torsdag 28. april 2011

CAT-WALK THE LINE

Jeg veier akkurat det samme som i fjor sommer, eller litt mindre faktisk.
Og klærne jeg kjøpte i fjor, stort sett str L passer fremdeles.
Vel, i dag har jeg trosset prøveroms-angsten, gått inn på Zara i Bogstadveien for å kjøpe meg noen lette sommerskjorter før avreise til de greske øyer på søndag.

Uten å tenke rasket jeg med meg et knippe i str L og gikk inn i terrorkammeret med speil i alle himmelretninger, og tredde den første over hodet, eller det var bare så vidt jeg fikk hodet gjennom åpningen, men etterhvert så fikk jeg dratt den nedover mitt svette og vinterbleike legeme, puh - og speilet avlørte en tragedie, en dårlig stappet julepølse...

WTF?
Jeg fór ut i butikken igjen og hentet et nytt knippe i str XL, men nei da! samme resultat, og nederlaget var et faktum da jeg innså at selv str XXL var som å få et trangt kondom tredd nedover hele overkroppen.

Jeg gikk rasende ut til disken der en sur og gretten afroamerikansk dame sto og hang, gallsur, som vi sier i Nord-Norge der jeg kommer fra.
"Hva skjer?" spurte jeg "disse skjortene er mindre enn i fjor!"
"Det har jeg ikke hørt noe om!" pep hun.
Jeg gikk tettere på henne. Hun stirret på meg med vakkert ravblikk.
"Om du ser på merkelappen, så står det "slimfit" - det betyr at det plagget er for tynne mennesker."
Vel, takk skal du faen meg ha!

Nederlaget nådde sitt absolutte laveste punkt når jeg litt senere snek meg inn på Dressmann som en grå katt i redsel for at homsefiffen i Bogstadveien skulle se meg, for Dressmann er "gubbebutikken" over alle "gubbebutikker"
- og der handler ikke vi kultiverte menn i vår beste alder, så det så...!
Men akk, der er str L for en mammakjole og regne!
Jeg så ut som en blanding amerikansk turist og en overvintret punker der jeg sto med sølvøreringer og fancy sneakers...

Så moralen er:
Bruk skjortene fra i fjor, det er like hele og fine!
PS. Uten at jeg skjønte hva som skjedde, endte jeg opp på Baker Hansen og trøkte i meg to skoleboller med eggekrem og melis.
Og om to dager reiser jeg ned til feta-helvetet ved Egerhavet.
Men neste sommer, når du kommer, da skal jeg være like tynn som Anna Anka!
Eller enda tynnere!!!


onsdag 27. april 2011

WHO MAKES THE SHOES YOU'RE WEARING?

En venn av meg traff en gang en indianerhøvding i USA.
Min venn var full og krangelvoren, men høvdingen satt tålmodig å hørte på ham.
Etter noen timer spurte han stille:
"Who makes the shoes you're wearing?"
Etter den natten drakk min venn aldri mer.

Jeg har tenkt på denne setningen i mange år.
Det er viktig å spørre seg hvem som lager skoene vi har på føttene.
For de fleste av oss sendes ut i livet i alt for tynne og usikre sko.
Noen av oss lærer aldri å gå for egen maskin.
Og krykkene kan være så ulike.
Noen drikker, andre doper seg med narkotika, mat eller religion.
Vi må alle ha noe å tro på, en livbøye.
Tror vi.

For en stund siden bestemte jeg meg for å ta en hvit uke, ikke drikke.
Den uken har blitt til år.

Jeg vet fremdeles ikke hvem som lager skoene jeg går gjennom livet i.
Men jeg prøver stadig å finne det ut...
Ok, de nye bootsene mine er fra Vivienne Westwood.
Vel, nå var det ikke designeren jeg først og fremst tenkte på.
Men det skjønte du sikkert.

Uansett, det er svært spennende å gå fullstendig nykter gjennom dagene.
Det gir en helt egen situasjonsforståelse.
Ikke så rent lite.
Egentlig.




mandag 25. april 2011

KJENNER DU IKKE PRESSET?

