENE

Jeg blir av og til beskyldt for å generalisere her på denne bloggen, ok.
Jeg tar den, men i korte bloggtekster må man sette ting på spissen for å få litt oppmerksomhet, det er tusenvis av bloggere der ute, og om man blogger, vil man gjerne bli lest...

I dag tenker jeg på FRP og homoene.
Nå har FRP og landet ellers fått en delikatesse av en sak i fanget.
Og heksejakten på Siv Jensen og FRP er i gang. Visste hun, hva visste hun, og når visste hun hva? Voff voff voffer tabloidbikkjene?

Det ligger denne blogger fjernt å skulle forsvare FRP for noe som helst, men jeg reagerer på to ting:
Skadefyden over det som har hendt, og at partifeller sier: "han som var så positiv, så proff, så til å stole på" osv - så blir dette på en måte vridd til at slike egenskaper ikke er det man vanligvis forbinder med homofile.
(det kan leses mellom linjene i tusenvis av hat og støtteerklæringer på nettet)

Homo? Ja, for det er det denne politikeren er, en ganske vanlig homo som har vært jævlig dum. Og nå hjelper det ham lite at partiet hans er enda dummere, at partilederen stikker hodet i sanden i håp om at dette skal forsvinne.
Men Siv Jensen og hennes rådgivere burde vite at slike ting ikke blir borte, de vokser seg større for hver dag partiet er handlingslammet eller taust, og for Birkedal er det ingen nåde, han skal vekk, og partiet skal reise seg, atter en gang...

Tenk så enkelt det hadde vært for Siv Jensen om hun hadde sagt:
"Vi må revurdere og justere vårt syn på homofili, vi har erfart og erfarer stadig at de også finnes midt i blandt oss!"
Men Siv Jensen kan ikke det, hun må tekkes sine prippmoralske "teaparty-velgere" - så hun fronter en holdning til homofili som i den ytterste konsekvens fører til at hennes egne er tvunget til å gå under jorden, drive med snusk og filme unge gutter i dusjen osv...
(Jeg må atter en gang tilføye at jeg på ingen måte er for seksuelle overgrep eller handlinger mot mindreårige!!!!)

Selv var jeg ung i en tid da homofile snek seg som grå skygger rundt i parker og på hemmelige klubber. De tider er, for de fleste av oss, takk Gud over.
Men i FRP er det fremdeles slik at om du smugspiser av den ulovlige kakeboksen må du bare håpe på ikke å bli tatt på fersken med buksene nede.
Eller smart nok til å dekke sporene etter deg.

Eller, aller enklest, stå fram som den du er, og leve i et forhold med den du elsker.
Men for få til det, må du, som det ser ut nå, skifte parti...
Jeg ønsker deg i såfall velkommen over på den andre siden.
For friheten finnes her ute, og vi er mange som har kjempet for den i mange tiår...

mandag 21. mars 2011

HIT EIT STEG, OG DIT EIT STEG, VANDRAR EG LETT PÅ KIRKEVEG

"...og øynene hans falt på Bibelen på nattbordet, verdens svarteste bok, som noen i et avsindig øyeblikk hadde kommet på å kante med gull..." skrev Agnar Mykle.

Hører på P2-nyhetene at den norske kirke vil komme de homofile i møte, vil vurdere om de SKAL diskutere å ta et lite skritt for disse sine aller minste, vel.
For biskopen i Hamar sier at nå man få på plass en liturgi for homofile og lesbiske som vil gifte seg - selvfølgelig ikke en heterofil liturgi, for den er hellig og reservert for de normale, ok, det er ikke biskopen som sier det siste her, det er denne blogger som tenker høyt.

Jeg får en slags følelse som om staten tilbyr det norske folket gratis gulrøtter uten i det hele tatt forhøre seg om folket liker gulrøtter.

For de homofile er ikke alle kristne, de er ikke en homogen gruppe som står med nelikk i knapphullet og gråter ute på kirketrappen, eller har et rosa brudeslør på lur i Luis Vuitton-veskene.
Men stadig nevnes vi (i pressen) og av andre, i samme åndedrag som samfunnets mest utsatte, som narkomane og psykitatriske pasienter.
Kirken den der et gammelt hus, og det spøker for publikumstallene, selv de eldre svikter - og de unge går aldri eller svært sjelden i kirken.