"Jeg velger meg april?"
Sludder! Det er april som velger oss.
Denne struttende måneden som velger at vi får være med på herlighetene i år også.
Eller herlighetene?
Er det ikke som du kjenner presset av alt som spirer og sprenger på, av smerten ved knopper som brister, der du sitter melkehvit i den første solen med den ene hånden på sevbruningskremen og den andre på hjertet som fremdeles slår sine triste vinterslag?
Selv komma-regelen er et ork å overholde i disse dager, ha ha...

Jeg gleder meg altid til våren, men hver eneste vår kommer en lett vårdepresjon snikende.
Alle kravene om lykke og smil som sprenger på, det brune løvet i hagen, tørre stauder og gammel morro når snøen trekker seg tilbake. Et gammelt champagneglass ved stakittet med drømmebobler fra en natt for lenge siden, sangene som henger igjen et sted under pæretreet.
Jeg velger meg april? Ok da!

Men våren er best om vinteren.
Når alt håp er ute, snøen laver ned, og en skremt kråke sitter på hagebenken med en trist salme i nebbet, oi, det var det veldig til poesi...

Ja, våren er best før den kommer.
Nå ligger alt åpent. Valmuer og tulipaner er godt i gang.
De smarte blomstene som vet alt om det å søke lyset der oppe.

Søke lyset?
Ja, kanskje man bør legge ansiktet i dets beste folder?
Kle på seg noe pent, gå ut i alt sammen?
Vekk med prestasjonsangsten og la sola brune dette blekansiktet?
Jess, i dag får deadline være deadline...
Våren venter ikke på noen.
Den har valgt.
I dag er det oss.

Fin fyr, denne våren.
Egentlig.







mandag 18. april 2011

LIVET DA, KUNNE IKKE DET VÆRE NOE FOR DEG?

Livet går i faser, det vet vi.
Jeg er bedre på motgang enn medgang.
Jeg er ikke god på å ta i mot ros, jeg jobber med saken.

Forleden snakket jeg med en mann uten armer.
"Hvordan er det å leve uten armer?" spurte jeg, tenkte at det var et greit sted å begynne.
"Vel" svarte han "det gir jo visse begrensninger, men stort sett går det fint. Men jeg synes nok kanskje at folk sutrer veldig mye her i dette landet, sutrer for små ting, bagateller som blåses opp til store problemer." Han sa det enkelt og stille mens han demonstrerte klørne som fungerte som hender for ham.

Ja, det er så lett å havne i sutreland.
Det er så lett å gjøre ting vanskeligere enn det de er.
Og alt for sjelden takker vi for det vi har, vi er mer opptatt av å fokusere på alt vi ikke har, alt vi ikke fikk til, de områdene der vi ikke strekker til.
Jeg har tenkt mye på mannen uten armer i det siste.

For tre år siden snudde jeg livet mitt.
Jeg skal ikke gå i detalj, men det var et par ting som ikke fungerte.
Nei, jeg sier ikke at jeg er overstrømmende lykkelig hele tiden, men livet ble mye enklere når jeg tok noen valg, våget å se meg selv i speilet, våget å like det jeg så.
Og jeg er heller ikke sånn "jag har kastat alle sorger bakom min rygg!" - jeg har bare valgt å tenke litt mer positivt, ikke plassere skylden for eget liv hos alle andre, men begynt å ta valgene selv, gå ut der, kjempe for det jeg vil, gjøre det, ikke bare snakke om det...

Som skuespiller og skrivende menneske er det ingen som bærer deg på gullstol.
Verden tar ikke bølgen når du har avsluttet arbeidet med en stor scenetekst.
99,9% av verdens befolkning driter i hva vi driver med på teateret, og taxisjåførene i byen tror Nationaltheatret er en T-banestasjon, jess baby, men det betyr ikke at et vi driver med ikke er viktig, det handler bare om å sette tingene i perspektiv...

I disse dager er jeg så heldig å kunne avslutte et teaterstykke med et teater i ryggen.
Jeg vet når premieren skal være, hvem som skal ha regi og hvem som skal spille i det.
Men slik har det ikke alltid vært.
Jeg husker sene, bitre netter med øl og vin, med meg selv i hovedrollen sutrende i C-moll "Hvorfor er det ingen som ser meg?"

Å, så mange år jeg kastet bort med det der, eller kastet bort?
Livet går i faser, og alle faser er vel nødvendig for å komme dit man skal?
Og plutselig en natt var det en kvinnelig skuespiller som freste til meg:
"Men sørg for å bli sett da for faen!!!"