Selv har jeg alltid sagt at om jeg skal gifte meg så skal det være i Nidarosdomen med pomp og prakt, med korgutter og konfetti, og at Gloria Gaynor skal synge "I will survive"
- så, et lite steg, hva vil det si?
En prest som hvisker frem et dårlig manus om kjærlighetens mange ansikter, om Guds store nåde, med et jugekors godt gjemt i foldene på prestekjolen?

Selvfølgelig skjønner jeg at mange homofile vil bli velsignet av kirken når de inngår ektepakt.
Men nå, eller om et lite steg, vil det fremdeles være litt sånn Rosa Parks "dette setet på bussen er kun for hvite" - nei, et stort skritt må det være.
Eller et tidshopp inn i samtiden, et giganthopp inn i den verden de fleste av oss lever i.

Gud er kjærlighet, har jeg hørt prester si.
Er det bare en floskel i en dårlig b-film?
Vel, kommer ikke til å gå til innkjøp av tyll eller hvite nelikker med det første.
Men ringene er innen rekkevidde...

søndag 20. mars 2011

NEI, NÅ SNAKKER VI OM NOE HYGGELIG DERE?

Ja, hva skal vi snakke om da?
Jeg kunne snakke om hatter, har nettopp vært på en hatteutstilling i Oslo Rådhus.
Men hatter; er ikke det litt i kjedeligste laget da?
Vel, hattene var ok nok de, det er ikke det.
Men å blogge om hatter, nei, tror ikke det.
I dag snakker nesten alle om bare to ting - Libya og Paradise Hotel.
Paradise Hotel er vel hakket hyggeligere enn Libya skulle jeg tro?
Pressen, disse hundene som jager i flokk med tungene ute, er i dag frenetisk opptatt av å få svar på dette ene spørsmålet:
ER NORGE I KRIG?????
Faremo og Stoltenberg sier igjen og igjen at
NEI, DET ER VI IKKE!!!!
Men er vi ikke bare "litt i krig da?" piper de mest iherdige.
"Vær så snill å si at vi er BITTELITTE GRANN I KRIG DA?"
Hvorfor er det så viktig å få svar på om Norge er i krig eller ikke?

Vel, Paradise Hotel er også en slags krig.
En mobbekrig.
Noen ryker ut, andre får bli.
I Libya er det Gadaffi som skal stemmes ut. NÅ!

Jeg vet ikke hvem eller hva jeg misliker mest:
Gadaffi, eller de solbrune nutheadsene som sitter ved swimmingpoolen og sier "liksom" femten ganger i hver setning? Det er vel mest politisk korrekt å svare Gadaffi, I know.
Men jeg tror jeg hater Paradise Hotel bittelitt mer enn jeg hater Gadaffi.
For Gadaffi kommer vi til å bli kvitt, mens søppel-tv er kommet for å bli.

Og hatter? Hatter og hodeplagg kommer og går, som cowboyboots og pusegensere.
Diktatorer også.
Men virkelighetsfjernsyn, der du "LIKSOM" skal fortelle alt, der det handler om å klore seg fast, være best, være bitchy, være en stayer "liksom" blir vi faen ikke kvitt.
For selve virkeligheten, den som skjer i Libya er ikke tv-underholdning nok.
Deltagerne er bare kvinner og barn som ikke er brune nok, ikke tynne nok, ikke glossy og unge nok, så derfor tyr vi til "reality" når virkeligheten blir for blass og traurig.

Og - så pumpes det tv ut i stuene våre.
Programmer som former oss, helst de yngste av oss, de som gjerne sager av seg et bein eller slanker seg til døde for å komme på tv.
THE BIGGEST LOOSER LIKSOM?
FOR ER DU IKKE PÅ TV ER DU LIKSOM DØD PÅ EN MÅTE HOLDT JEG PÅ Å SI LIKSOM.

Faen, jeg skulle ha blogget om de støgge hattene.
Eller gitt flatskjermen en tupp i rævva.
Og ikke finner jeg av og på knappen heller..

lørdag 19. mars 2011

KROKUS UNDER ISEN

Krokus, jeg vet at du er der, under is og snø, jeg vet at du har en plan, jeg har sett den før.
Men hvert år, på disse tider, glemmer jeg å tro.
Håpet et et strå av et smil, kommer du ikke snart opp i lyset med gult eller blekblått hode?

Historien, jeg vet at du er der, denne helvetes historien som jeg bare såvidt har begynt å skrape på overflaten av, alle disse ordene, scenene, som har en død linje i den andre enden, enden som er snart, før ferien, so to speak...
Jeg vet at du har en plan med meg, jeg har opplevd deg før, der du sakte avdekker deg for meg i små brokker, personene som kommer ut av skyggene.

Men i dag tror jeg ikke på deg, tror ikke at du kommer, for våren leder i dag.
Sola har rettet følgespoten rett mot huset mitt, det silderer og drypper. Hagebenker og krukker stiger opp som fra et Atlantis av den grå senvintersnøen
- men forfatterhjernen er en krokus som kjemper seg opp gjennom is og snø, en porøs røyksopp av tristesse og flaue dramaturgiske grep.
Om jeg så vidt pirker borti reisverket i den halve akten som surner i harddisken, blir den forvandlet til tynt dramatikerstøv som fordunster som dugg for sola.
Om du noen gang vurderer å bli dramatiker, så IKKE bli det.

Men historie, ord, jeg vet at dere kommer.
For man må slutte å tro før du gidder å la vær å være så forbannet kostbar og kokett, jeg vet.

Det er som med våren, du må snø helt ned før du våger håpe.
Men nå er våren her, så får vi se..
Om den historien finner veien ut i lyset, i scenelyset, i beste fall.

tirsdag 15. mars 2011

WHO MAKES THE SHOES YOU ARE WEARING?

Mitt hjerte er en rød valmue, ok, drit i poesien, det banker for rettferdighet, respekt, for menneskers rett til trygghet, alle mennesker rett til trygghet og verdighet.
Slik har det ikke alltid vært, dette lille overflatiske, grådige hjertet mitt, men etter som årene går, og den fine sanden stadig renner fortere ned i beholderen for levd liv, banker det stadig mer iherdig og ydmykt for tingene bak det som er synlig for øyet...

For to dager siden la jeg ut en status på Facebook, en liten stemningsrapport fra gaten i Oslo, en tigger som ble trakkassert av to etnisk norske nordmenn - og jeg ble beskyldt for å generalisere - ok, ok, greit det.
For hver gang man går utenfor den daglige dialogen, dette dårlige manuset vi har fått utlevert som verktøy for å kunne snakke sammen, blir man beskyldt for å "skjære alle over en kam" osv - vel, for ikke å generalisere, ikke av alle...selvfølgelig.
(Men jeg traff tydligvis noe, hos mange)

Jeg gidder ikke ta hele den gamle regla om verdens beste land, om hvor godt vi har det, om hvor ydmyke vi bør være, men denne statusen handlet om et hat jeg så i disse to mennenes blikk, et hat som skremte meg, det var bare det.
Hvorfor er det så provoserende å se en tigger sitte på et fortau med et pappkrus foran seg? Hvorfor må noen sparke vekk kruset og brøle:
"Skaff deg en jobb, din jævla snylter!"
Jeg forstår det ikke.
For hva visste disse to fulle mennene om denne lille frosne mannen, om hans liv, hans historie?

En indianer sa en gang til en venn av meg:
"Who makes the shoes you are wearing?"
Min venn gikk inn i en krise etter å ha blitt stilt dette spørsmålet, han tok mange runder med seg selv om hvordan man skal nærme seg et fremmed menneske.
For innerst inne vet vi alle at ingenting er det det ser ut til å være ved første øyekast, og mennesker vokser jo tettere du kommer på dem.
Vel, noen krymper også, og noen er ett par nummer mindre enn du trodde.
Men alle menneskemøter er som en lukket bok, først når du har lest den vet du om boken er god eller dårlig, vesentlig eller ikke.

Tilbake til indianeren og skospørsmålet.
Her i verdens beste land kan vi kaste gamle sko og kjøpe nye.
Eller så kan vi reparere de gamle inngåtte skoene.
For det er slik at uansett hvor mange nye sko man kjøper, hvor mange dyre klær, det vi alltid være det samme mennesket som går i dem.
Eller et nytt hus, husk på at om du er negativ og full av dritt, vil det være det samme negative og hatefulle mennesket som møter seg selv i den nye døra.
Og - for ikke så mange år siden trosset Rosa Parks en grense, satte seg på et sete på bussen som var reservert for hvite.
Her i Oslo sitter en sulten mann på et stykke papp på gaten.
Og beskjeden er: "Få deg en jobb, din jævla snylter!"
Mitt hjerte er en rød valmue - av skam.