Jeg ser at dette blogginnlegget ble svært personlig.
Det var da også meningen.


BLUEBIRD

THE BLUEBIRD SESSIONS en forestilling med Sven Henriksen.
Musikk: Tom Waits. Tekst: Tom Waits/Charles Bukowski/Sven Henriksen.


BLUEBIRD
Charles Bukowski

there's a bluebird in my heart
that wants to get out
but I'm too tough for him,
I say, stay in there, I'm not going
to let anybody
see you

there's a bluebird in my heart
that wants to get out
but I pur whiskey on him and inhale
cigarette smoke
and the whores and the bartenders
and the grocery clerks
never know that
he's
in there

there's a bluebird in my heart
that wants to get out
but I'm too tough for him
I say,
stay down, do you want to mess me up?
you want to screw up the works?
you want to blow my book sales
in Europe?

there's a bluebird in my heart
that wants to get out
but I'm too clever, I only let him out
at night sometimes
when everybody's asleep
I say, I know that you're in there
so don't be sad
then I put him back,
but his singing a little in there
I haven't quite let him die
and we sleep together like
that
with our
secret pact
and it's nice enough to
make a man weep, but I don't
weep
do you?

Charles Bukowski

søndag 17. april 2011

INN MED TESKJE

Hva skjer?
I går så jeg noe alldeles merkelig i matbutikken;
ferdig eggeomlett på kartong, bare å helle rett i stekepanna!
Jeg mener, trenger vi dette?
Kan det være så vanskelig å knekke noen egg, piske dem sammen med salt, pepper og litt melk og slenge herligheten i panna?
Er vi i ferd meg å bli helt amøber på kjøkkenet?
Er det like før vi trenger at noen skal komme hjem å mate oss med teskje?

For, hør her, nå kan du kjøpe, jeg nevner i fleng:
Ferdig revet spekeskinke, skinke i terninger, pizzapepperoni, frossen ferdig potetstappe av ekte? poteter, ha ha, finnes det uekte poteter, helt sikkert.
Du kan få tak i fiskepinner formet som små festlige tegneseriefisker slik at ungene vil spise fisk, marinert cheddar, jarsberg og feta, ferdigbakt pizzadeig på rull, ja stort sett.

Hørte på P2 nettopp at det går med 40 brusflasker for å lage en fleecejakke!
Hvor mange fleecejakker må man ha for å lage 40 brusflasker?
Who knows...men vi er inne i en ond sirkel.
Sender en tanke til mormor som lagde alt fra bunnen av, syltet og saftet, malte sin egen kjøttdeig - vel, vi kommer aldri tilbake dit, men ferdig omlett på melkekartong!!!!

Så kjære dere, ikke drikk brus, for da slipper vi alle de stygge fleecejakkene!
Og tenk på den stakkars høna du kan få kjøpt til NOK 39 på Rema.
Den har levd sine 28 døgn i et trangt bur, blitt fostret opp på veksthormoner og antibiotika for at du skal kunne kjøpe ekstra store kyllingfiléeter!
Og sett ungene på en hard fiskekur fra fødselen av, la dem stirre torsk og sei i kvitøyet før jorden går under med omlett og reven parma.

Noen venner av meg sa forleden:
"Vi kan ikke dra til Frankrike med ungene, for de har ikke egne barnemenyer på restaurantene der nede!" "Jasså, sier du det" svarte jeg "det kan jo være at franske barn spiser det samme som voksne, at de lærer seg det fra de er små?"

Ha en fin påske alle.
Jeg går ut i kjøkkenet for å spekke et lammelår med hvitløk og rosmarin.
Det skal bli båtpoteter med timian og sopp.
Eggeomlett på melkekartong, my oh!!!!
Hiv dere i kokinga folkens!


torsdag 14. april 2011

I DAG TAR JEG EN KNAUSGÅRD

Foto: Øystein Elle som Klaus Nomi i "Angel of Suburbia"

*

I dag tar jeg en Knausgård.
Jeg tenker på noe Sara Johnsen skrev i sin kronikk i forbindelse med Pax-debatten:
"...vi har veldig lite til overs for hverandres filmer..." ja, det var det hun skrev.
Vi som skriver har også en liten klubb, det er oss mot røkla, les teatersjefene.
Vi har lite til overs for den stengte teatersjefdøra, vi har lite til overs for hverandres tekster.

Vel - å skrive er å oppsøke ensomheten. Det er vanskelig å skrive i plenum.
Skriving må gjøres foran datamaskinen eller på papiret, ikke på seminarer, nei, jeg er ikke sur, nei, jeg misliker ikke seminarer. Jeg skal komme til saken.

Svært sjelden skriver vi dramatikere med et teaterhus i ryggen.
Og nesten aldri blir vi invitert inn på en kaffe hos teatersjefen, og jeg har aldri opplevd en teatersjef som har ringt og bedt om en tekst.
De fleste prosjekter skrives "på tross av" og selges i beste fall inn etter at teksten er ferdig.
Og det handler selvfølgelig om forbindelser.
Du kan ikke bare komme her med en fiks ferdig tekst.
Nei, scenetekster skal knas og eltes på, ja, seminarer og workshops, og dramatikeren som gikk til tastaturet med en idé og et slags ønske om fortelle noe viktig blir stående igjen som en glemt stueplante et sted på veien til forestilling.

Etter mer enn ti oppførelser er jeg blitt så lei av å skrape på dørene.
Nå skriver jeg ikke et eneste ord før jeg har en intensjonsavtale med et teater.
Nå tar jeg kontrollen over eget verk, blander meg inn i casting, regivalg, sceneografi og kostymer. Jeg gjør meg vanskelig. For hvem andre enn barnets far kan beskytte barnet?
Selvfølgelig, om barnet er født med et alt for stort hode eller tre armer, må noe gjøres.
Og da lytter man til fagfolk som vet hvordan man forminsker hoder og kapper av armer.
De kalles dramaturger, noen tapre sjeler som jobber iherdig for å få nye stemmer ut i scenelyset. Nei, det står aldri på dramaturgene...

"I dag tar jeg en Knausgård" åpner jeg dette blogginnlegget med, vel - for øyeblikket spilles min tekst "Angel of Suburbia" på Dramatikkens Hus, med flotte skuespillere som leverer av ypperste klasse. Og denne gangen har jeg vært så heldig at skuespillerne har kommet til meg for råd, og det har vært et fruktbart samarbeid. For det er nemlig slik at det er dramatikeren som vet mest om sin egen tekst. Men jeg glemmer aldri at det er skuespillerne som vet mest om den rollen de skal spille. Jeg har stor respekt for skuespillere. Jeg er det selv, og jeg vet hvordan det er å møte en tekst som skal føres fram til urpremiere.

Det er to institusjonsteatere som er gode på ny norsk dramatikk i Norge i dag, og det er Nordland Teater og Sogn og Fjordane Teater. Ellers virker dørene ganske så stengte.
Og - selvfølgelig Dramatikkens Hus, som for øyeblikket syder av aktivitet.
Og det er fantastisk å se at skuespillere, regissører og fagfolk fyller setene der nede.
Så få det være at pressen neglisjerer huset fullstendig, den samme pressen som etterlyser den nye vinen i kulturen.

Her kommer Knausgården:
I dag skal jeg ikke skrive. Jeg skal rake i hagen. Klippe ned gamle stauder.
Vaske kjøkkengulvet og pusse vinduer.
Fine ting å gjøre mens siste del av andre akt kverner i hodet.
For det er alltid en andre akt som skal skrives;
Det kan selv ikke en teatersjef gjøre noe med...

Og generøsiteten oss skrivende folk i mellom?
Hva med et seminar under slagordet:
"Alene sammen"

God påske godtfolk.



tirsdag 12. april 2011

DRAMATIKK I OVERFLATISKHETENS TID

I går; jeg var i en bokhandel for å kjøpe Anton Tsjekhovs samlede verker.
Da jeg skulle betale sa damen:
"Vi har en liten hyggelig ting til alle som kjøper bøker i dag, du skal få et gratis eks av VG!" Hun smilte som en sol mens hun sa det.
"Nei mange takk" sa jeg "jeg vil ikke ha den drittavisa"
- nei, jeg var ikke krass, jeg sa det med et smil.
"Vet du" sa damen "det er det flere som har sagt i dag."
Vi lo litt begge to, og jeg gikk ut i Bogstadveien uten VG under armen, satte meg ned på en benk i solen og begynte å lese Antons vakre åpning av "Onkel Vanja" mens jeg kjente et raseri begynte å bre seg i kroppen - ok, her kommer det.