lørdag 12. mars 2011

TAXIDRIVER

I går lengtet jeg veldig til NYC
- jeg satt i en taxi fra flyplassen på Karmøy på vei inn til Haugesund.
Da turen startet, i vind og sno på morrakvisten, ville jeg gi sjåføren Visakortet mitt, men han sa:
"Ingen fare, jeg kan få det når vi er fremme i byen!"
Han var en tykk mann med sjuskete skjeggvekst og fleecejakke.
Jeg nevnte at i Oslo må man levere fra seg Visakortet med en gang man setter seg inn i bilen, og det var da jeg kjente de trange veggene i Norgeslandet komme nærmere.
Den tykke satte i gang med denne monologen:
"Ja, i Oslo ja, det er på grunn av disse helvetes utlendingene, disse bandittene som snyter skikkelig folk, ja, vi har dem her også! Men nå har vi fått nye terminaler, så nå får vi røkt ut svina, osv..."
Jeg prøvde å ymte om at kanskje ikke alle utlendinger er banditter, men da snudde han seg mot meg med et blikk som var en blanding av vantro, sinne og avsky.
"Jasså, du er en av de som liker disse såkalte nye landsmenn du da?"
Jeg sa at banditter er vel over alt, at det er gode og dårlige menn i alle folkegrupper.
Han tråkket på gassen og brummet seg langs fjæresteinene mens han tok ny sats og fyrte av en tirade om svartskallenes inntogsmarsj i gode gamle Norge.
Jeg sa:
"Stopp bilen! Denne dritten gidder jeg ikke å høre på, jeg betaler faktisk for å sitte i denne bilen, så vær så snill!"
Han klappa igjen. Stirret på meg i speilet. Lenge.
Jeg tok opp telefonen for liksom å sjekke mail og sms, mens gubben i forsetet ble strammere og stramere i nakken.
Da vi endelig var framme, fikk jeg betalt, og han var nøye med at jeg skulle sjekke at han ikke hadde lurt meg, for han var nemlig en ærlig sjåfør!
"Vil du ha kvittering?" bjeffet han.
"Ja takk!" bjeffet jeg tilbake.

Nr på taxien var 7511, om noen skulle lure.
En skikkelig drittsekk.

I New York City er ikke taxisjåførene spesielt høflige, men de holder i hvertfall kjeft.
Og aldri snakker de dritt om svartskaller.
Kan jo være at de fleste av dem er - svartskaller.
Lenge siden jeg så en hvit taxisjåfør i Oslo også forresten.
Det er vel svartskallene som har tatt fra dem jobbene?


tirsdag 8. mars 2011

AHMED VASKER DRITTEN ETTER OSS

Våkner, skrur på radioen, setter på kaffen.
P2 forteller om alt for høy kronekurs, og at norske mydighetene har sendt ut skattekort til mennesker som ikke har oppholdstillatelse i Norge, og at disse har vært så "frekke" at de har tatt seg vaskejobber.

Jeg mener, hvorfor sender man skattekort til mennesker som ikke har lov til å bruke det som billett inn til arbeidsmarkedet?
Men statsekretæren sier iherdig at dette skal/kan ikke staten klandres for, dette burde disse vaskehjelpene ha forstått selv!

På den annen side sier arbeidsgiverne at det er komplett umulig å få etnisk norske til å ta vaskejobber, så derfor må man ty til, ja, gråsone-markedet...

Ja, for det er ikke lenger vanlig at nordmenn tar servicejobber.
Svenskene har tatt over restaurantene, tyrkere, pakistanere og arabere kjører oss rundt i trikk og buss, for ikke å snakke om hvor sjelden man støter på en hvit taxisjåfør.
Rimi, Rema og Kiwi bruker nesten bare fargede for å ta unna kassakøene, og de papirløse vasker dritten etter oss her i verdens beste land.

Selv vurderer jeg en polsk eller arabisk vaskehjelp her hjemme, for jeg og min kjære er så opptatt av karrierene våre at vi ikke har tid til å vaske.
Selvfølgelig kan det hende at den jeg hyrer til oppgaven er en kriminell papirløs terrorist, men WTF, den sjangsen må jeg ta - for om det skulle gå av en bombe i stua, er hybelkaniner og andre zologiske tvilstilfeller en saga blott...
Uansett, noen må ta dritten etter oss, og selv har vi jo ikke tid...
Og snart er det endelig helg, jeg og min kjære har en plan om å finne ut av om vi egentlig har noe liv, for alt går i turbofart her om dagen, skjønner?
På toppen av det hele tok et takras med seg parabolen.
Bare elendighet, so to speak.


lørdag 5. mars 2011

VÅR

Våknet etter nattens syv timer lange blackout.
Det er noe som ikke stemmer, en letthet i brystet, striper av gull over gulvplankene, siver inn gjennom nedtrukne persienner.
Som den gamle teaterrotta jeg er, tror jeg det er en følgespot.
Men my oh - det er selveste solen.

Ute på kjøkkenet sildrer kaffen langsomt gjennom filteret, jeg skrur på radioen.
Ski, skrur av igjen. Drar opp persiennene.
Jeg er en røntgenpasient i det skarpe lyset, en kefirhvit arm løfter kaffekoppen mot munnen, en bresprekk av et smil brer seg rundt munnen.
Det er dette vi har ventet på...
Vår.

Nå, noen timer senere er alle dører og vinduer åpne
- vel, hagebenken kan såvidt anes et sted under snøen, minner fra i fjor, om sene fløyelsnetter med vin og sang ligger der nede et sted sammen med brune stauder og solsikkefrø.
Men håpet er i hengende snøre.

Skjæreparet i pæretreet i svart og hvit smoking bygger rede, skvatrer sammen i en enerverende samtale, og katten sitter i vinduet med ørene i ti på to-stilling, drømmer sikkert en vidløftig
xxx-rated musedrøm.

Oj, her ved tastaturet gis det beskjed om at musen har lavt batterinivå.
WTF - det er vår!

fredag 4. mars 2011

MONSTERMASTER, GULL OG GRØNNE SKOGER

Mens flaggene vaiet falt øksa, eller klubba, som det heter i politikken.
I går var Karl Johan det reneste Time Square med storskjermer og blinkende lys, norske menn og kvinner med ryggsekk, nistepakke og flaggene parat. Jeg trodde det hadde vært et attentat mot Stortinget eller noe da jeg viklet meg inn i folkemengden i går ettermiddag. Nesten et lite romersk Colusseum der norske gladiatorer med vikinghjelmer og gull i blikket ropte "svenskefaen!" av sine lungers fulle kraft...

Midt under hurraropene for noen dager siden klinket regjeringen inn vedtaket om monstermastene i Hardanger uten at noen egentlig fikk det med seg.
Og i dag våknet vi til nyheten om at olje og energiministeren går av.
For i politikken handler alt om timing.
Når hordene ser en annen vei, tas de store beslutningene.

Holmenkollen er for øyeblikket et slags alter, der gull og myrra hentes hjem, mens Hardanger bare er en fjord av mange, et sted som ikke lenger er på pallen i folks bevisthet.
For gullmedaljer kan vi ikke få nok av, og fjorder, vel - fjorder har vi da nok av, eller?
For hvilken markedsverdi har en fjord bortsett fra at den er pen å se på?
En gullmedalje derimot er godt for selvfølelsen, det vet vi alle...

Nå har vi fått ny minister, etter sigende en handlekraftig mann, som kommer til å jafse i seg Lofoten og Vesterålen. Borten Moe, det er noe grunnfjellaktig over det navnet.
Den avgåtte ministeren "gleder seg til helga med familien" sier han på P2 mens jeg skriver dette. Og videre sier han "min etterfølger er i stand til å bekle de fleste verv inne politikken!"

Vel, her sitter vi da, men en haug med gullmedaljer, men uten rensing av Mongstad, og med monstermaster i Hardanger.
Nå skal det snakkes om VM i noen uker i alle kanaler, snart er det MGP med Stella og så kommer våren og sommeren, og VG vil skrive om været og den farlige monsterflåtten!
Å, som jeg savner monsterflåtten!
Og den farlige mordermarihøna som VG fortalte "kunne gnafse i seg husene våre!"
Og tenk om Stella skulle vinne MGP? Gud forby!

Hva blir det neste? Skal vi få en farget statsminister, og Stortinget må døpes om til "Onkel Tom's Hytte?" Ja, for det er det de amerikanske standuperne kaller Det Hvite Hus for tida.
Nei, da holder jeg heller en knapp på Siv Jensen, hun har vært så blek og stille i det siste.
Noe godt er det da med dette skihysteriet. My oh...