Jeg er dramatiker. Jeg har hatt tre premierer på under et år, og ingen tabloider eller hovedstadsaviser har tatt seg bryet verd å skrive om eller anmelde produksjonene.

I høst hadde "Den Svarte Grisen" (et stykke om Munch og Strindberg) premiere ved Nordland Teater, et teater som ligger så langt unna at ingen helt hvordan man skal komme seg dit, ja, om man stort sett frekventerer teatrene i aksen Spikersuppa/Bjørvika.
Så, nå i mars hadde "Marilyn - Nobody's Baby" premiere ved Haugesund Teater, og dit kommer anmelderne bare når skuespiller og catwalk-kjendis Pia Haraldsen er på rollelisten.
Som om dette ikke var nok, i forrige uke hadde "NOMI - Angel of Suburbia" premiere på Dramatikkens Hus i Oslo, en forestilling som for øyeblikket spilles for fulle hus, men da var det selvfølgelig Othellos mørke rom på National som lokket...

På siden av dette pågår en debatt om at det må skrives ny norsk dramatikk!
Kjære Dagbladet, VG, Aftenposten og andre.
Vi skriver, vi skriver hver dag, og vi oppføres stadig oftere.

For øyeblikket skriver jeg på en stor ny forestilling som skal ha en av Europas beste regissører i registolen. Det handler også denne gangen om en kvinneskjebne.
Kommer dere?
Jeg vurderer Eva Joly eller muligens Siv Jensen i hovedrollen!
Tror det blir snadder...

(Den aktuelle damen vil ha veldig pen kjole, og skal styles av Jahn Thomas)
Trill terning!!!!!



mandag 11. april 2011

OM SJOKOLADEKAKE OG FILMPLOTT

I går var jeg skikkelig gæren.
Jeg spiste et stort stykke sjokoladekake, et fett og søtt stykke himmelrike.
Etter å ha sett meg selv på monitorene (noe du aldri skal gjøre under filmopptak) har jeg ikke spist karbohydrater på 8 uker, my oh...
Vel, det er noe eget ved det å sitte i vårsola med en dobbel cortado og et stykke forbudt mat.
Kjenne søtsmaken helt ned i sommerskoene, ja, for jeg hadde sommersko også i går, og en lett jakke, og folk rundt omkring smilte og lo, selv fremmede pratet med hverandre om dette vidunderet som våren er her oppe under polpunktet.

I skrivende stund sitter jeg med en latter i brystet.
Jeg hørte nettopp Marie Simonsen snakke på P2, fortalte en tvilsom historie fra tsumanien i Japan, om en mann som tok på seg dykkerutstyr og reddet sin kone og mor fra vannmassene.
Etter som kåsseriet skred fram avdekkes dramaturgiske brister i historien.
Hvor fikk mannen dykkerutsyret fra? Hadde han dykket før? Hadde kona dykkerutstyr osv?
Simonsen konkluderte med at historien var like usannsynelig som plottet i en norsk film, men at det muligens kunne ha vært reddet med en kvinnelig helt. Vel...
Helt til slutt lanserer Simonsen sin egen idé til en ny norsk spillefilm.
En kvinnelig helt, en sammenrast tunnel, et forsinket tog, et snøras, og i siste scene kommer Magnhild Meltveit Kleppa med nøkkelreplikken:
"Her må me ha en gjøøøøøønomgang!!!!" Ha ha ha Marie, vittig!

Jeg har ikke sett PAX, så jeg skal holde meg for god til å være perfid,
Og egentlig skulle jeg bare skrive om et stykke sjokoladekake.

Så forresten "Saras nøkkel" på Gimle i går, og det var den som utløste blodsukkerfallet.
En fantastisk vakker og trist film.

Ha en fin dag i solen alle!

lørdag 9. april 2011

SMÅ TING

I går så jeg våren bli født.
En sommerfugl viklet seg ut av kokongen, søkte mot lyset med sine første vingeslag.
En liten uviktig ting kanskje, dette komprimerte øyeblikket, en fødsel.
Ettersom du blir eldre blir du flinkere til å se de små tingene som ikke kan måles på noe barometer for suksess og fremgang.
En fiolett krokus, en tidlig påskelilje, ringdueparet som lander i hagen etter en strevsom flytur på vinger over kontinentet, kattene som strekker seg i sola. Bjørka som helt umerkelig har fått en grønn skygge av feber rundt seg. Alt som står og dirrer i det skarpe lyset.

Jeg planter påskeliljer i krukker i dag mens nyhetene gjaller fra radioen i det åpne kjøkkenvinduet, summerer opp siste uke.
Liv Signe Navarsete har vært ufin i kjeften, Wenche Foss er stedt til sin siste hvile.
Solen kjennes med et iskald når jeg tenker på henne, på det solgule håret, skrittene som klakket mot oss, de alltid åpne armene, stemmen, latteren, overskuddet.
Norgeslandet blir aldri det samme etter Wenche.

Jeg slår av radioen, setter meg ned i en fluktstol med en kopp kaffe.
Ser utover hagen. De brune staudene, de nakne trærne.
Mennesker kommer og går igjen, flyter opp til overflaten et øyeblikk, mens blomster og trær har sin evige sirkel, sin gjenfødelse hver eneste vår. En god trygghet i det.
Små ting? Nei, slett ikke små ting.
Gårsdagens premiere er for ingenting å regne mot alt dette.
Hva avisene måtte skrive spiller ingen rolle.
Svært lite spiller noen rolle...
Bare her.
Nå.

I går så jeg en sommerfugl bli født.
Jeg sto midt i en folkemengde da det skjedde.
Jeg tok meg ikke bryet verd å nevne det.
Vi snakker ikke om slike små ting lenger.

Fikk forresten en stor rolle i går. Fint det.
Men i dag henger våren som en medalje rett til venstre for hjertet mitt.





søndag 3. april 2011

SOMMERFUGLEFFEKTEN

Jeg tror at ting henger sammen.
Det sies at når en sommerfugl slår med vingene kan det registreres på den andre siden av jordkloden, og at om du gnir et fedd hvitløk under fotbladet, tar det bare to sekunder før smaken kan måles i munnhulen - jeg vet ikke om det stemmer.
Men jeg tror ting henger sammen.

Jeg tror på ord, på samtalens legende kraft, men jeg tror også at vi mest er det vi ikke sier.
At vår substans er de gåtene vi bærer på, holder inne med...
Jeg synes folk prater for mye, at vi ikke er klar over det faktum at vi bare har én munn, men to ører. Jeg tror på det å lytte, lete bak ordene.
I dag er løgnen airbrushet og photoshopet, mens sannheten er er en dinosaur i alt for tynne og tvilsomme sko.

De fleste politikere snakker veldig mye uten egentlig å si noe som helst.
Man skal ikke være konkret, ikke si ja eller nei.
Selv er jeg en storprater av rang, vel, ikke det at jeg elsker lyden av min egen stemme, jeg har bare så alt for mye på hjertet. Nå, i de siste ti årene, etter at jeg begynte å skrive dramatikk, snakker jeg betydelig mindre. Jeg er flinkere til å lytte.
For dramatikk er det motsatte av realityfjernsyn.
Du skal kle av dine personer, men ikke avdekke alt.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal fram til med denne teksten.
Det var bare dette bildet av en sommerfuglvinge.
Tanken om at når ord setter seg i bevegelse, sendes ut, får de en enorm kraft, god eller ond.
Et manuskript er bare en digital fil eller en bunke papirark, men når ordene får liv...

Jeg liker ord.
De må nødvendigvis ikke sies, det var bare det...


BABY, YOU CAN NEVER HOLD BACK SPRING


Baby, you can never hold back spring
You can be sure, I will never stop beliving
A blushing rose will climb
Spring is here, or far behind
Winter dreams the same dream everytime
Baby, you can never hold back spring

And even though you've lost your way
A bird is dreaming, dreaming of spring
So close your eyes
Open your heart
To the one who's dreaming of you
Baby, you can never hold back spring
Think of everything that spring can bring
Baby - you can never hold back spring!

Tom beloved Waits